Oljefondet, fra svart til grønn investering

Skrevet av: Martine F. Enge

Foto: Wikipedia

Statens pensjonsfond utland, også kalt oljefondet, ble opprettet i 1990 for å forvalte statens petroleumsinntekter. Noe som er med på å sikre nordmenn en trygg og sikker fremtid, selv når oljen tar slutt. Fondet blir forvaltet av finansdepartementet, mens Norges bank tar seg av det operative. Strategien er å investere 60% i aksjer, 35-40% i rentepapirer og 5% i eiendom, alt utenfor Norge. En omstilling i Oljefondets investeringer kan bidra til en grønn(ere) utvikling, men da må det skje en holdningsendring, for i dag er oljefondets første og eneste hensikt å skape profitt.
 
Politisering
Det er bred enighet om at oljefondet ikke skal bli brukt som et (parti-) politisk virkemiddel, derfor skal investeringer skje uten for Norge. Dette er for å forhindre at skiftende regjeringer bruker fondet til partipolitiske fordeler og egeninteresser. Sentralbanksjef Øystein Olsen og finansminister Siv Jensen har klart uttrykt at Oljefondet skal være ren business og holdes utenfor politikken, der målet er å oppnå størst mulig avkastning. Det argumenteres for at å utelukke eller justere investeringer etter miljømessige hensyn blir å ”politisere” fondet.
 
Etikkrådet, valgt ut av finansdepartementet, jobber i dag for å etterforske selskaper som mistenkes for brudd på menneskerettighetene, og i år ble det fastsatt at det også gjelder klimahensyn. Etikkrådet gir anbefalinger til Norges Bank om utelukkelse eller observasjon hvis det mistenkes brudd på rådets retningslinjer. Det vil si at etikkrådet har relativt lite reel makt og de endelige beslutningene rundt etikk blir tatt av samme organ som er ansvarlig for avkastning. Hvis problemet er å renvaske selskaper burde en enkel mulighet være å bruke flere midler på undersøkelser av bedrifters utslippsprofil. Hvor et eget råd med fokus på menneskerettigheter og et for klima som begge har selvstendig myndighet til utestengelse. For selv om å skape profitt er oljefondets første mandat kan ikke dette gå på bekostning av etikken.
 
Ut av kullindustri
I vår var det en debatt om oljefondets investeringer i kullindustri, som endte med at oljefondet, for to uker siden utelukket 52 selskaper som produserer eller bruker kullbasert energi fra investeringer. Noe som kan tolkes som en politisk handling, men det er i alle fall et gjennombrudd, og et skritt i riktig retning. Selv om man i mange år har vært klar over de negative utfordringene kullkraft fører med seg, må vi applaudere. Og det passer i den forbindelse å ta opp debatten som utfordrer tanken om at oljefondet kan bidra til å oppnå de internasjonale klimamål som er satt. Kullindustrien er et felt, og målet må være at oljefondet trekker seg ut av alle selskaper som driver miljøskadelig virksomhet. Oljefondet, som statlig investor, må oppfordre og bidra til at bedrifter tar samfunnsansvar og jo tydeligere retningslinjene til fondet er jo mer vil bedrifter streve for å oppfylle disse kravene.
 
 
Norge som klimanasjon
Norge har lenge vært en forkjemper for klimapolitikk og vært initiativtagere til tiltak og internasjonale avtaler for å få ned de globale utslippene. Selv om Norge, i manges øyne først og fremst er en petroleums gigant, er et av landets flere viktige image; Norge som klimanasjon. Oljefondets interesser og Norsk utenrikspolitikk burde jo være relativt sammenfallende, og det kan uansett være vanskelig å se for seg at utenforstående ser og skiller mellom akkurat disse to. Derfor er det flere grunner til at det er i landets interesse å være en rollemodell.
 
På klimatoppmøtet i Paris ble FN- landene enige om at temperaturen på jorden ikke skal øke mer enn 2 grader, helst 1,5. For å nå dette målet er drastiske endringer nødvendig, for selv om det kjøres mye el-bil og nordmenn sorterer søppel holder det ikke for å nå det ambisiøse målet. Med dagens utslippsutvikling og tilgjengelig teknologi kan det på mange måter se uoppnåelig ut. Hvis Norge har en ambisjon om å oppnå de målene som er satt er man nødt til å endre en del ting. Og det er her oljefondet kommer inn, Norge har mulighet til å gå først, som en klimanasjon.
 
Fra svart til grønn energi
Norges pensjonsfond utland har i dag store deler av sine investeringer i fossil energi, samt i bedrifter som driver med miljøskadelig virksomhet. Så neste skritt, i tillegg til å trekke seg ut av direkte miljøskadelige virksomheter, burde være at Norges Bank gikk aktivt inn for å skifte kurs mot grønne investeringer.
 
Investeringer på vegne av oljefondet i energieffektivisering, fornybar energi og naturressursforvaltning har samme avkastningskrav som alle andre investeringer. For å optimalisere disse industriene, må lønnsomhet over lengere tid veies over kortsiktig høy profitt.
 
Målet burde være å skape en balanse mellom økonomiske og klimavennlige hensyn. Selv om kravene til profitt kan være et hinder nå, ser det ikke ut som det er lenge til fornybar energi topper i profitt også. Vind- og solkraft er de mest stabile og utviklede kildene til fornybar energi per dags dato og investeringer i disse har skutt i været i de siste årene. Risikospredning er en av Norges Banks viktigste oppgaver, og oljeindustrien kan ikke i dag regnes som den sikreste bransjen.
 
De investeringene Oljefondet har i selskaper knyttet til utslipp, og Norge tjener enorme summer på hvert år, blir ikke tatt med i det nasjonale regnestykket når det kommer til utslipp. Noe som tilsier at de vårt nasjonale fotavtrykk er betydelig større hvis vi regner med Pensjonsfondet.
 
Norges Bank har en unik mulighet til å gjøre Norges økonomi karbonfri, og ta ansvar for de utslippene oljefondet bidrar til. Fondet ble opprettet for det Norske folk, og etterkommerne en sikker å trygg fremtid. Men for å oppnå dette er man avhengig av å ta vare på klima.
 
Dobbelthet
Det ligger en dobbelthet i å gi løfter om å kutte i landets utslipp samtidig som det legges enorme summer i motstridene industri. Kloden er avhengig av teknologi og bærekraftig utvikling, og der pengene legges utvikles det, og jo mer penger, jo raskere. Resten av verden investerer mer enn aldri før i fornybar energi, noe som viser at flere ser en langsiktig økonomisk lønnsomhet. Kina for eksempel, satser tungt på bærekraftig utvikling og bygger blant annet ut enorme solcelleanlegg. Det vil være helt nødvendig for Norge å være med på utviklingen og tilegne kunnskap på dette området, både fordi fossilt blir byttet ut med alternative energikilder og fordi skiftet kommer til å skje før oljen tar slutt.
 
Investering i infrastruktur
Det foregår en debatt om muligheten for å åpne for investering i utvikling av infrastruktur, som en utvidelse fra stort sett aksjebasert investering. Infrastruktur skal bygges ut i mange u-land og deriblant nye energikraftverk. Sør-Afrika er et solskinns eksempel, hvor solkraft har utkonkurrert kullkraft på kun fem år, selv om de har en unik fordel i forhold til sin geografiske plassering, er det mange muligheter for «up and coming» u-land. I tillegg til at slike investeringer kan ses på som bistandsvirksomhet bidrar utvidede investeringsmuligheter til spredning av risiko. Men finansdepartementet sier foreløpig nei til unotert infrastruktur. Begrunnelsen er risiko, der argumenter som usikre styrer blitt tatt opp.
 
Denne debatten må utvikle et alternativ som er med på å skape bærekraftig utvikling. Det kan for eksempel opprettes et utslippsbudsjett for investeringer, og en fastsatt prosentandel av fondet som skal investeres i fornybar energi. Avkastning skal selvfølgelig være oljefondets mål, men med smarte miljøvennlige investeringer som også inkluderer infrastruktur.