Ansvarsfordeling av flyktninger i praksis - Europas solidaritets- og systemkrise

Skrevet av: Abby Brobakken

Foto: Wikimedia Commons 

Dehumaniserende retorikk, fremmedfrykt og et manglende system for rettferdig fordeling av flyktninger skapte den ”europeiske flyktningkrisen”.

Det er i dag over 21 millioner mennesker på flukt utenfor sitt eget land. Et økende antall flyktninger har de siste årene kommet til Europa, som følge av krig og forfølgelse. Den mye omtalte ”europeiske flyktningkrisen” i 2015 satte for alvor samarbeidet mellom Europas stater på prøve. EUs felles innvandringspolitikk (CEAS), er basert på prinsippet om solidaritet og rettferdig ansvarsfordeling. I praksis ble vi vitner til en mildt sagt varierende solidarisk behandling av og retorikk overfor mennesker på flukt. Vi har siden sett et splittet Europa og et mislykket Dublin-system, noe som har resultert i en ekstremt skjev og urettferdig ansvarsfordeling av flyktninger i Europa.

En europeisk solidaritetskrise?
Betydningen av den mye brukte termen ”den europeiske flyktningkrisen” kan tolkes på flere måter. På mange måter var Europas mangel på enighet om ansvarsfordeling av flyktningene noe av det som gjorde den økende flyktningstrømmen til en krise. Vektleggingen av en europeisk flyktningkrise, kan også tyde på at den egentlige krisen i Europas øyne, var at den store ”svermen” muslimske flyktninger nå kom til det kristne Europa. ”Svermen av mennesker” ble for øvrig brukt av David Cameron i en uttalelse til et nyhetsbyrå om flyktningsituasjonen i 2015. Krisen var altså ikke at mennesker var på flukt, men at Europa måtte håndtere dette i større omfang enn tidligere. Mange EU-lands manglende vilje til å ta sin del av ansvaret, ble begrunnet religiøst. I særlig Sentral-og Øst-Europa, som Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia, ble det tydelig at muslimer ikke var ønsket. Paradokset er enormt. Det er ikke bare en menneskerettighet å søke asyl, men alle stater som har sluttet seg til flyktningkonvensjonen har forpliktet seg til å beskytte alle flyktningers menneskerettigheter, uansett status. I Europa (menneskerettighetenes fremste og selvutnevnte beskytter), ble vi vitne til grove brudd på nettopp menneskerettighetene. I Ungarn ble flyktninger møtt med tåregass og vannkanoner. Slovakiske politikere argumenterte for at de ikke kunne ta imot muslimske flyktninger fordi de ikke hadde noen moskeer. Danskene lagde reklamekampanjer på  arabisk der flyktninger spesifikt ble bedt om ikke å komme.  Den europeiske flyktningkrisen var slett ikke en ”tallenes krise” slik Ban-Ki-Moon uttalte det. Krisen var en solidaritetskrise.

EU-traktatens 67 (3) heter det at unionen skal ”sikre et høyt nivå av sikkerhet gjennom tiltak for å forhindre og bekjempe kriminalitet, rasisme og xenofobi”. Flyktningkrisen trigget på mange måter det motsatte. Fremmedfrykten ble tydelig i mange europeiske land, og retorikken overfor flyktninger, både blant politikere og i media, skapte et miljø der man kunne rettferdiggjøre sin manglende vilje til å ta dem imot. ”Svermen av mennesker”, som David Cameron kalte det, er et eksempel. Det uklare skillet mellom migrant (eller økonomisk migrant) og flyktning skapte en slags lykkejeger-retorikk overfor menneskene på flukt, og ytterligere skepsis i mange land.

Ansvarsfordeling i praksis - Dublins-systemets mangler
Men flyktningkrisen i Europa var ikke bare en solidaritetskrise. Det var også en systemkrise. Til tross for en ”felles” asylpolitikk, har EU slitt med å samle medlemslandene sine om en felles politikk for ansvarsfordeling av flyktninger i praksis. Ifølge Lisboa-traktatens artikkel 80 skal rettferdig ansvarsfordeling for flyktninger også inkludere økonomiske implikasjoner. Dublin-systemet (som i tillegg til EU inkluderer Norge, Sveits, Liechtenstein og Island) gjør at hver asylsøknad må behandles i det landet flyktningen først kommer til. Dette har gjort at noen av medlemslandene (avtalens yttergrenseland) har fått en svært stor belastning, mens andre har sluppet billigere unna, da de kan sende flyktningene tilbake til sitt registreringsland. Rutene flyktningene har benyttet seg av til Europa varierer, men land som Italia og Hellas har vært blant landene som har hatt størst pågang av flyktninger fra Middelhavet. I Ungarn var det i 2015 flest asylsøkere i Europa sett i forhold til populasjon. Riktignok har landene i Europa forsøkt seg på et omplasseringssystem av flyktninger fra Italia og Hellas. Tyskland har sett seg villige til å ta imot mange slike omplasseringsflyktninger, men de aller fleste land i Europa deler ikke denne viljen. Dublin-ordningen har heller ikke gitt de utsatte landene i nærheten av nok økonomisk kompensasjon og bistand for å håndtere den store mengden flyktninger de har måttet ta imot. Mottakssystemene har vært sprengt, for å ikke snakke om nabolandene til de områdene der flyktningstrømmen er størst, slik som Tyrkia, Jordan og Libanon.
 
Til tross for at Dublin-systemet har en god intensjon, kan det ikke brukes til å fordele antallet asylsøkere mellom medlemslandene. Da det ikke finnes politiske verktøy for å fordele ansvar, spiller hensikten med systemet liten rolle, og byrdefordelingen forblir urettferdig. Registreringen av flyktninger i det første landet de kommer til, skal skape et slags ”kun én sjanse-system”, eliminere muligheten for asyl-shopping, samt sikre flyktningene mot at ingen tar ansvar i det hele tatt.  Mangelen på et skikkelig fordelingssystem har likevel gjort at flere land, som for eksempel Ungarn, unngår å registrere flyktninger når de kommer, noe som undergraver hele ideen bak systemet. Dublin-systemet skal dessuten gjøre at asylprosessen går raskere, ved at flyktningene får startet sin asylbehandling i Europa med en gang. For flyktningene skaper systemet bare større usikkerhet. Ventetiden er lang, og følelsen av å bli sendt frem og tilbake undergraver deres handlekraft og menneskeverd.
 
Mange lands ambivalente holdning overfor flyktninger har splittet Europa. Den ”europeiske flyktningkrisen” var ikke en krise primært på grunn av det økende antallet flyktninger som søkte seg hit, men på grunn av Europas manglende evne til å ta dem imot. Den skjeve byrdefordelingen skyldes en solidaritetskrise som med de-humaniserende retorikk kriminaliserer mennesker på flukt, og et system som ikke evner å fordele antallet flyktninger mellom medlemsstatene. En reformering av Dublin-systemet, samt en solidaritets- og retorikkoppvask i Europa er nødvendig for å sikre mennesker på flukts rett til asyl i fremtiden.