Flyktningestrømmen – humanitær og politisk krise

Skrevet av: Kristian Kruse Tveit

Kilde: Wikimedia commons

Massive folkemengder
I skrivende stund har ifølge International Organization for Migration (IOM) over 750,000 flyktninger ankommet Europa. Dette er dog kun registrerte flyktninger, og det regnes med store mørketall i form av de som tar seg ubemerket over grensene. Tyskland har mottatt den største andelen asylsøknader, med mer enn 331,000 søknader i slutten av oktober, og det forventes 1 000,000 asylsøkere i Tyskland ved slutten av året. Ungarn hadde 143,070 søknader i slutten av august, Sverige hadde per oktober mottatt 86,226. Dette ifølge BBC. 

Disse tallene er imidlertid små når vi ser på Syrias naboland, som er i ferd med å kollapse under den ekstreme tilflukten av mennesker. Jordan, Libanon og Tyrkia har henholdsvis tatt imot 2 485.650, 1 172.753 og 1 633.560 flyktninger, noe som for særlig Jordan og Libanon er disproporsjonalt i forhold til den innfødte befolkningen. I Jordan er det nå én flyktning per tredje jordaner, i Libanon én per fjerde libaneser. Denne medmenneskelige og altruistiske tilnærmingen står i sterk kontrast til den politikken som blir praktisert av gulfstatene. Gulfstatene, som i denne artikkelen omtales som Saudi-Arabia, Kuwait, Qatar og De forente arabiske emirater, har til sammen ikke tatt imot en eneste flyktning. Representanter for de nevnte statene har hevdet å ha tatt imot hundretusenvis av syriske flyktninger, men lokale kilder avviser dette som utenlandsstudenter og tidligere tilflyttede. Lite overraskende er det kanskje heller ikke at Israel føyer seg inn blant landene som ikke tar imot flyktninger.

Europolitisk krise
Det er viktig å forstå at strømmen av flyktninger på ingen måte er noe nytt fenomen. Flyktningene har vært flyktninger i mange år, men de har oppholdt seg i de syriske nærområdene. Situasjonen i Syrias naboland har dog blitt så ille for de fordrevne at de velger å legge ut på den farefulle og økonomisk krevende veien mot Europa. Ironisk nok er det først nå som flyktningene har begynt å velte over Schengens grenser en masse at europeiske ledere for alvor har begynt å adressere problemet, om enn på en noe ulik måte;  

I september bevitnet vi at Ungarn stengte grensen sin mot Serbia, en måned senere stengte de grensen mot Kroatia. Nå ryktes det om at også Slovenia og Østerrike, som på tross av Schengen-avtalen har innført streng grensekontroll, går i retning av å stenge grensene. Østerrike har tidligere uttalt at de akter å bygge et gjerde langs grensen til Slovenia. Dette utsagnet provoserte frem på slovensk side et ønske om å bygge, i hvert fall et delvis gjerde, langs landets grense mot Kroatia. Stenging av grensene eller bygging av gjerder langs grensene til de nevnte landene vil resultere i katastrofe. Flyktningene som kommer langs Balkan-ruten har lite klær, og er dårlig rustet til å takle den europeiske vinteren. Stenges grensene risikerer vi å oppleve et nytt Lampedusa, denne gang innenfor Europas grenser og under vårt ansvar. Mennesker på flukt som fryser i hjel ved Europas grenser grunnet uvilje til- eller mangel på- handlekraft fra europeiske stater, vil av mangel på et bedre ord være svært uheldig. 

I den andre enden av spekteret har vi land som Tyskland og Sverige, som regelrett åpnet grensene sine og signaliserte at de ville ta imot absolutt alle som kom. Dette var en god tanke, men konsekvensene begynner nå å vise seg. Sverige, som allerede har store utfordringer knyttet til rasisme og påtente asylmottak, har uttalt at de ikke har kapasitet nok til å huse alle asylsøkerne. Angela Merkel har møtt stor internpolitisk motstand etter beslutningen om å ta imot alle flyktningene som krysser landets grenser, og ifølge Aftenposten bekrefter det tyske innenriksdepartementet tirsdag ettermiddag at landet vil gjeninnføre Dublinavtalen. Dette innebærer i praksis at Tyskland nå kan sende flyktninger tilbake til de allerede ekstremt pressede ytterlandene i EU, der flyktningene først søkte asyl.

Stengte grenser og store uenigheter innenfor eurosonen vitner om at en politisk krise nå utspiller seg i Europa. Gianni Pittella, lederen for sosialdemokratene i Europaparlamentet, har krevd suspensjon av partiets slovakiske delegasjon etter at dennes leder, Robert Fico, har kommet med svært kontroversielle uttalelser i forbindelse med flyktningkrisen. Fico har tidligere uttalt at «massemigrasjon av muslimer som bygger moskeer ikke vil bli tillatt», og at «muslimer i Europa må få innskrenket sin frihet». Fico har også varslet at han akter å kjempe mot EUs beslutning om påtvunget distribusjon av 120,000 flyktninger, ved å ta saken til Den europeiske unions domstol.
Videre har vi det ungarske predikamentet. Victor Orban, Ungarns nasjonalkonservative president, har tiltrukket seg mye oppmerksomhet med sine konservative utsagn og radikale handlinger. Ungarn har som kjent stengt sine grenser mot både Serbia og Kroatia, og Orban har nylig vedtatt en lov som tillater han å sette inn militære styrker for å beskytte Ungarns grenser, samt autoriserer bruk av ikke-dødelige våpen mot flyktninger. Den politiske situasjonen mellom EU og Ungarn har nå blitt så alvorlig at Europaparlamentets liberale gruppe, ALDE, har tatt til orde for at Parlamentet tar i bruk Artikkel 7 i Lisboatraktaten, og derav suspenderer noen av Ungarns rettigheter i unionen. 

På hjemmebane har heldigvis den sittende regjering vært klarsynte nok til ikke å stenge grenseovergangen ved Storskog. I disse krisetider er det særdeles viktig å opprettholde diplomatiske forbindelser til vår store nabo i øst.
FN har blant annet advart mot at en mangel på en samlet respons til krisen undergraver selve konseptet om europeisk samhold. Et nylig tiltak utformet av Europakommisjonens president Jean-Claude Juncker går ut på obligatorisk distribusjon av 160,000 flyktninger, kontra de 120,000 som tidligere ble vedtatt. Juncker-planen er et skritt i riktig retning, men Juncker selv kommer til å møte store utfordringer i form av å overtale de øst-europeiske landene, som allerede ved spørsmålet om å godta planen om omdistribuering av de 120,000 viste seg svært motvillige.

Uansett haster det å få på plass en arvtaker eller i det minste fall en stor endring av Dublinavtalen, som gjør at flyktninger lettere kan distribueres mellom eurolandene. Gjøres ikke dette vil EUs perifere land kollapse under strømmen av flyktninger. Desperate tider krever desperate tiltak, men isolasjonisme er ikke veien å gå.

Hva må gjøres?
Amnesty International har satt sammen en liste over konkrete tiltak som må iverksettes for å håndtere situasjonen, og jeg vil ta for meg noen av dem her.

Et viktig tiltak er ifølge Amnesty å åpne opp trygge ruter for flyktningene. Dette innebærer å tillate familiegjenforeninger, samt å gi flyktningene visum slik at de slipper å bruke opp sparepengene sine og risikere drukning for å nå trygghet. Det innebærer også at de stengte grensene må åpnes. Videre må verdensledere begynne å fokusere på å redde liv. Ingen skal behøve å dø i forsøket på å krysse en grense, allikevel druknet 7000 mennesker i Middelhavet alene i de to årene som har gått siden den første store båtulykken i oktober 2013. Stater kan stoppe denne statistikken ved å investere i redningsoperasjoner hvis oppgave er å umiddelbart hjelpe mennesker i nød. Og uansett om flyktningene reiser via landveien eller sjøveien må de få lov til å krysse grensene, med eller uten dokumenter. Å hindre mennesker i å krysse grensene ved å konstruere massive gjerder tvinger kun flyktningene til å lete etter andre og mer farlige måter for å komme seg i sikkerhet. Alle former for menneskesmugling må også stoppes. Til sist presiserer Amnesty at retten til asyl er en menneskerettighet. Etter 2. verdenskrig ble de fleste av verdens land enige om å beskytte flyktninger gjennom Flyktningkonvensjonen av 1951, og gjennom FN-organer som UNHCR. Ved å ignorere faresignalene har, ifølge Amnesty, verdensledere tillatt situasjonen å utvikle seg til den massive humanitære katastrofen vi ser i dag. 

Så hvor ille er egentlig flyktningkrisen? Make no mistake, den er ille. FNs høykommissær for flyktninger jobber på spreng sammen med andre veldedige organisasjoner og NGO ‘er for å bedre situasjonen. Men problemet for disse organisasjonene er at de mangler midler til å håndtere den ekstreme situasjonen som har oppstått. Internasjonal aktivisme og donasjoner i form av penger, materiell og klær er også en hjelpende hånd for flyktningene, men det er ikke nok. Til syvende og sist er dette et problem som ikke kan løses ved hjelp av humanitær bistand. Selv om denne artikkelen har fokusert på flyktningestrømmen inn i Europa, er dette et globalt problem hvor over 50 millioner mennesker er enten drevet på flukt fra hjemlandet, eller internt fordrevne. Disse menneskene trenger trygghet og et nytt sted de kan kalle for hjem, og det er ekstremt viktig at de mer velstående landene i verden bistår med denne tryggheten. 

Krisen kommer uunngåelig til å få konsekvenser for samtlige vestlige samfunn, både på den sosiale og økonomiske arena. På hjemmebane er særlig spørsmålet om hvor vi skal ta midlene fra for å håndtere krisen viktig. Regjeringen har i all sin visdom vedtatt å kutte i bistandsbudsjettet for å bruke disse midlene til håndtering av situasjonen her hjemme, noe som intuitivt nok kommer til å virke mot sin hensikt, og fremstår som ren idioti. Regjeringen gir landets 1000 rikeste mer i skattelette enn det vi vanlige dødelige får på et helt år. Det er derfor etter alt å dømme ingen dum idé å umiddelbart stanse disse pengegavene for å finansiere utgiftene knyttet til flyktningstrømmen.  
​
Den økende xenofobien blant våre medborgere og visse statslederes senere tids apokalyptiske retorikk er nok til å gjøre mange av oss direkte flaue. Det disse menneskene imidlertid ikke forstår er at vi nå er en del av en tilnærmet global sivilisasjon, enten vi vil det eller ikke. Selv om mennesket av iboende natur er skeptiske til forandring, er genetisk mangfold, multietnisitet og multikulturelle samfunn en uunngåelig del av menneskets evolusjon, som vi hverken kan eller bør forhindre. Det er viktig å huske på at vi nå skriver historie, og at den – på tross av visse antakelser – ikke har tatt slutt. Denne krisen må løses på en så inkluderende og humanitær måte som mulig for å opprettholde vår sårt trengte medmenneskelighet. Gjør vi ikke det vil historien dømme oss.