Landsbygda etter apartheid

Skrevet av: Oda Lindstad Blix

Foto: South African Tourism on Flickr 

​23 år har gått siden apartheidsystemet i Sør-Afrika ble avskaffet. Systemet opprettholdt det hvite mindretallets politiske kontroll i landet, og promoterte diskriminering og rasisme. Siden apartheids slutt har Sør-Afrika forsøkt å forsone seg. I storbyene virker det som folk har beveget seg fremover siden rasesegregeringens slutt. Situasjonen er derimot annerledes på landsbygda. I fjor høst hadde jeg praksis i en liten småby i provinsen Limpopo, nordøst i landet, og restene etter apartheid er fortsatt synlige.

Vanskeligheter med å omgås hverandre
I løpet av oppholdet i Sør-Afrika, bodde jeg i småbyen Groblersdal med tilnærmet like mange hvite som svarte, med omtrent 4300 innbyggere. Menneskene som bor her har fortsatt vanskeligheter med å omgås på tvers av etnisk gruppering. Det var sjeldent man så mennesker av forskjellig hudfarge være sosiale sammen, med unntak når de jobbet på samme sted. En undersøkelse fra 2012 viser at 43% av befolkningen sjeldent, eller aldri, snakker med mennesker fra en annen etnisk gruppering. 56,6% sosialiserer seg sjelden eller aldri på tvers av folkegruppene. Dette manifesterte seg tydelig en gang vi ble ubehagelig stirret ned på fordi vi spiste middag med vår svarte kollega og hennes sønn.
 
Fordommer og generaliseringer på bakgrunn av hudfarge, er også gjeldende. Det var klart at noen afrikandere ofte ga den svarte befolkningen skylden for landets problemer, som for eksempel korrupsjon, uro og kriminalitet. I stedet for å gi et individ skylden, ble hele gruppen assosiert med problemet. Mange afrikandere og svarte vi møtte som snakket negativt om andre grupper, insisterte på de absolutt ikke var rasister, men bare snakket om fakta. I tillegg virker det som mentaliteten fra apartheid fortsatt blir ført videre til den nye generasjonen etter apartheids slutt. Barn av afrikandere sier at «alt var mye bedre før», selv om de ikke levde under apartheidsystemet.
 
Uskrevne regler
I byen var det fortsatt merkbare uskrevne regler folk fulgte. Fortsatt har man spesielle barer og oppholdssteder der bare hvite og bare svarte oppholder seg. Hvis en svart person dro på en hvit bar, ville han eller hun bli stirret på ubehagelig, og bedt om å gå av andre gjester. Da vi dro på en «black bar» ble vi velkomne med åpne armer, og de syntes det var utrolig hyggelig og overraskende at vi ville ta turen innom. Imidlertid skjønte de at vi var fra Europa, siden dette var et såpass sjeldent syn. Når det gjaldt barer der afrikandere dro på, så de også at vi ikke var fra Sør-Afrika, fordi vi hadde på oss Converse-sko. I følge dem, var dette tydeligvis en «svart» ting å gjøre, og ble assosiert med kriminalitet og gjengmedlemskap.
 
Når det gjaldt miksede kjærestepar, så jeg ikke snurten av et eneste ett. I følge menneskene vi møtte, var dette et stort tabu, og noe man absolutt ikke kunne gjøre. Det var likevel mer akseptert at en hvit mann var sammen med en svart kvinne, enn en hvit kvinne som var sammen med en svart mann. Når en tysk jente i kollektivet mitt ble sammen med en svart mann, trodde folk at han måtte være rik.
 
Store økonomiske ulikheter
Et av apartheids ettervirkninger er også de store økonomiske ulikhetene i landet. Dette slo meg virkelig når jeg kom til Groblersdal. Det var fine nabolag med flotte hus med basseng og stor hage, med gartnere og hushjelper. Eiendommene er nesten ikke synlige på grunn av store, høye gjerder, og alle hus har et advarende skilt med at de har alarm. Når man derimot kjører på utkanten av småbyen bor mennesker av den svarte befolkningen i slummen langs hovedveien, og forsøker å tjene penger på å selge frukt og grønt til forbikjørende. I denne sammenhengen må det nevnes at svarte har, med årene etter apartheid, fått en mye bedre stilling og mulighet til en god utdanning og jobbmuligheter. I Groblersdal derimot, er det fortrinnsvis de hvite som har råd til de fineste husene.
 
Landbruk
Groblersdal har Sør-Afrikas andre største vanningsjordbruk, med blant annet dyrking av druer, mais og tobakk. Som oftest er det hvite afrikandere som eier og driver gårdene. Ut fra et historisk perspektiv var afrikandere først kjent som «boere», som betyr bønder. Landbruk fra denne etniske gruppen er en lang tradisjon. Dette henter inn enorme inntekter. Disse gårdene er imidlertid preget av hatkriminalitet og mord. I følge statistikk  fra 2016, har det vært 1824 ofre av såkalte “farm murders” siden 1990.
 
I følge forskeren Dr. Johan Burger, kan imidlertid ikke drapene bli sett direkte i sammenheng med rasehat, men at de historiske spenningene mellom de etniske gruppene kan spille en rolle. Han uttrykker at det er farligere å være bonde i Sør-Afrika, enn å være politimann. Det pågår også en diskusjon om redistribusjon av land. Det politiske partiet Economic Freedom Fighters er positive dette, og uttaler at afrikandere må dele rikdommen og gi tilbake stjålet land.
 
Angrepene på gårdene kan også være et uttrykk for fattigdommen i området. Mange av drapene skjer nemlig i tyverisammenheng. I tillegg er småbyen, som landet generelt, preget av høy arbeidsledighet. Da vi skulle besøke et viltreservat for å planlegge en fest for praksisplassens ansatte, stod rundt 200 mennesker utenfor portene ventende på et jobbintervju. Viltreservatet trengte 12 nye ansatte.
 
Håp
I følge den nevnte undersøkelsen fra 2012, viser det seg at mennesker som bor i byene og urbane områder sosialiserte seg mest med mennesker med en annen hudfarge enn dem selv. Kontrasten var stor når vi tok turen til storbyen Johannesburg der både mørkhudede og hvite omgikk hverandre, satt og spiste på samme bord på restaurant og til og med miksede kjærestepar gikk forbi som holdt hender. Dette gjorde meg håpefull på at det er mulig å komme seg videre. Imidlertid tror jeg dette kommer til å ta tid, men beviset er der for at det ikke er umulig.