Er samfunnet vårt indoktrinert til å frastøte homofili? For å diskriminere det som antas som ”unormalt” i samfunnet? I høst gikk NRK-serien ”Jævla homo” på TV, hvor Gisle Agledahl prøver å svare på hvorfor det er fremdeles er vanskelig å være skeiv i Norge i 2017.
 
Forventninger
Jævla homo gjør Gisle en test hvor folk på gata skal svare på hvem Gisle er, bare ved å se på han gjennom ett glassvindu. Først blir de fortalt at han har en kjæreste som heter Marthe, de siste får vite at kjæresten heter Kenneth. Svarene var helt ulike; Gisle som en heterofil mann, er interessert i fotball, mens den homofile Gisle er mer opptatt av søstrene Kardashians. Homofile Gisle har også hatt flere seksuelle partnere enn heterofile Gisle. Hvorfor ser samfunnet på Gisle som to forskjellige personer utfra legningen hans?
Samfunnet har ulike forventinger til deg som person, forestillinger om hvordan samfunnet skal være, normer for hva som er ”normalt”.

Det er mange skeive som ikke tørr å komme ut av skapet på grunn av fordommer, stigmatisering og redselen for at samfunnet skal se annerledes på én. Vi prøver å leve opp til ”normalen”, noe som er uoppnåelig for mange. Ikke bare for homofile, men alle, alle opplever en form for failure fordi vi ikke oppnår kravene samfunnet stiller oss. Og alle blir stigmatisert, basert på hvor du kommer fra, hvilken hudfarge du har og trosretning.
Hvem skal vi legge skylden på? Samfunnet som prøver å rette seg etter normene eller de som har dannet normene og forestillingene?

Det bugner av klisjeer i medias fremstilling av skeive, klisjeer om at alle homofile menn valser rundt i kjole og sminke, synger Womanizer av Britney Spears, er opptatt av mote, hvordan en homofil skal gå i gata og opptrer seg på trikken, lesbiske med ring i nesen, kort hår og trår i  lumberjack klær, bredskuldret og bredbeint. Dette er slik jeg skal være og er, sett i fremstillingene av media. Og det er det slik dere ”normale” i samfunnet forestiller oss.
 
Feminin er lik svakhet
Fremdeles blir femininitet sett på som en svakhet, noe underordnet og slik har det alltids vært. Gisle lurer på om hvorfor han aldri har følt seg som en av gutta, om han er for feminin. Om det faktum at han er skeiv hindrer han i føle seg som en del av gjengen. Så hvor er det greit å være skeiv?

Gisle dratt med på en motefest i Oslo, hvor det å være skeiv er en fantastisk ting, hvor alle gjerne vil være venn med deg, hvor du blir litt anerkjent. Og personene der tar imot deg med åpne armer. De aksepterer din feminine side. Hvorfor kan det ikke være slik over alt i samfunnet? En arena hvor det er spesielt vanskelig å være skeiv, er i idretten, hvor du helst må være ”mann”. Gisle blir med på en fotballtrening hvor han får høre at det er ikke lett å komme ut av skapet i ett slikt miljø, hvor jævla homo er ett skjellsord og er lite akseptert. Gisle kommer i kontakt med Ole Andrè Lerang som er åpen homofil. Ole Andrè er keeper for Viking håndballag og forteller at han selv var innstilt på å holde legningen skjult for resten av livet. Videre forteller Ole Andrè at han føler at det er lettere å komme ut av skapet når man er mer maskulin, og Ole Andrè er nemlig det. Det er da gitt at samfunnet har forskjellige forventninger til deg avhengig av hvilket miljø du er holder til i.  Men vi er også bundet til kjønnsrollene, mann og kvinne, og derfor skal du være maskulin eller feminin. I det du beveger deg bort fra rollene, beveger du deg også bort fra ”normalen”, og samfunnet er ikke akseptabel for det. Du skal helst holde deg innenfor deres rammer. De frarøver oss vår identitet og definerer oss ut fra legningen vår. Selv om det er blitt mer rom for menn å ta selvbruning, ta vare på kroppen og være motebevisst. Det er greit for kvinner å være mer mannlig og maskulin, og trenger ikke lengre å stå på kjøkkenet å koke mat. Men hva med alle de som ikke definerer seg som verken mann eller kvinne, som homofil eller lesbisk? Listen over begreper for hva en definerer seg som er lang og noe forvirrende. Noen mener det er unødvendig og noen trenger det. Har vi behov for å definere oss selv? Homofil, lesbisk, bifil, trans, osv. Er definisjoner på hvilket kjønn du er seksuelt og eller romantisk tiltrukket til eller ikke. Det er ikke en definisjon på hvem du er som person. Om du er feminin eller maskulin. Vi, alle, må frigjøre oss fra kjønnsrollene og definere oss selv, for at du kan være fri til å gjøre det du selv ønsker, uten å bli dømt.
 
Sex, I’m lovin' it!
Hvem, hvordan, hvor mange, leketøy, stillinger, ting som samfunnet lenge har tiet om, men det blir mer og mer åpent. Sex er kanskje det en av de få tingene vi alle har til felles. Men er det for mye fokus på sex? Det er kanskje det første som spørsmålet som dukker opp i hodet til en heterofil person, når ordet homo kommer opp. Det samfunnet forholder seg til er hvem du har sex med. Og hva slags sex du har. Når Gisle sitter i glassvinudet, var ett av spørsmålene hvor mange han har hatt sex med. Antall sex partnere til den homofile Gisle var adskillig høyere enn til den heterofile Gisle. Samfunnet ser skeive som frie sexfiserte dyr, og det er på en måte greit. Forestillingene om kone og mann, barn, familieliv forsvinner idet du er åpen som homofil eller skeiv. Vi er fri fra det monogame, og trenger ikke å leve i ett slikt forhold som forventes av resten av samfunnet. Som Ulrik Frost forteller Gisle ”samfunnet tvinges til monogami”. Vi lever friere, og kan ha ett åpent forhold på grunn av deres fangenskap.
 
En plass i samfunnet
Jævla homser er og kan være like fordomsfulle som resten av samfunnet. Vi godtar heller ikke alt og alle. Noen skeive er negative til for eksempel dragqueens, det hadde du kanskje ikke tenkt. Men ja, vi er det. Vi aksepterer ikke alle, så hvorfor skal samfunnet akseptere oss? Det er ingen i hele verden som ikke har en fordom mot én. Det eneste vi kan gjøre er å akseptere hver av en av oss. Hva med skeive i religiøse samfunn? Hvor deres syn på homofil er en synd, hvor din egen familie tar kvelertak på deg til du sier at du ikke er homofil. Hvor familien stenger deg ute og du stenger de ute. Hvor du må leve i frykt for ditt eget liv og familiens liv. I en av episodene møter Gisle nettopp denne problemstillingen. Og hva kan man si eller gjøre? Jeg aksepterer hver religion og deres syn, om de er hatefulle mot homofili eller ikke. Men da burde de også akseptere homofili som en del av samfunnet.

Alle ønsker å finne sin plass i samfunnet, men det er mange som ikke gjør det. Og mange av de som ikke finner sin plass, tar selvmord. Gisle holde tilbake tårene når han får høre historier om homofile som tar selvmord, de høye tallene om selvmordstanker blant homofile. Hvordan kan samfunnet være okei med det?
 
Jeg skriver med rødt blekk; Voldsomme dimensjonerDet kan høres ut som jeg rakker ned på samfunnet og prosessen i Norge, sett i mørket hva som foregår utenfor Norge, skal vi være stolt og glade for hvor langt vi er kommet. Det er land der ut hvor homofile, lesbiske, bifile, transpersoner osv. er ulovlig, du forfølges, du kan bli dømt til døden og dine menneskerettigheter er sterkt innskrenket.

”Homo-propaganda” i Indonesia, homofili er strengt tatt ikke ulovlig, men regjeringen slår hardt ned mot ytring av LGBT rettigheter i landet. Det oppleves vold og arrangementer blir avlyst fordi politiet ikke kan beskytte personene involvert, skriver NRK[1]. ”Når myndigheter og offentlige personer går ut og kritiserer homofili gir det signal om at om man skulle trå til med vold så er man på sin rett”- John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty Norge.
Russland har sterke lover mot slike ”homo-propagandaer” som blir sterkt håndhevet. Artem Kolesov fra Russland forteller i ett intervju med CNN, hvor han forteller om sin oppvekst og hatet mot homofile han selv vokste opp med. Homofili er en synd, ”vestens sykdom”, grunnen til masseskyting og terror er knyttet til homofili.[2] Videre forteller han hvordan det var for han selv å komme ut som homofil, trygt i USA.
Bautaer mot LGBT. Afrikanske land som Nigeria er homofili tabu og myndighetene ønsker strengere straffeforfølgelse. Nigeria har ett ønske om å iverksette lover som skal kriminalisere homofile ekteskap, også de som er vitner til vielsen, skriver NRK. Blir du utsatt for vold, er det i mot sin hensikt å gå til politiet. Du blir trakassert, tvunget til å leve i eksil, sjansen for å havne i fengsel er større hvis du er homofil. Du kan bli drept. Som en ”kur” mot homofili, blir lesbiske gruppevoldtatt. [3]

Fremtidsplaner
Gisle, tusen takk for at du tar opp dette temaet, for at du tørr å stille spørsmål og tar grep om samfunnsproblemene vi står ovenfor. Finnes det svar for hvordan vi kan akseptere hverandre uavhengig av legning, hvem vi ligger med, hudfarge, trosretning, kjønn, utdanning, klasse? Norge har kommet langt i forhold til andre land rundt i verden, men det er klart at vi også har et stykke igjen. Hold stand og vent, kjemp videre for dine rettigheter, så skal vi komme dit en dag. Du skal ikke være redd for de indre eller de ytre kreftene som strider deg imot.

Du som allerede er en del av samfunnet, kjemp sammen med oss, kjemp for at alle skal stilles likt i samfunnet.

[1] (Woldsdal, 2016)

[2] (Kolesov, CNN, 2017)

[3] (honningsøy, 2011)

Skrevet av Kristian Kruse

I timene før Catalonias president inntok podiumet forrige tirsdag svirret ryktene høyt og lavt. Ingen var sikre på om Carles Puigdemont ville erklære uavhengighet unilateralt, eller om han ville forsøke å åpne opp for forhandlinger med regjeringen i Madrid og den spanske statsministeren Mariano Rajoy. Da han omsider gikk på talerstolen overrasket han både politiske motstandere og allierte ved å forsøke å inngå et kompromiss.

«Folket har bestemt at Catalonia skal bli en uavhengig stat», sa han før han ba parlamentet om å «suspendere arbeidet med en uavhengighetserklæring de kommende ukene for å kunne påbegynne arbeidet med å opprette dialog med de spanske myndighetene».
Uttalelsen representerer godt hvilken prekær situasjon Catalonia befinner seg i etter uavhengighetsvalget 1. oktober, som ble vedtatt ulovlig av den spanske grunnlovsdomstolen. Ved å kombinere to tilsynelatende inkompatible ideer – mye likt ustabile atomer i et molekyl – kan Puigdemont ha skapt et rammeverk som kan vise seg å være radioaktivt; for Catalonia, for Spania og muligens også for Europa som en helhet. Det var dog den eneste virkelige handlingen han kunne foreta seg.

Catalonia befinner seg nå i ukjent farvann. Først fikk vi se en generalstreik utført av uavhengighetsstøttespillere som følte at deres rettigheter var krenket, og som var rasende på det spanske politiets voldelige forsøk på å stanse avstemningen. Deretter fulgte massive protester fra den såkalte stille majoriteten som er i favør for å forbli en del av Spania. I dagevis har det virket som om regionen styrter mot stupet.

Hvis så er tilfellet, er dette et stup de to sidene har konstruert sammen. Etter å ha vunnet en majoritet i det katalanske parlamentet, har partier som støtter uavhengighet kategorisk utfordret den spanske regjeringen og kalt sammen til avstemning om uavhengighet. Store deler av den politiske verden støttet den spanske regjeringen, men dette var selvfølgelig før det spanske politiet begynte å arrestere lokale politikere og konfiskere valgsedler. Da valget omsider hadde funnet sted viste det seg at uavhengighet vant 89% av stemmene, men oppmøtet viste seg å kun være på 43% og valget var preget av store uregelmessigheter.

Puigdemont står nå ovenfor et dilemma. Han er klar over at Catalonia trenger internasjonal støtte for å kunne opprettholde kravet om uavhengighet, og de voldelige bildene som sirkulerte verden rundt etter valget har fremprovosert sympati for saken. Men uavhengighetssiden kan ikke alltid håpe på politivold for å fremme deres synspunkter, og Puigdemont valgte derfor å fremvise sin side som åpen for dialog. Med talen sin virket det som om han ville understreke at «independistaene» er den fornuftige siden, og at de stoler på den demokratiske prosessen.

Spania, på den andre siden, nekter å delta i dette politiske spillet. Rajoy har lovet at han ikke vil forhandle med mindre katalanerne først gir avkall på ønsket om uavhengighet. «Katalanerne foreslår forhandlinger som vil se begge de to sidene ved forhandlingsbordet som legitime aktører», sier José Torreblanca, redaktør i Spanias største avis, El Pais. «Men Spania kan ikke tillate dette. Først og fremst fordi den ene siden bryter loven, og fordi legitim likeverd er nøyaktig det Catalonia ønsker».

Spania ble på lørdag kastet inn i en politisk krise etter at Rajoy annonserte at han aktet å frata Catalonia selvstyre ved å implementere direkte styre fra sentralregjeringen i Madrid, i et forsøk på å knuse de regionale ledernes ønske om å oppnå uavhengighet.

Avgjørelsen, som har skapt sinne og frustrasjon i Catalonia, har eskalert Spanias dypeste konstitusjonelle krise siden landet ble et demokrati i 1977. Observatører hevder at krisen kan føre til gjenoppstandelsen til baskisk nasjonalisme, og sende sjokkbølger gjennom et Europa som står ovenfor økende separatisme.

Etter et kabinettmøte på lørdag morgen, sa Rajoy at han vil iverksette artikkel 155 av den spanske grunnloven for å gjeninnføre lov og orden, og sørge for at nyvalg kan holdes under normale omstendigheter. Det katalanske parlamentets talsperson, Carme Forcadell, har kategorisk omtalt Rajoys uttalelse som et statskupp.

I påvente av en nesten garantert godkjenning fra det spanske senatet nå på fredag, vil direkte spansk styre bli innført til helgen. Ved å henvise til det katalanske parlamentets «bevisste og systematiske opprør og ulydighet», har Rajoy sagt at Puigdemonts regjering vil bli fratatt all makt og at dets funksjoner vil bli overtatt av regjeringen i Madrid.

Den katalanske presidenten vil ikke være i stand til å kalle inn til nyvalg, noe Rajoy sa han håpet ville kunne bli avholdt i løpet av seks måneder. «Vi fratar ikke Katalonia sin autonomi permanent, men vi fratar posisjonene til de i parlamentet som har handlet utenfor loven», sa han.

Rajoy har ikke gått inn i detaljer rundt nøyaktig hvordan artikkel 155 vil bli implementert, men det vil trolig dreie seg om å oppnå kontroll over sensitive områder som sikkerhet og offentlig orden, finansiell styring, skattlegging, budsjett og telekommunikasjon.

I en tale til katalansk tv lørdag kveld beskrev Puigdemont trekket som det verste angrepet på katalanske institusjoner siden Francos diktatur mellom 1939 og 1975, da regional autonomi ble oppløst.

I løpet av de senere år har den katalanske regjeringen gradvis bygget opp strukturene til en parallellstat i påvente av uavhengighet. De har kraftig utvidet deler av den regionale administrasjonen, og har etablert ambassader i flere utenlandske hovedsteder. Under artikkel 155 er det trolig at alle disse institusjonene vil bli oppløst.

Den katalanske visepresidenten, Oriol Junqueras, har anklaget sentralregjeringen for totalitarisme, og en talsperson fra det venstreorienterte partiet Podemos, Pablo Echenique, har sagt at Rajoy ønsker å ydmyke Catalonia. Echenique har uttalt: «Det mest korrupte partiet i Europa, med 8,5% av stemmene i Catalonia, har nå tenkt til å styre regionen. En forferdelig dag for demokratiet».

At Norge ikke deltar i arbeidet mot atomvåpenforbudet gjennom FN er et brudd i Norsk utenrikspolitisk historie. Engasjement gjennom diplomati for å skape stabilitet har siden andre verdenskrig vært på norsk politisk agenda, uavhengig av regjering. Norge har både initiert og arrangert viktige freds-fremmende prosesser, deriblant den første konferansen til atomvåpenforbud-initiativet. Med Trump som president er denne tilnærmingen spesielt problematisk. 
 
Vraker mange år med diplomati
Obama talte for atomvåpennedrusting, Trump derimot skremmer med å bruke atomvåpen.
Regjeringen hevder å følge NATO, men hvem bestemmer hva NATO er? Kun USA? Fordi de bidrar med rundt 70% av budsjettet? Norge og andre medlemsstater har mulighet til å være med på å påvirke NATOs fremtid og rolle i verden. Erna Solberg forsvarer et nei med at Norge følger NATOs politikk, noe som er ren ansvarsfraskrivelse. Prisen som må betales er en normalisering av atomvåpen som en legitim del av et forsvar. Flere stater velger å utvikle atomprogram, fordi dette blir ansett for å være det mest kostnadseffektive og avskrekkende forsvarssystem. Vi kan bevege oss inn i en verden som ligner på en multipolar kald krig, hvor land anser det som nødvendig for deres nasjonale sikkerhet å ha atomvåpen. Politikere undervurderer påvirkningskreftene internasjonale normer kan ha på staters adferd. Hvis NATO jobber for sikkerheten til sine innbyggere burde alliansen gi rom for at individuelle stater jobber for nedrustning snarere en å fokusere på atommuskler. En rask titt i historiebøkene kan gi deg skremmende karakteristikker av de katastrofale følgene militarisme og alliansepolitikk kan føre til.
 
Nordkoreanske provokasjoner
De Nordkoreanske provokasjonene må bli sett med Kim Jung Un sine briller i i en internasjonal kontekst. USA med NATO har ledet intervensjoner og styrtet regimer langt utenfor sine grenser, mens sanksjoner og mistillit har blitt sendt i retning Pyongyang. Det er ikke urimelig å forestille seg at Pyongyang anser atomvåpen som en eksistensiell nødvendighet. USA svarer på provokasjoner med å installere et forsvarssystem basert på atomvåpen med navn Thaad i Sør- Korea. Altså, de svarer med samme mynt. Poenget er at USAs offensive politikk kanskje er realpolitisk logisk, men helt hensiktsløs med ettertanke hvis målet er stabilitet. At Norge skal stille seg utenfor en slik avtale virker like lite effektivt. NATOs fokus på atomvåpenpolitikk, og USAs utplassering av taktiske atomvåpen i Europa og Asia sikrer ikke tryggheten til noen, det presser heller nye atommakter frem. Utviklingen i verden tyder på at atomvåpen skaper ustabilitet fremfor stabilitet, det omvendte av det mange amerikanske statsvitere har hevdet.
 
Kald Krig doktrine
Iran-avtalen er ikke den eneste av Obamas suksesser som brått gikk i oppløsning etter at Trump ble stemt inn i det hvite hus. Det var forhandlinger basert på stormakts-diplomati, med Russland og USA i spissen sammen. Disse avtalene er helt avgjørende for fremtiden til menneskene og jordkloden. Det virker som regjeringen ikke skjønner at selv om de har lite militære muskler har de mulighet til å ha stor normativ innflytelse på internasjonal sikkerhetspolitikk.
 
Hvordan forklare at USA stoppet å bruke klasevåpen, fordi det ikke lønnet seg? Bruken av klasevåpen før den internasjonale reaksjonen og opphøret av bruken etter forbudet tok kraft kan vanskelig forklares av andre grunner enn at det ikke ble sett på som legitimt, derimot som en brutal krigsforbrytelse. De internasjonale normene påvirket krigføringen til verdens største millitærmakt, noe som gir indisier for at diplomati kan være effektivt.
 
Arkitekturen av atomvåpenforbudet baserte seg på studier av erfaringer fra avtaler som har vært suksessfulle og de avtalene som har vært mislykkede, for eksempel ikkespredningsavtalen. Dette utgjorde grunnlaget til en ny struktur til et realistisk utformet forbud som har røtter i virkeligheten. Avtalen er laget på nedenfra opp prinsippet, en humanitær tilnærming fremfor en stats-sentrert. At atommaktene ikke deltok i utformingen av avtalen var helt avgjørende for at dens effektivitet, tanken er et press fra befolkning på beslutningstakere. 

 
"Initiativet er ikke tatt av radikale aktivister, men utarbeidet av akademikere, forskere og politikere"
 
Det er dobbeltmoralsk av atommakter å fordømme andre lands ønsker om å utvikle et våpen de selv verdsetter som det viktigste for egen forsvarspolitikk. Selv om det er idealistisk å se for seg at Nord-Korea skal legge ned atomvåpen-programmet sitt som effekt av forbudet i nærmeste fremtid, er det ikke usannsynlig at hvis det er nok negative bieffekter ved å opprettholde programmet, og nok positive bieffekter ved å nedruste at forbudet vil lønne seg i det lange løp.
 
Norge sammen med andre Nato-land har mulighet til å endre NATOs kurs, ikke fra å være en militær allianse, men fra å fremme og normalisere atomvåpen. USA kan stå utenfor avtalen, men om noen NATO land velger å gå inn i fellesskapet sender det et signal om at det finnes NATO-medlemmer som verdsetter internasjonale lover og verdier fremfor avskrekkingspolitikk, og Norge har den muligheten. For NATO er nettopp bare det, en militærallianse. Medlemslandene trenger ikke å ha identisk politikk, eller ta felles beslutninger om internasjonale spørsmål. Hadde Norges befolkning vært klar over denne tilnærmingen, visst at en måtte samsvare forsvarspolitikk med USA, hadde man kanskje ikke meldt seg inn i NATO til å begynne med.
 
Erna må svare, hvordan fremmer et Norsk nei til atomvåpenforbud fred?
Det er en sann glede at fredsprisen gikk til ICAN, det setter fokus på saken som har fått lite oppmerksomhet i Norge. Nå er regjeringen nødt til å svare på hvordan de mener at et boikott av et slikt forbud er til fordel for fred i verden. I tillegg er det rimelig å kreve en ny offentlig debatt vedrørende dette spørsmålet. Sakte men sikkert beveger Norsk støtte seg fra FN-tiltak til å støtte USA-drevne operasjoner gjennom NATO. Dette er viktige beslutninger som skal tas i etterkant av en offentlig debatt.

Selvstendighet vil ikke nødvendigvis tjene regionen og kurderne som en nasjon.
For Kurderne har selvstendighet alltid vært en prioritet noe som kommer spesielt til utrykk etter første verdenskrig. Ettersom Kurderne regnes som en nasjon men ikke får en egen stat. Men på grunn av ulike interne og eksterne hindringer har denne drømmen vært problematisk å oppfylle til dags dato. Dette har ført til at kurdiske ledere gjentatte ganger mister håpet, men bruker likevel selvstendigheten som et retorisk grep med ulike hensikter. 
​
Kurderne har lenge forsøkt å danne en selvstendig kurdisk stat, her er en tidslinje:
I 1922-1924 erklæres det Kurdiske kongeriket. Kongeriket blir ikke anerkjent og kollapser etter irakisk-britisk invasjon.
I 1927 dannes Republikken Ararat i Tyrkia og kollapser i 1930 etter tyrkisk invasjon.
I 1946 erklæres Republikken Mahabad i Iran, men faller etter 10 måneder.
I 1970 klarer Kurdistans Demokratiske Parti å forhandle seg frem til selvstyre, eget flagg og konstitusjon i Nord-Irak.
På 1980-tallet forsøker Saddam Hussain å frata selvstyret fra Kurderne, men uten nytte. Selvstyret har vart til dags dato.

I dag sikter kurderne høyt, på fullstendig selvstendighet. Den 25. september 2017 avholdte kurderne folkeavstemning i Nord-Irak om kurdisk selvstendighet. Flertallet av kurderne stemte for selvstendighet, men dette starter ikke automatisk en løsrivelse for kurderne da avstemningen ikke blir anerkjent av statene nasjonen forløpig er en del av.
Allerede før folkeavstemningen har regionens makter stilt seg meget kritisk til kurdisk selvstendighet på grunn av geopolitiske interesser i regionen hvor kurderne holder til. Deres frykt for kurdernes løsrivelse i nord-Irak er at den kan motivere kurdere i andre land som Tyrkia, Iran og Syria til å løsrive seg og ta med seg store strategiske landområder. FN-sikkerhetsråd har også stilt seg kritisk og advarte mot folkeavstemningen og mener at erklæringen om kurdisk selvstendighet kan føre regionen inn i videre stagnasjon og konflikter.
Kurderne trosset advarslene fra både de regionale maktene og FN-sikkerhetsråd og fullførte folkeavstemningen. De regionale maktene har allerede vedtatt tiltak for å sabotere kurdernes prosjekt. Både Iran, Tyrkia og Irak iverksatte sanksjoner og truer med militær reaksjon. Parlamentet i Baghdad har sendt tropper til områder som Olje-byen Kirkuk som kurderne er økonomisk avhengig av. Baghdads sentralregjering truer også med flyforbud. Ankara har truet med økonomiske sanksjoner som oljeblokade. Kurderne har lenge vært avhengig av Tyrkia som det største markedet for deres olje. På grunnlag av dette kan oljeblokaden være meget truende for Kurdernes økonomiske sikkerhet. Iran har stengt og vokter grensene sine mot Nord-Irak, og samtidig står Tyrkias hær på grensen mot Irak.
Reaksjonene fra overnevnte stater viser ikke bare til skepsisen mot visjonen om en selvstendig kurdisk stat, men også misnøyen til selve folkeavstemningen. Midtøstens konfliktnivå har eskalert etter den arabiske våren i 2011, og kanskje er målet til kurderne å slenge seg på denne bølgen, noe sent. Det er nå klart for Kurderne at oddsene for et reelt Kurdistan er minimale.

​En kurdisk stat dannes og anerkjennes internasjonalt, hva ville da skje?
Landet vil nesten ikke ha tilgang til hav og være omringet av fiendtlige naboer. Landet ville startet med store økonomiske og politiske problemer. I territoriet som kurderne holder til finnes det også arabere, turkmenere, armenere og assyrere. Variasjon i folkeslag og ideologi danner ofte grunnlag for marginalisering og videre væpnede konflikter. Andre aspekter som kan føre regionen inn i videre konflikter er at kurdiske territorier som lenge har fungert som buffer mellom erkefiendene Israel og Iran kan forsvinne som resultat av kurdisk selvstendighet. Dette vil være en god strategisk mulighet for israelerne å skaffe seg større spillerom i Midtøsten. Dette kan være årsaken for at Israelske myndigheter støtter kurdernes selvstendighet.
Som sagt har kurderne hatt selvstyre i Nor-Irak siden 1970 til I dag. Fra 1980 til 2003 styrte diktatoren Saddam Hussain landet. Å avholde en slik folkeavstemning var i høy grad dødelig. Fra 2003 opplever Irak en demokratiseringsprosess, men står svakt politisk, økonomisk og militært. Under denne perioden hadde Kurdene hatt sterkere forutsetninger for å avholde folkeavstemningen og erklære selvstendighet uten å risikere like sterke reaksjoner slik som i dag.

Hvorfor avholdes en slik folkeavstemning nå, tross til stadig sterkere regjering i Baghdad?  
Svaret er at selvstendighet i ikke var hensikten bak folkeavstemningen, ikke i første omgang. Det viktigste målet var å øke populariteten til makthaveren Masoud Barzani og hans Kurdiske Demokratiske Parti (KDP). KDP behøver økt popularitet til stortingvalget i selvstyrte Nord-Irak November 2017. Vinner KDP dette valget, så er deres interesser oppnådd. Selvstendighet vil være en tilleggsgevinst.
Fullstendig kurdisk selvstendighet er mulig, men på grunn av regionen makters geopolitiske interesser er prosjektet problematisk å gjennomføre og opprettholde. Dessverre ser det ut som at et selvstendig Kurdistan vil føre til nye konflikter som kurderne og regionen ikke har råd til. Dette vet kurdiske myndighetene og en kan derfor si at folkeavstemningen den 25. september 2017 var en bløff. 

Skrevet av Josephine Williams

tRohingyaenes utvandring fra Myanmar startet 25. august da den lange konflikten mellom millitærmakten og Rohingya-muslimene nådde nye høyder. Mennesker blir brent i livet, torturert, voldtatt og drept av landminer på grensen til Bangladesh. Dette er dessverre realiteten til mange Rohingya-muslimer.

ARSA satt fyr på ilden

I over 75 år har det vært ulike forbrytelser og grusomheter begått mot Rohingya-muslimene i Myanmar. Arakan Rohingya Salvation Army har tatt saker i egne hender for å beskytte folket sitt mot folkemordsmessige proporsjoner. Dette er en gruppe av menn som sier at de kjemper på vegne av mer enn en million rohingya, som har blitt nektet de mest grunnleggende menneskerettighetene, inkludert statsborgerskap.
 
«Hvis volden ikke stopper, har vi rett til å forsvare oss» sa lederen, Ataullah Abu Amar Jununi i 18 minutters video i fjor. Men myndighetene i Myanmar illustrere et annet bilde. Myndgheten* sier at ARSA er muslimske terrioster som ønsker å danne en islamsk regjering. Hittil har nå mer enn 650 000 Rohingyaer blitt tvunget til å flykte fra delstaten Rahkine, vest i Myanmar. Den siste store utvandringstrømmen startet 25 august etter Arakan Rohingya Salvation Amry angrep 30 politiposter som resulterte til drapet av 12 politimenn. Det er konsekvente drap, voldtekter og nedbrenning av landsbyer av Myanmars-sikkerhetstyrker og allierte buddhist-mobber.
 
Å være muslim i et buddhistisk-dominant land

Myanmar er tidligere kjent som Burma, og har et innbyggertall på ca. 51 millioner mennesker. Det er et buddhist-dominert land med ca 1 million rohinyga-muslimer. Det er over 135 etniske grupper i Myanmar, men rohingya-muslimene er folkegruppa som blir hardest rammet av myndighetens systematiske diskrimineringer. De har blitt nektet statsborgerskap ettersom myndigheten ikke anerkjenner rohingyaene som en del av Myanmar, men ulovlige innvandrer fra Bangladesh. Det er da begrunnet vekst i buddhistisk nasjonalisme, og rohingyaenes utseende og religion.

  Brydd på menneskerettighetene    
 
FN høykommissær for menneskerettigheter: ”Angrepene på rohingya-muslimer i Myanmar ser ut til å være et skoleeksempel på etnisk rensing”. FN mener også at rohingya-muslimene er et av verdens mest forfulgte minoriteter. Siden Myanmars uavhengighet fra Storbritannina i 1948 har landet vært plaget av interne stridigheter. En av den meste kjente stridene, er mellom rohingya-minoriteten og sentralmakten.

       Fornektelser

I et intervju i april med BBC fornektet nobelfredprisvinner Aung San Suu Kyi det som foregår i landet hennes. Hun siterte blant annet at «etnisk rensing» var ett for omfangsrikt uttrykk som ikke beskriver situasjonen i Myanmar. I et annet intervju med Daily TV Show i 2013 ba Suu Kyi det internasjonale samfunnet å forstå konflikten i landet, fra begge sider. Frykten ligger ikke bare på muslimenes side, men også buddhistenes. Både muslimer og buddhister har blir utsatt for vold, sa hun videre. Selv om kildene viser til at majoriteten som er utsatt for forfølgelser og hat, er muslimer. Aung San Suu Kyi har ikke autoritet over militæret, men hennes uttalelser svekker troverdigheten hennes som en nobelfredprisvinner, og som en forkjemper for demokrati.
 
Ingen hjelp fra det internasjonale samfunnet
 
Mange journalister, blant annet Sky News korrespondent Ashish Joshi fortalte at rohingya-muslimene er avhengige av solidaritet fra lokalbefolkningen i Bangladesh. ”Det er ikke tegn til internasjonale humanitære organisasjoner i Bangladesh. Vi har alle har et ansvar for å beskytte våre medmennesker”. Historien har tendens til for å gjenta seg hvis ingen reagerer og handler. FNs mislykkede intervensjoner i Rwanda og Kosovo kan skje i Myanmar dersom det internasjonale samfunnet ikke reagerer, og handler snarest mulig. Et institusjonelt folkemord er sørgelig.
​
       Når ikke fram med hjelp

Den statsløse folkegruppen har ikke fått så stor oppmerksomhet fra det internasjonale samfunnet før i slutten av august. Selv om det internasjonale samfunnet har en vid oversikt over hendelsen og vil hjelpe, så er det vanskelig å nå frem med hjelp, på grunn av sikkerhetsproblemer og forbehold fra myndigheten. Amnesty International mener det ikke er noen tvil om at det foregår etnisk rensing i landet. Den tredje bølge av etnisk rensing i Myanmar har nå nådd sitt verste punkt. Over 6500 000 mennesker har flyktet til nabolandet Bangladesh hvor 6 av 10 flyktninger er barn.