Er samfunnet vårt indoktrinert til å frastøte homofili? For å diskriminere det som antas som ”unormalt” i samfunnet? I høst gikk NRK-serien ”Jævla homo” på TV, hvor Gisle Agledahl prøver å svare på hvorfor det er fremdeles er vanskelig å være skeiv i Norge i 2017.
 
Forventninger
Jævla homo gjør Gisle en test hvor folk på gata skal svare på hvem Gisle er, bare ved å se på han gjennom ett glassvindu. Først blir de fortalt at han har en kjæreste som heter Marthe, de siste får vite at kjæresten heter Kenneth. Svarene var helt ulike; Gisle som en heterofil mann, er interessert i fotball, mens den homofile Gisle er mer opptatt av søstrene Kardashians. Homofile Gisle har også hatt flere seksuelle partnere enn heterofile Gisle. Hvorfor ser samfunnet på Gisle som to forskjellige personer utfra legningen hans?
Samfunnet har ulike forventinger til deg som person, forestillinger om hvordan samfunnet skal være, normer for hva som er ”normalt”.

Det er mange skeive som ikke tørr å komme ut av skapet på grunn av fordommer, stigmatisering og redselen for at samfunnet skal se annerledes på én. Vi prøver å leve opp til ”normalen”, noe som er uoppnåelig for mange. Ikke bare for homofile, men alle, alle opplever en form for failure fordi vi ikke oppnår kravene samfunnet stiller oss. Og alle blir stigmatisert, basert på hvor du kommer fra, hvilken hudfarge du har og trosretning.
Hvem skal vi legge skylden på? Samfunnet som prøver å rette seg etter normene eller de som har dannet normene og forestillingene?

Det bugner av klisjeer i medias fremstilling av skeive, klisjeer om at alle homofile menn valser rundt i kjole og sminke, synger Womanizer av Britney Spears, er opptatt av mote, hvordan en homofil skal gå i gata og opptrer seg på trikken, lesbiske med ring i nesen, kort hår og trår i  lumberjack klær, bredskuldret og bredbeint. Dette er slik jeg skal være og er, sett i fremstillingene av media. Og det er det slik dere ”normale” i samfunnet forestiller oss.
 
Feminin er lik svakhet
Fremdeles blir femininitet sett på som en svakhet, noe underordnet og slik har det alltids vært. Gisle lurer på om hvorfor han aldri har følt seg som en av gutta, om han er for feminin. Om det faktum at han er skeiv hindrer han i føle seg som en del av gjengen. Så hvor er det greit å være skeiv?

Gisle dratt med på en motefest i Oslo, hvor det å være skeiv er en fantastisk ting, hvor alle gjerne vil være venn med deg, hvor du blir litt anerkjent. Og personene der tar imot deg med åpne armer. De aksepterer din feminine side. Hvorfor kan det ikke være slik over alt i samfunnet? En arena hvor det er spesielt vanskelig å være skeiv, er i idretten, hvor du helst må være ”mann”. Gisle blir med på en fotballtrening hvor han får høre at det er ikke lett å komme ut av skapet i ett slikt miljø, hvor jævla homo er ett skjellsord og er lite akseptert. Gisle kommer i kontakt med Ole Andrè Lerang som er åpen homofil. Ole Andrè er keeper for Viking håndballag og forteller at han selv var innstilt på å holde legningen skjult for resten av livet. Videre forteller Ole Andrè at han føler at det er lettere å komme ut av skapet når man er mer maskulin, og Ole Andrè er nemlig det. Det er da gitt at samfunnet har forskjellige forventninger til deg avhengig av hvilket miljø du er holder til i.  Men vi er også bundet til kjønnsrollene, mann og kvinne, og derfor skal du være maskulin eller feminin. I det du beveger deg bort fra rollene, beveger du deg også bort fra ”normalen”, og samfunnet er ikke akseptabel for det. Du skal helst holde deg innenfor deres rammer. De frarøver oss vår identitet og definerer oss ut fra legningen vår. Selv om det er blitt mer rom for menn å ta selvbruning, ta vare på kroppen og være motebevisst. Det er greit for kvinner å være mer mannlig og maskulin, og trenger ikke lengre å stå på kjøkkenet å koke mat. Men hva med alle de som ikke definerer seg som verken mann eller kvinne, som homofil eller lesbisk? Listen over begreper for hva en definerer seg som er lang og noe forvirrende. Noen mener det er unødvendig og noen trenger det. Har vi behov for å definere oss selv? Homofil, lesbisk, bifil, trans, osv. Er definisjoner på hvilket kjønn du er seksuelt og eller romantisk tiltrukket til eller ikke. Det er ikke en definisjon på hvem du er som person. Om du er feminin eller maskulin. Vi, alle, må frigjøre oss fra kjønnsrollene og definere oss selv, for at du kan være fri til å gjøre det du selv ønsker, uten å bli dømt.
 
Sex, I’m lovin' it!
Hvem, hvordan, hvor mange, leketøy, stillinger, ting som samfunnet lenge har tiet om, men det blir mer og mer åpent. Sex er kanskje det en av de få tingene vi alle har til felles. Men er det for mye fokus på sex? Det er kanskje det første som spørsmålet som dukker opp i hodet til en heterofil person, når ordet homo kommer opp. Det samfunnet forholder seg til er hvem du har sex med. Og hva slags sex du har. Når Gisle sitter i glassvinudet, var ett av spørsmålene hvor mange han har hatt sex med. Antall sex partnere til den homofile Gisle var adskillig høyere enn til den heterofile Gisle. Samfunnet ser skeive som frie sexfiserte dyr, og det er på en måte greit. Forestillingene om kone og mann, barn, familieliv forsvinner idet du er åpen som homofil eller skeiv. Vi er fri fra det monogame, og trenger ikke å leve i ett slikt forhold som forventes av resten av samfunnet. Som Ulrik Frost forteller Gisle ”samfunnet tvinges til monogami”. Vi lever friere, og kan ha ett åpent forhold på grunn av deres fangenskap.
 
En plass i samfunnet
Jævla homser er og kan være like fordomsfulle som resten av samfunnet. Vi godtar heller ikke alt og alle. Noen skeive er negative til for eksempel dragqueens, det hadde du kanskje ikke tenkt. Men ja, vi er det. Vi aksepterer ikke alle, så hvorfor skal samfunnet akseptere oss? Det er ingen i hele verden som ikke har en fordom mot én. Det eneste vi kan gjøre er å akseptere hver av en av oss. Hva med skeive i religiøse samfunn? Hvor deres syn på homofil er en synd, hvor din egen familie tar kvelertak på deg til du sier at du ikke er homofil. Hvor familien stenger deg ute og du stenger de ute. Hvor du må leve i frykt for ditt eget liv og familiens liv. I en av episodene møter Gisle nettopp denne problemstillingen. Og hva kan man si eller gjøre? Jeg aksepterer hver religion og deres syn, om de er hatefulle mot homofili eller ikke. Men da burde de også akseptere homofili som en del av samfunnet.

Alle ønsker å finne sin plass i samfunnet, men det er mange som ikke gjør det. Og mange av de som ikke finner sin plass, tar selvmord. Gisle holde tilbake tårene når han får høre historier om homofile som tar selvmord, de høye tallene om selvmordstanker blant homofile. Hvordan kan samfunnet være okei med det?
 
Jeg skriver med rødt blekk; Voldsomme dimensjonerDet kan høres ut som jeg rakker ned på samfunnet og prosessen i Norge, sett i mørket hva som foregår utenfor Norge, skal vi være stolt og glade for hvor langt vi er kommet. Det er land der ut hvor homofile, lesbiske, bifile, transpersoner osv. er ulovlig, du forfølges, du kan bli dømt til døden og dine menneskerettigheter er sterkt innskrenket.

”Homo-propaganda” i Indonesia, homofili er strengt tatt ikke ulovlig, men regjeringen slår hardt ned mot ytring av LGBT rettigheter i landet. Det oppleves vold og arrangementer blir avlyst fordi politiet ikke kan beskytte personene involvert, skriver NRK[1]. ”Når myndigheter og offentlige personer går ut og kritiserer homofili gir det signal om at om man skulle trå til med vold så er man på sin rett”- John Peder Egenæs, generalsekretær i Amnesty Norge.
Russland har sterke lover mot slike ”homo-propagandaer” som blir sterkt håndhevet. Artem Kolesov fra Russland forteller i ett intervju med CNN, hvor han forteller om sin oppvekst og hatet mot homofile han selv vokste opp med. Homofili er en synd, ”vestens sykdom”, grunnen til masseskyting og terror er knyttet til homofili.[2] Videre forteller han hvordan det var for han selv å komme ut som homofil, trygt i USA.
Bautaer mot LGBT. Afrikanske land som Nigeria er homofili tabu og myndighetene ønsker strengere straffeforfølgelse. Nigeria har ett ønske om å iverksette lover som skal kriminalisere homofile ekteskap, også de som er vitner til vielsen, skriver NRK. Blir du utsatt for vold, er det i mot sin hensikt å gå til politiet. Du blir trakassert, tvunget til å leve i eksil, sjansen for å havne i fengsel er større hvis du er homofil. Du kan bli drept. Som en ”kur” mot homofili, blir lesbiske gruppevoldtatt. [3]

Fremtidsplaner
Gisle, tusen takk for at du tar opp dette temaet, for at du tørr å stille spørsmål og tar grep om samfunnsproblemene vi står ovenfor. Finnes det svar for hvordan vi kan akseptere hverandre uavhengig av legning, hvem vi ligger med, hudfarge, trosretning, kjønn, utdanning, klasse? Norge har kommet langt i forhold til andre land rundt i verden, men det er klart at vi også har et stykke igjen. Hold stand og vent, kjemp videre for dine rettigheter, så skal vi komme dit en dag. Du skal ikke være redd for de indre eller de ytre kreftene som strider deg imot.

Du som allerede er en del av samfunnet, kjemp sammen med oss, kjemp for at alle skal stilles likt i samfunnet.

[1] (Woldsdal, 2016)

[2] (Kolesov, CNN, 2017)

[3] (honningsøy, 2011)

Skrevet av Kristian Kruse

I timene før Catalonias president inntok podiumet forrige tirsdag svirret ryktene høyt og lavt. Ingen var sikre på om Carles Puigdemont ville erklære uavhengighet unilateralt, eller om han ville forsøke å åpne opp for forhandlinger med regjeringen i Madrid og den spanske statsministeren Mariano Rajoy. Da han omsider gikk på talerstolen overrasket han både politiske motstandere og allierte ved å forsøke å inngå et kompromiss.

«Folket har bestemt at Catalonia skal bli en uavhengig stat», sa han før han ba parlamentet om å «suspendere arbeidet med en uavhengighetserklæring de kommende ukene for å kunne påbegynne arbeidet med å opprette dialog med de spanske myndighetene».
Uttalelsen representerer godt hvilken prekær situasjon Catalonia befinner seg i etter uavhengighetsvalget 1. oktober, som ble vedtatt ulovlig av den spanske grunnlovsdomstolen. Ved å kombinere to tilsynelatende inkompatible ideer – mye likt ustabile atomer i et molekyl – kan Puigdemont ha skapt et rammeverk som kan vise seg å være radioaktivt; for Catalonia, for Spania og muligens også for Europa som en helhet. Det var dog den eneste virkelige handlingen han kunne foreta seg.

Catalonia befinner seg nå i ukjent farvann. Først fikk vi se en generalstreik utført av uavhengighetsstøttespillere som følte at deres rettigheter var krenket, og som var rasende på det spanske politiets voldelige forsøk på å stanse avstemningen. Deretter fulgte massive protester fra den såkalte stille majoriteten som er i favør for å forbli en del av Spania. I dagevis har det virket som om regionen styrter mot stupet.

Hvis så er tilfellet, er dette et stup de to sidene har konstruert sammen. Etter å ha vunnet en majoritet i det katalanske parlamentet, har partier som støtter uavhengighet kategorisk utfordret den spanske regjeringen og kalt sammen til avstemning om uavhengighet. Store deler av den politiske verden støttet den spanske regjeringen, men dette var selvfølgelig før det spanske politiet begynte å arrestere lokale politikere og konfiskere valgsedler. Da valget omsider hadde funnet sted viste det seg at uavhengighet vant 89% av stemmene, men oppmøtet viste seg å kun være på 43% og valget var preget av store uregelmessigheter.

Puigdemont står nå ovenfor et dilemma. Han er klar over at Catalonia trenger internasjonal støtte for å kunne opprettholde kravet om uavhengighet, og de voldelige bildene som sirkulerte verden rundt etter valget har fremprovosert sympati for saken. Men uavhengighetssiden kan ikke alltid håpe på politivold for å fremme deres synspunkter, og Puigdemont valgte derfor å fremvise sin side som åpen for dialog. Med talen sin virket det som om han ville understreke at «independistaene» er den fornuftige siden, og at de stoler på den demokratiske prosessen.

Spania, på den andre siden, nekter å delta i dette politiske spillet. Rajoy har lovet at han ikke vil forhandle med mindre katalanerne først gir avkall på ønsket om uavhengighet. «Katalanerne foreslår forhandlinger som vil se begge de to sidene ved forhandlingsbordet som legitime aktører», sier José Torreblanca, redaktør i Spanias største avis, El Pais. «Men Spania kan ikke tillate dette. Først og fremst fordi den ene siden bryter loven, og fordi legitim likeverd er nøyaktig det Catalonia ønsker».

Spania ble på lørdag kastet inn i en politisk krise etter at Rajoy annonserte at han aktet å frata Catalonia selvstyre ved å implementere direkte styre fra sentralregjeringen i Madrid, i et forsøk på å knuse de regionale ledernes ønske om å oppnå uavhengighet.

Avgjørelsen, som har skapt sinne og frustrasjon i Catalonia, har eskalert Spanias dypeste konstitusjonelle krise siden landet ble et demokrati i 1977. Observatører hevder at krisen kan føre til gjenoppstandelsen til baskisk nasjonalisme, og sende sjokkbølger gjennom et Europa som står ovenfor økende separatisme.

Etter et kabinettmøte på lørdag morgen, sa Rajoy at han vil iverksette artikkel 155 av den spanske grunnloven for å gjeninnføre lov og orden, og sørge for at nyvalg kan holdes under normale omstendigheter. Det katalanske parlamentets talsperson, Carme Forcadell, har kategorisk omtalt Rajoys uttalelse som et statskupp.

I påvente av en nesten garantert godkjenning fra det spanske senatet nå på fredag, vil direkte spansk styre bli innført til helgen. Ved å henvise til det katalanske parlamentets «bevisste og systematiske opprør og ulydighet», har Rajoy sagt at Puigdemonts regjering vil bli fratatt all makt og at dets funksjoner vil bli overtatt av regjeringen i Madrid.

Den katalanske presidenten vil ikke være i stand til å kalle inn til nyvalg, noe Rajoy sa han håpet ville kunne bli avholdt i løpet av seks måneder. «Vi fratar ikke Katalonia sin autonomi permanent, men vi fratar posisjonene til de i parlamentet som har handlet utenfor loven», sa han.

Rajoy har ikke gått inn i detaljer rundt nøyaktig hvordan artikkel 155 vil bli implementert, men det vil trolig dreie seg om å oppnå kontroll over sensitive områder som sikkerhet og offentlig orden, finansiell styring, skattlegging, budsjett og telekommunikasjon.

I en tale til katalansk tv lørdag kveld beskrev Puigdemont trekket som det verste angrepet på katalanske institusjoner siden Francos diktatur mellom 1939 og 1975, da regional autonomi ble oppløst.

I løpet av de senere år har den katalanske regjeringen gradvis bygget opp strukturene til en parallellstat i påvente av uavhengighet. De har kraftig utvidet deler av den regionale administrasjonen, og har etablert ambassader i flere utenlandske hovedsteder. Under artikkel 155 er det trolig at alle disse institusjonene vil bli oppløst.

Den katalanske visepresidenten, Oriol Junqueras, har anklaget sentralregjeringen for totalitarisme, og en talsperson fra det venstreorienterte partiet Podemos, Pablo Echenique, har sagt at Rajoy ønsker å ydmyke Catalonia. Echenique har uttalt: «Det mest korrupte partiet i Europa, med 8,5% av stemmene i Catalonia, har nå tenkt til å styre regionen. En forferdelig dag for demokratiet».

Tekst og bilde av Sarah Seigerud

​15.mars i år publiserte UNESCWA en rapport som konkluderer med at Israel fører et apartheidregime overfor det palestinske folk. Dette var andre gangen UNESCWA, som er en FN-kommisjon for Vest-Asia, knyttet apartheidbegrepet med Israels politikk. Rapporten ble trukket tilbake og fjernet 17.mars etter ordre fra FNs generalsekretær. Grunnlaget for tilbaketrekkingen skal ha vært at publiseringen av rapporten skjedde uten rådføring med generalsekretæren, altså ikke innholdet i rapporten. Allikevel sa lederen for UNESCWA, Rima Khalaf, opp stillingen sin av samvittighetsgrunn.
 
”[...] min plikt overfor folkene i regionen vi tjener, overfor FN, og overfor meg selv, er ikke å holde tilbake beskrivelsen av en forbrytelse som skaper så mye lidelse for så mange mennesker”, Rima Khalaf i sin oppsigelse til FNs generalsekretær.
 
BT’selem
På studieturen besøkte vi BT’selem, en israelsk menneskerettighetsorganisasjon for de okkuperte områdene. Organisasjonen jobber med å informere og opplyse den israelske befolkningen og myndighetene om menneskerettighetsbrudd ved de okkuperte områdene. Formålet er blant annet å endre likegyldigheten og benektelsen majoriteten av den israelske befolkningen har for konflikten. Vi fikk høre om Vestbredden og områdene A, B og C som er fragmentert til 165 områder. Palestinerne bor i områdene A og B, og de israelske bosetterne i område C. Videre la organisasjonen vekt på bosettingen og situasjonen på Gaza hvor store deler av vannforsyningene ikke er drikkbare.
 
Et viktig element for begge parter i konflikten er utfallet av Oslo-avtalen. BT’selem fortalte videre om hvordan konflikten har blitt dypere og at populasjonen har økt etter Oslo-avtalen. Vi fikk også høre om hvordan det israelske militæret (IDF) bruker tortur mot palestinere, som igjen er brudd på menneskerettighetene. De ulike teknikkene IDF bruker for ydmykelse og undertrykkelse er for eksempel nattraderinger og arrestasjoner av barn helt ned til 12-års alderen. Grensen for å kunne bli arrestert og satt i fengsel er 18 år for israelere, for palestinere derimot er grensen 12 år. Flere barn har blant annet blitt tatt fra foreldrene, og arrestert for små handlinger som steinkasting mot IDF. Hvitvasking av brudd på loven er også vanlig, og den israelske loven blir på mange måter manipulert slik at det heller er unntakene som gjelder, ikke hovedregelen. Et eksempel på dette kan være hvordan de som jobber med etterforskning innenfor IDF lett kan hvitvaske de rettslige bruddene soldatene har foretatt seg. Mekanismene innad i den israelske staten er derfor på mange måter korrupte. Dette gjør det vanskelig for palestinerne å få noe rettslig hjelp.
 
FNs resolusjon fra 2016
I 2016 slo FNs sikkerhetsråd fast i en resolusjon at de israelske bosetningene på okkupert palestinsk område er ulovlig. Resolusjonen krever full byggestans, og for første gang siden 2009 valgte USA å avstå fra å legge ned veto mot en resolusjon som går i mot Israel. USAs FN-ambassadør Samantha Power begrunnet valget med at man ikke kan fremme utvidelse av bosetningene og samtidig fremme en tostatsløsning. Avgjørelsen ga et tydelig signal til statsminister Benjamin Netanyahu, og hans høyreregjering som hevder å støtte en tostatsløsning, samtidig som han støtter koloniseringen av de palestinske områdene som undergraver muligheten for en mulig palestinsk stat.
 
Checkpoint
Ved checkpointet Gilo som ligger mellom Jerusalem og Bethlehem, fikk vi se hva palestinerne må gjennom når de skal inn til Jerusalem som mange faktisk må enten på grunn av jobb eller familierelasjoner. Den dagen sto vi opp ved 4 tiden på morgenen, og tok den lokale bussen til checkpointet. Det som møtte oss var flere voksne menn som sto tett på hverandre. Noen skulle inn til Bethlehem andre inn til Jerusalem. Grunnen til at vi sto opp så tidlig var for å se hvor tidlig palestinerne må opp for å rekke jobb. Siden det er mange som skal på jobb på morgenen vet de ikke hvor lang tid det vil ta. Sjekkene er helt vilkårlige og kan stenge når som helst, så god tid vil være nødvendig. Noe av det første vi så da vi kom til stedet var en palestinsk mann som prøvde å hoppe over gjerdet og piggtråden. Vi visste ikke grunnen eller hva som hadde skjedd, men mannen så livredd ut og hoppet veldig høyt. Han ble raskt hentet av IDF og vi så ikke noe mer av hva som videre skjedde med han. Folkemassen rundt reagerte og spenning økte, men så roet det seg raskt som om dette var noe alle hadde sett før.
 
Da vi kom inn til sjekken måtte vi vise pass og egentlig ta fingeravtrykk, men når vaktene så det norske passet vinket de oss videre. De sjekket bagasjen vår, men vi merket raskt at det ikke var oss de var ute etter. Bak og foran oss måtte palestinerne gjennom en mye nøyere sjekk. Over oss kunne vi se steder der IDF kunne gå rundt og holde oversikt skulle massen inne i rommet bli for stor. Det første som slo meg når vi gikk gjennom sjekken var hvor maktesløs og liten jeg følte meg. Når jeg som nordmann og turist følte det sånn er det vanskelig å forestille seg hvor undertrykt og maktesløse palestinerne føler seg. De må gjennom dette hver dag i det som en gang var deres eget land. Hver dag skal de ofre seg og stå opp for å reise til det som engang var deres, og for å komme seg dit så vet de at de kommer til å bli behandlet som kriminelle eller verre.
 
Hva skjer videre?
Om Israel fører et apartheidregime eller ikke kan sikkert diskuteres. Det eneste vi har å argumentere med er det vi har observert den tiden vi var der. Vi snakket med begge parter, vi var på både israelske og palestinske områder, vi så muren og vi så IDF. Konklusjonen kan bli at om det ikke nå er et apartheidregime, så vil det snart bli det hvis utviklingen går i samme retning som det den gjør i dag. Hatet og skillene er for sterke, mekanismene for korrupte og det humane er ikke tilstedeværende. 

Tekst og bilde av Sarah Seigerud

Siste uka i september dro andreklasse ved internasjonale studier med historie  på sin første studietur, ferden gikk til Jerusalem og Vestbredden. Formålet med turen var å se Palestinakonflikten med egne øyne. En konflikt vi har lest om i bøkene og sett i mediene. En konflikt som er like spent i dag som det den var for 70 år siden, om ikke mer i dag. Vi visste hva konflikten handlet om, og vi trodde vel vi hadde en anelse om hva som ventet. Virkeligheten satt allikevel en støkk i oss i alle.

De tre største religionene og deres mest hellige områder, alt på et sted
Turen startet med en guidet byvandring i gamlebyen i Jerusalem, hvor vi fikk se ulike deler som tilhørte muslimer, kristne og jøder. Vi kunne høre det muslimske bønneropet, mens vi sto på stedet Jesus såkalt ble begravet. Ved det ene hjørnet hang Davidstjernen, og ved det andre hjørnet Fatimas hånd. De tre største religionene og deres mest hellige områder, alt på et sted
 
Besøket hos Hebrew University og An-Najah University ga oss et større innblikk i konflikten
I løpet av turen besøkte vi Hebrew University i Jerusalem som er et israelsk universitet, og An-Najah University i Nablus som er palestinsk. På Hebrew ble vi delt inn i grupper, der hver gruppe hadde en israelsk student med seg. I gruppene diskuterte vi alt fra konflikten og dens kjerne til hvordan livet som student er i både Israel og Norge. På An-Najah University ble vi også delt inn i grupper der vi diskuterte med de palestinske studentene, og hørte deres meninger. Vi hadde altså privilegiet ved å kunne diskutere konflikten med begge partene representert av de unge studentene, som opplever konflikten på kroppen hver eneste dag allikevel på ulike måter. Det som slo flesteparten av oss var hvor lite preget de israelsk studentene var over konflikten. Vi fikk nesten en følelse av at det ikke fantes noen konflikt, og den følelsen var ganske guffen når vi så tydelig så tilstedeværelsen av den overalt. Da vi kom til An-Najah University fikk vi høre litt om de palestinske studentenes hverdag og vi hørte om undertrykkelse, men når vi tok opp konflikten kunne vi merke enn viss forsiktighet. Besøket hos både Hebrew og An-Najah ga oss et større innblikk i konflikten sett fra begge parter.
 
De sterkeste inntrykkene
Alle opplevelsene ved turen var sterk på sin måte, men noen skilte seg ut. Etter vårt besøk hos An-Najah University reiste vi videre til Belata Refugee Camp en flyktningsleir utenfor Nablus. Her vi ble vi møtt av lederne for leiren, som forklarte oss hvilke institusjoner leiren besto av og hvilke tilbud de hadde å gi flyktningene. Det de påpekte var hvordan tilbudene og deres kapasitet ikke holder til mengden av flyktninger som lever der. I hele leiren lever det rundt 30 000 flyktninger og det på et veldig lite areal. De frivillige som arbeider for leiren vil derfor ikke ha ressursene eller kapasiteten til å ta vare på alle. Så lenge konflikten fortsetter vil tallet på flyktningene bare øke. Hvor alle flyktningene skal bo og hva som skal skje med de er et av palestinakonfliktens hovedproblemer. Det som ga mest inntrykk var alle barna. Flesteparten av de er foreldreløse og vokser opp uten noe som helst form for rammer. Den andre opplevelsen som var veldig sterk var vår reise fra Jerusalem til Bethlehem, her måtte vi gjennom et checkpoint som blir kalt Gilo. Checkpointet er en slags ”sikkerhetssjekk” palestinerne må gjennom hver dag hvis de skal krysse grensen mellom Jerusalem og Bethlehem. Det vi så rundt oss var med andre ord en form for sterk undertrykkelse. Nest siste dag av turen fikk vi besøk av en israelsk bosetter som fortalte om konflikten fra sitt ståsted. Det vi fikk høre var veldig annerledes fra det vi hadde opplevd gjennom uka, og vi satt igjen med en del ubesvarte spørsmål.
 
Siste dagen spurte jeg en palestiner som vi hadde blitt kjent med gjennom turen om hva han ville vi skulle ta med oss hjem. Svaret jeg fikk var dette ” Vi er mennesker som alle andre og vi er slitne av okkupasjonen. Det er på tide for verden å våkne opp, og gi oss vår stat og frihet tilbake. Vi spør ikke etter en kriminell handling, men medmenneskelighet som vil si en slutt på okkupasjonen. Vi vil ha rettferdighet!”
 

At Norge ikke deltar i arbeidet mot atomvåpenforbudet gjennom FN er et brudd i Norsk utenrikspolitisk historie. Engasjement gjennom diplomati for å skape stabilitet har siden andre verdenskrig vært på norsk politisk agenda, uavhengig av regjering. Norge har både initiert og arrangert viktige freds-fremmende prosesser, deriblant den første konferansen til atomvåpenforbud-initiativet. Med Trump som president er denne tilnærmingen spesielt problematisk. 
 
Vraker mange år med diplomati
Obama talte for atomvåpennedrusting, Trump derimot skremmer med å bruke atomvåpen.
Regjeringen hevder å følge NATO, men hvem bestemmer hva NATO er? Kun USA? Fordi de bidrar med rundt 70% av budsjettet? Norge og andre medlemsstater har mulighet til å være med på å påvirke NATOs fremtid og rolle i verden. Erna Solberg forsvarer et nei med at Norge følger NATOs politikk, noe som er ren ansvarsfraskrivelse. Prisen som må betales er en normalisering av atomvåpen som en legitim del av et forsvar. Flere stater velger å utvikle atomprogram, fordi dette blir ansett for å være det mest kostnadseffektive og avskrekkende forsvarssystem. Vi kan bevege oss inn i en verden som ligner på en multipolar kald krig, hvor land anser det som nødvendig for deres nasjonale sikkerhet å ha atomvåpen. Politikere undervurderer påvirkningskreftene internasjonale normer kan ha på staters adferd. Hvis NATO jobber for sikkerheten til sine innbyggere burde alliansen gi rom for at individuelle stater jobber for nedrustning snarere en å fokusere på atommuskler. En rask titt i historiebøkene kan gi deg skremmende karakteristikker av de katastrofale følgene militarisme og alliansepolitikk kan føre til.
 
Nordkoreanske provokasjoner
De Nordkoreanske provokasjonene må bli sett med Kim Jung Un sine briller i i en internasjonal kontekst. USA med NATO har ledet intervensjoner og styrtet regimer langt utenfor sine grenser, mens sanksjoner og mistillit har blitt sendt i retning Pyongyang. Det er ikke urimelig å forestille seg at Pyongyang anser atomvåpen som en eksistensiell nødvendighet. USA svarer på provokasjoner med å installere et forsvarssystem basert på atomvåpen med navn Thaad i Sør- Korea. Altså, de svarer med samme mynt. Poenget er at USAs offensive politikk kanskje er realpolitisk logisk, men helt hensiktsløs med ettertanke hvis målet er stabilitet. At Norge skal stille seg utenfor en slik avtale virker like lite effektivt. NATOs fokus på atomvåpenpolitikk, og USAs utplassering av taktiske atomvåpen i Europa og Asia sikrer ikke tryggheten til noen, det presser heller nye atommakter frem. Utviklingen i verden tyder på at atomvåpen skaper ustabilitet fremfor stabilitet, det omvendte av det mange amerikanske statsvitere har hevdet.
 
Kald Krig doktrine
Iran-avtalen er ikke den eneste av Obamas suksesser som brått gikk i oppløsning etter at Trump ble stemt inn i det hvite hus. Det var forhandlinger basert på stormakts-diplomati, med Russland og USA i spissen sammen. Disse avtalene er helt avgjørende for fremtiden til menneskene og jordkloden. Det virker som regjeringen ikke skjønner at selv om de har lite militære muskler har de mulighet til å ha stor normativ innflytelse på internasjonal sikkerhetspolitikk.
 
Hvordan forklare at USA stoppet å bruke klasevåpen, fordi det ikke lønnet seg? Bruken av klasevåpen før den internasjonale reaksjonen og opphøret av bruken etter forbudet tok kraft kan vanskelig forklares av andre grunner enn at det ikke ble sett på som legitimt, derimot som en brutal krigsforbrytelse. De internasjonale normene påvirket krigføringen til verdens største millitærmakt, noe som gir indisier for at diplomati kan være effektivt.
 
Arkitekturen av atomvåpenforbudet baserte seg på studier av erfaringer fra avtaler som har vært suksessfulle og de avtalene som har vært mislykkede, for eksempel ikkespredningsavtalen. Dette utgjorde grunnlaget til en ny struktur til et realistisk utformet forbud som har røtter i virkeligheten. Avtalen er laget på nedenfra opp prinsippet, en humanitær tilnærming fremfor en stats-sentrert. At atommaktene ikke deltok i utformingen av avtalen var helt avgjørende for at dens effektivitet, tanken er et press fra befolkning på beslutningstakere. 

 
"Initiativet er ikke tatt av radikale aktivister, men utarbeidet av akademikere, forskere og politikere"
 
Det er dobbeltmoralsk av atommakter å fordømme andre lands ønsker om å utvikle et våpen de selv verdsetter som det viktigste for egen forsvarspolitikk. Selv om det er idealistisk å se for seg at Nord-Korea skal legge ned atomvåpen-programmet sitt som effekt av forbudet i nærmeste fremtid, er det ikke usannsynlig at hvis det er nok negative bieffekter ved å opprettholde programmet, og nok positive bieffekter ved å nedruste at forbudet vil lønne seg i det lange løp.
 
Norge sammen med andre Nato-land har mulighet til å endre NATOs kurs, ikke fra å være en militær allianse, men fra å fremme og normalisere atomvåpen. USA kan stå utenfor avtalen, men om noen NATO land velger å gå inn i fellesskapet sender det et signal om at det finnes NATO-medlemmer som verdsetter internasjonale lover og verdier fremfor avskrekkingspolitikk, og Norge har den muligheten. For NATO er nettopp bare det, en militærallianse. Medlemslandene trenger ikke å ha identisk politikk, eller ta felles beslutninger om internasjonale spørsmål. Hadde Norges befolkning vært klar over denne tilnærmingen, visst at en måtte samsvare forsvarspolitikk med USA, hadde man kanskje ikke meldt seg inn i NATO til å begynne med.
 
Erna må svare, hvordan fremmer et Norsk nei til atomvåpenforbud fred?
Det er en sann glede at fredsprisen gikk til ICAN, det setter fokus på saken som har fått lite oppmerksomhet i Norge. Nå er regjeringen nødt til å svare på hvordan de mener at et boikott av et slikt forbud er til fordel for fred i verden. I tillegg er det rimelig å kreve en ny offentlig debatt vedrørende dette spørsmålet. Sakte men sikkert beveger Norsk støtte seg fra FN-tiltak til å støtte USA-drevne operasjoner gjennom NATO. Dette er viktige beslutninger som skal tas i etterkant av en offentlig debatt.