Skrevet av: Nina Møllerstuen Bjørge 

Foto: Wikimedia Commons

Aleksandr Lukasjenko er president i Hviterussland – landet som omtales som Europas siste diktatur. Lukasjenko har endret grunnloven, og innført sterk statlig styring over både økonomien og media. Det begås stadig grove menneskerettighetsbrudd, og i slutten av mars fengslet myndighetene flere hundre personer som deltok i en fredelig demonstrasjon. Allikevel hevder EU å ha sett tydelige tegn på demokratiske tendenser ved landets forrige valg i 2016.
 
Hviterusslands autoritære regime
Etter kollapsen av Sovjetunionen i 1991 erklærte Hviterussland seg uavhengige. De første årene etter uavhengigheten så man tegn til at landet ønsket en europeisk tilnærming på flere områder. I 1994 ble det innført et presidentembete, og Aleksandr Lukasjenko ble valgt til landets første president. Etter Lukasjenko kom til makten, reverserte han derimot de økonomiske reformene som var igangsatt etter uavhengigheten. Han ønsket økonomien tilbake til slik den hadde vært under Sovjet-tiden, og gjeninnførte dermed planøkonomi med statlig styring.
 
Han møtte motstand i landets parlamentet, og gjennomførte derfor en folkeavstemning i 1996 om endringer i konstitusjonen. Denne folkeavstemningen ga presidenten makt til å kunne avsette parlamentet, samtidig som at han kunne utvide sin egen presidentperiode. Som vi vet sitter Lukasjenko fortsatt som president i dag. Etter folkeavstemmingen ville ikke USA og EU anerkjenne det nye parlamentet som legitimt, noe som førte til et iskaldt forhold mellom Vesten og Hviterussland. Forholdet mellom de to partene ble heller ikke bedre i 2002, da EU ga Lukasjenko, sammen med 170 andre personer fra Hviterussland, innreiseforbud i unionen. Dette var på bakgrunn av presidentens autoritære styremåte og brudd på menneskerettighetene. EU har i ettertid ilagt landet flere økonomiske sanksjoner for deres udemokratiske utviklingstrekk.
 
Opposisjonen i parlamentet er marginalisert, og tilnærmet null. Menneskerettighetssituasjonen har i løpet av de siste årene også vært kritisk, preget av forsvinninger, politivold og mangel på ytringsfrihet. I slutten av forrige måned demonstrerte det hviterussiske folket mot den nye skatteloven myndighetene skal innføre. Denne loven går ut på at dersom man har vært arbeidsledig i over seks måneder, må man betale en ekstra straffeskatt på om lag 2000 norske kroner, som er en nokså betydelig sum for mange fattige hviterussere. Til tross for at demonstrasjonene var fredelige, ble de slått hardt ned på av myndighetene, og flere hundre mennesker ble fengslet. Hviterussland er også det siste landet i Europa som fortsatt benytter seg av dødsstraff, til tross for at myndighetene har uttrykt et ønske om å avskaffe praksisen. I følge Amnesty International blir ikke fangene forberedt på forhånd av henrettelsen, og familiene blir heller ikke varslet før flere måneder i etterkant.
 
Nært samarbeid med Russland
Forholdet mellom Hviterussland og Russland er nært, delvis på grunn av Hviterusslands økonomiske avhengighet til Russland. De har solgt gass-systemet sitt til det russiske selskapet Gazprom, som i gjengjeld gir Hviterussland billig gass. Russland har også tatt initiativ for å styrke samarbeidet med sine naboland, og var med på å danne Den eurasiske tollunion i 2010. Unionen består av Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Armenia og Kirgisistan. Landene videreførte samarbeidet i 2015 og opprettet Den eurasiske økonomiske union.  Denne unionen sørger i bunn og grunn for de samme prinsippene som EU, altså fri flyt av personer, varer og tjenester på tvers av landegrenser, denne gangen også på tvers av to forskjellige kontinenter. Den Eurasiske økonomiske union ble dannet som en konkurrent mot EU, men på grunn av landenes relativt svake økonomier, er det usannsynlig at den noen gang kommer til å bli det.
 
Tegn på ny tilnærmelse mot Vesten
Samtidig som at Hviterussland har nære relasjoner med Russland, har president Lukasjenko delvis tilnærmet seg Vesten. Landet har siden 2009 vært medlem av EaP, The Eastern Partnership, som er et felles initiativ mellom EU og fem andre østlige naboer: Armenia, Azerbaijan, Georgia, Moldova og Ukraina. EaP er en del av EUs nabolagspolitikk, og har som mål å forbedre det politiske og økonomiske forholdet og muligens åpne for visumsamarbeid mellom EU og de seks tidligere Sovjet-landene.
 
Lukasjenko har i løpet av det siste årene gitt utrykk for at han ønsker allierte i Vesten, kanskje med en underliggende frykt for at det som skjedde i Ukraina og Krim, også kan skje med Hviterussland. I tillegg utrykte presidenten i 2015 at han ønsket å inngå en konstruktiv dialog med NATO. Senere samme år innførte hviterussiske myndigheter en ”derusifiserings-politikk”. Dette førte til en slutt på undervisning på russisk i den hviterussiske skolen. Samtidig har president Lukasjenko uttrykt at han mener det er viktig å legge vekt på det hviterussiske folkets egen identitet.
 
Under valget i 2016 mente EU at man så tydelige tegn på demokratisering, der opposisjonen fikk delta, og to fikk plass i parlamentet. EU mente det var viktig å vise sin støtte til den demokratiske utviklingen, og valgte derfor å fjerne de over 10 år lange sanksjonene de hadde ilagt landet. EUs bestemmelser har fått krass kritikk av for eksempel FN-utsendelsen, som ikke mener landet går i en så demokratisk retning som EU skal ha det til. I tillegg har også kritikere av det hviterussiske regimet vært negative til opphevelsen av sanksjonene. De mener dette støtter oppom Lukasjenkos autoritære regime og menneskerettighetsbrudd.
 
Framtidsutsikter
Man kan spekulere i om Lukasjenko ønsker å spille et dobbeltspill. Rent økonomisk er han helt avhengig av Russland, og er derfor forpliktet til å opprettholde en nær relasjon med Putin, men på samme måte har han gitt utrykk for at han ønsker et nærere forhold med Vesten. Det er vanskelig å si hvilke framtidsutsikter Hviterussland har, men at Lukasjenko kommer til å videreføre de demokratiske tendensene EU mener å ha sett, virker lite sannsynlig. Med fengsling av demonstranter, er det tydelig at presidenten har en grunnleggende frykt for at en demokratisk revolusjon skal oppstå, slik vi har sett med fargerevolusjonene i samme region tidligere, både i Ukraina og Georgia.
 

Skrevet av: Abby Brobakken

Foto: Wikimedia Commons 

Dehumaniserende retorikk, fremmedfrykt og et manglende system for rettferdig fordeling av flyktninger skapte den ”europeiske flyktningkrisen”.

Det er i dag over 21 millioner mennesker på flukt utenfor sitt eget land. Et økende antall flyktninger har de siste årene kommet til Europa, som følge av krig og forfølgelse. Den mye omtalte ”europeiske flyktningkrisen” i 2015 satte for alvor samarbeidet mellom Europas stater på prøve. EUs felles innvandringspolitikk (CEAS), er basert på prinsippet om solidaritet og rettferdig ansvarsfordeling. I praksis ble vi vitner til en mildt sagt varierende solidarisk behandling av og retorikk overfor mennesker på flukt. Vi har siden sett et splittet Europa og et mislykket Dublin-system, noe som har resultert i en ekstremt skjev og urettferdig ansvarsfordeling av flyktninger i Europa.

En europeisk solidaritetskrise?
Betydningen av den mye brukte termen ”den europeiske flyktningkrisen” kan tolkes på flere måter. På mange måter var Europas mangel på enighet om ansvarsfordeling av flyktningene noe av det som gjorde den økende flyktningstrømmen til en krise. Vektleggingen av en europeisk flyktningkrise, kan også tyde på at den egentlige krisen i Europas øyne, var at den store ”svermen” muslimske flyktninger nå kom til det kristne Europa. ”Svermen av mennesker” ble for øvrig brukt av David Cameron i en uttalelse til et nyhetsbyrå om flyktningsituasjonen i 2015. Krisen var altså ikke at mennesker var på flukt, men at Europa måtte håndtere dette i større omfang enn tidligere. Mange EU-lands manglende vilje til å ta sin del av ansvaret, ble begrunnet religiøst. I særlig Sentral-og Øst-Europa, som Polen, Ungarn, Tsjekkia og Slovakia, ble det tydelig at muslimer ikke var ønsket. Paradokset er enormt. Det er ikke bare en menneskerettighet å søke asyl, men alle stater som har sluttet seg til flyktningkonvensjonen har forpliktet seg til å beskytte alle flyktningers menneskerettigheter, uansett status. I Europa (menneskerettighetenes fremste og selvutnevnte beskytter), ble vi vitne til grove brudd på nettopp menneskerettighetene. I Ungarn ble flyktninger møtt med tåregass og vannkanoner. Slovakiske politikere argumenterte for at de ikke kunne ta imot muslimske flyktninger fordi de ikke hadde noen moskeer. Danskene lagde reklamekampanjer på  arabisk der flyktninger spesifikt ble bedt om ikke å komme.  Den europeiske flyktningkrisen var slett ikke en ”tallenes krise” slik Ban-Ki-Moon uttalte det. Krisen var en solidaritetskrise.

EU-traktatens 67 (3) heter det at unionen skal ”sikre et høyt nivå av sikkerhet gjennom tiltak for å forhindre og bekjempe kriminalitet, rasisme og xenofobi”. Flyktningkrisen trigget på mange måter det motsatte. Fremmedfrykten ble tydelig i mange europeiske land, og retorikken overfor flyktninger, både blant politikere og i media, skapte et miljø der man kunne rettferdiggjøre sin manglende vilje til å ta dem imot. ”Svermen av mennesker”, som David Cameron kalte det, er et eksempel. Det uklare skillet mellom migrant (eller økonomisk migrant) og flyktning skapte en slags lykkejeger-retorikk overfor menneskene på flukt, og ytterligere skepsis i mange land.

Ansvarsfordeling i praksis - Dublins-systemets mangler
Men flyktningkrisen i Europa var ikke bare en solidaritetskrise. Det var også en systemkrise. Til tross for en ”felles” asylpolitikk, har EU slitt med å samle medlemslandene sine om en felles politikk for ansvarsfordeling av flyktninger i praksis. Ifølge Lisboa-traktatens artikkel 80 skal rettferdig ansvarsfordeling for flyktninger også inkludere økonomiske implikasjoner. Dublin-systemet (som i tillegg til EU inkluderer Norge, Sveits, Liechtenstein og Island) gjør at hver asylsøknad må behandles i det landet flyktningen først kommer til. Dette har gjort at noen av medlemslandene (avtalens yttergrenseland) har fått en svært stor belastning, mens andre har sluppet billigere unna, da de kan sende flyktningene tilbake til sitt registreringsland. Rutene flyktningene har benyttet seg av til Europa varierer, men land som Italia og Hellas har vært blant landene som har hatt størst pågang av flyktninger fra Middelhavet. I Ungarn var det i 2015 flest asylsøkere i Europa sett i forhold til populasjon. Riktignok har landene i Europa forsøkt seg på et omplasseringssystem av flyktninger fra Italia og Hellas. Tyskland har sett seg villige til å ta imot mange slike omplasseringsflyktninger, men de aller fleste land i Europa deler ikke denne viljen. Dublin-ordningen har heller ikke gitt de utsatte landene i nærheten av nok økonomisk kompensasjon og bistand for å håndtere den store mengden flyktninger de har måttet ta imot. Mottakssystemene har vært sprengt, for å ikke snakke om nabolandene til de områdene der flyktningstrømmen er størst, slik som Tyrkia, Jordan og Libanon.
 
Til tross for at Dublin-systemet har en god intensjon, kan det ikke brukes til å fordele antallet asylsøkere mellom medlemslandene. Da det ikke finnes politiske verktøy for å fordele ansvar, spiller hensikten med systemet liten rolle, og byrdefordelingen forblir urettferdig. Registreringen av flyktninger i det første landet de kommer til, skal skape et slags ”kun én sjanse-system”, eliminere muligheten for asyl-shopping, samt sikre flyktningene mot at ingen tar ansvar i det hele tatt.  Mangelen på et skikkelig fordelingssystem har likevel gjort at flere land, som for eksempel Ungarn, unngår å registrere flyktninger når de kommer, noe som undergraver hele ideen bak systemet. Dublin-systemet skal dessuten gjøre at asylprosessen går raskere, ved at flyktningene får startet sin asylbehandling i Europa med en gang. For flyktningene skaper systemet bare større usikkerhet. Ventetiden er lang, og følelsen av å bli sendt frem og tilbake undergraver deres handlekraft og menneskeverd.
 
Mange lands ambivalente holdning overfor flyktninger har splittet Europa. Den ”europeiske flyktningkrisen” var ikke en krise primært på grunn av det økende antallet flyktninger som søkte seg hit, men på grunn av Europas manglende evne til å ta dem imot. Den skjeve byrdefordelingen skyldes en solidaritetskrise som med de-humaniserende retorikk kriminaliserer mennesker på flukt, og et system som ikke evner å fordele antallet flyktninger mellom medlemsstatene. En reformering av Dublin-systemet, samt en solidaritets- og retorikkoppvask i Europa er nødvendig for å sikre mennesker på flukts rett til asyl i fremtiden.