Skrevet av: Nina Møllerstuen Bjørge 

Foto: wikimedia commons

Våren 2017 er det presidentvalg i Frankrike, og det virker nå mer sannsynlig enn noen gang at høyrepopulisten Marine LePen kan gå av med seieren og bli Frankrikes første kvinnelige president. I desember 2015 gjorde Front National et historisk godt regionsvalg, og det er ikke lenger flaut blant franskmenn å stå frem og støtte det høyrepopulistiske partiet. Og dette er ikke en ukjent trend. I andre deler av den vestlige verden ser vi at folket snur seg mot det som engang har vært den tradisjonelle eliten, og ønsker forandring.
 
Det ytterliggående høyrepartiet Front National har de siste årene moderert seg, men holder fortsatt fast ved det kontroversielle synet på både EU-samarbeid og innvandring. Den nåværende lederen av partiet, Marine LePen, har jobbet hardt for at Front National skal bli et mer allment og vanlig parti, ved og blant annet kaste ut sin egen far, Jean Marie LePen, som var kjent for sine ekstreme uttalelser om bl.a. Holocaust. Partiet har i løpet av de siste årene hatt en fremvekst, mye på grunn av deres ønske om strengere innvandringspolitikk. Dette får oppslutning blant franskmennene siden landet har vært rammet av flere store terrorangrep de siste årene, som angrepet på avisen Charlie Hebdo, angrepene i Paris og Nice-terroren. Partiet spiller derfor på frykt for nye angrep, og dette vinner de støtte på hos folket. Det er også på grunn av disse angrepene at den nåværende presidenten, François Hollande, er historisk upopulær. En annen ting som er viktig når det kommer til hvorfor Front National har fått så stor oppslutning i arbeiderklassen, er den kritiske situasjonen den franske økonomien har vært i de siste årene. Landet har vært preget av høy arbeidsledighet og stor frustrasjon, noe som har vært avgjørende for partiets økende oppslutning. Knyttet til dette har det franske folket også utviklet en voksende negativ holdning mot den Europeiske Unionen, og Marine LePen lover at dersom hun blir president skal det avholdes en folkeavstemning om Frankrikes videre deltagelse i dette samarbeidet.
 
 Det vi ser i Frankrike er ikke særegent, og vi ser tegn til ønske om en ny retning blant folket i flere deler av den vestlige verden. I USA er Donald Trump nyvalgt president, og i Storbritannia ble det flertall for å forlate EU. Også i Tyskland har det høyrepopulistiske partiet AfD, ”Alternativ for Tyskland”, vokst frem de siste to årene. I Nederland har Frihetspartiet, med en negativ holdning til både EU og innvandring, vunnet frem på meningsmålingene. Politikken i Europa er i ferd med å skifte kurs og som Marine LePen har uttalt selv, mener hun dette er en del av en global revolusjon, som vil føre til at nettopp hun blir Frankrikes neste president. Trumps valgseier i USA kaller LePen for folkets seier over eliten, og mener at dette var høyst nødvendig i en verden der det gapet mellom disse to bare blir større og større.
 
For å bli president i Frankrike må man ha absolutt flertall, og dersom dette ikke oppnås i første valgrunde, går de to kandidatene med beste resultater videre til en siste og avgjørende runde. Det er nå forventet, både utfra ekspertuttalelser og meningsmålinger, at LePen har gode sjanser til å gå videre til andre runde, men at hennes sjanse stopper her, og at det er høyst usannsynlige at hun kan gå av med seieren i siste runde. Enigheten blant analytikerne brer seg om at velgerne mest sannsynlig kommer til å stemme på en kandidat nærmere sentrum. LePens sjanse på presidentembetet vil da i realiteten være avhengig av at tidligere president Nicolas Sarkozy blir republikanernes presidentkandidat, siden dette vil føre til at mange velgere på venstresiden trolig vil avstå fra å stemme. Dersom Sarkozy blir valgt, og de to ender opp i den siste valgrunden, kan han også bli det Hillary Clinton var i det amerikanske valget, nettopp symbolet på den etablerte eliten folket har fått nok av.
 
Hva som venter oss i Frankrikes valg er like usikkert som i de kommende valgene i resten av Europa. Men det vi først og fremst må passe oss for er å avfeie LePens sjanser helt. Det er vel med dette vi må minne oss på at Donald Trumps deltakelse i det amerikanske valget først ble møtt med latter, og at det nå er han som skal overta det hvite hus om knappe to måneder. Like få var det som hadde forutsett at Storbritannias endelige avgjørelse skulle bli å forlate EU. Kanskje tiden nå er inne for å stole mindre på politiske meningsmålinger og uttalelser om forventede utfall, og heller se på det gjennomgående ønsket grasrota i deler av den vestlige verden har, om forandring. Et ønske så sterkt at man tyr til de mest ekstreme løsninger og partier, og som på ingen måte lar seg tilfredsstille av den tradisjonelle politiske eliten.

Skrevet av: Sarah Figenschou

Foto: Gage Skidmore 

Donald John Trump har preget nyhetsoverskriftene det siste året med sin ukonvensjonelle valgkamp og mildt sagt sjokkerende uttalelser. Klovnen Trump har vært den perfekte karakteren for mediene verden over, og vi har alle kastet oss på trenden og ventet i spenning på hva hans neste skandaløse påfunn vil bli. Det var ingen grense for hva Trump kunne få seg til å si, han er ikke lik noen annen politiker vi har sett tidligere, og kanskje var det akkurat det som medvirket til at The Donald natt til onsdag 9. november ble valgt til USAs neste og 45. president. 

Med lite bakgrunn i politikken utgjør Trump noe nytt, en forandring som har blitt tatt godt imot av mange amerikanere. Han legger tilsynelatende skjul på lite når han brutalt og ærlig legger frem sine planer, som bare han er mann til å gjennomføre, for å gjøre «America Great Again». Men om vi liker det eller ikke, er det ikke til å se bort fra at uttalelsene Trump kommer med ikke har oppstått fra ingenting. Med estimerte tall på 11.1 millioner ulovlige immigranter til USA i 2014 er det ikke overraskende at Trump vant gjennom med sin strenge innvandringspolitikk. Men hvor realistiske er egentlig disse planene? Etter beregninger fra «The American Action Forum» vil Trumps plan om å utvise 11 millioner ulovlige innvandrere fra statene koste opptil 400-600 milliarder dollar, for ikke å snakke om at det vil redusere arbeidsstyrken i landet med 11 millioner arbeidere og senke bruttonasjonalproduktet til landet med 1.6 billioner dollar, samt ta 20 år å utføre. En slik plan vil altså ha stor påvirkning på den amerikanske økonomien, og kan være noe av grunnen til at Trump gradvis gikk tilbake på disse uttalelsene da valgdagen nærmet seg.

I sin uttalte utenrikspolitikk legger Trump vekt på at Europa bør delta mer, og sier fra seg Amerikas rolle som verdenspoliti. Dette kommer også frem i hans uttalelser rundt NATO-samarbeidet. Under et intervju i juli gjorde Trump det klart at USA kun vil støtte de medlemslandene i NATO som har betalt de avtalte 2 % av landets bruttonasjonalprodukt. Per i dag er USA blant de fem landene av 28 medlemsland som faktisk møter disse kravene. Det er ikke bare NATO Trump har snakket om å trekke seg ut av. Han har også snakket om å trekke seg ut av WTO, Paris-avtalen, «The North American Free Trade Agreement.», «The Trans-pacific Partnership», samt gjenåpne forhandlingene med Iran vedrørende kjernekraftverk. Årsaken til dette er at Trump mener at avtalene ikke er tilstrekkelig for det amerikanske folk, og er i flere tilfeller villig til å reforhandle.

Men Trumps politikk består ikke bare av å kutte avtaler og å bygge murer, selv om mediene liker å fremstille det slik. I løpet av sin kampanje har Trump vært gjennomgående positiv til å jobbe for et bedre samarbeid mellom USA og Russland, et forhold som har vært betent i lang tid. Her snakker han om en samlet innsats mellom USA og Russland mot IS og den økende terrorismen i verden. Til gjengjeld har Putin svart med å gratulere Trump med valget og meddelt at Russland er klar for å bygge opp forholdet mellom de to stormaktene.

I begivenheter som dette er det viktig å se på medias rolle i det hele. Mediene, den fjerde statsmakt og folkets øyne til hva som skjer ute i verden, har makten til å fremstille en sak akkurat slik de ønsker at vi skal se den. Denne valgkampen har vært en av mange tilfeller hvor medier har spilt en sentral rolle. Trump har vært framstilt, og latterliggjort, noen vil si med god grunn, som det verst tenkelige utfallet i valget om presidentembete. For mange virket det umulig at han skulle bli president. I dag er det derimot et faktum at 47 % av amerikanske velgere valgte Trump som sin president. Det gjør at vi her hjemme blir nødt til å revurdere vårt syn på han og muligens bli mer kritiske til framstillingen av ham som en klovn i media. Vi er nå nødt til å ta det han sier seriøst. Fredag den 20. januar 2017 blir Donald Trump en av verdens mektigste ledere når han trer inn i rollen som «The chief executive of the United States» og leder for det største militæret i verden.

I talen holdt morgenen etter at valgresultatet var klart, viste den nyvalgte presidenten en mildere og mer forsonende tone enn den vi har blitt kjent med gjennom valgkampen. Han snakket om et samlet USA etter et splittende valg. Han presenterer seg som president for hele Amerikas befolkning. Nå venter verden i spenning idet Donald Trump som for mange av velgerne er reinkarnasjonen av den amerikanske drømmen om «The Self Made Man», inntar tronen i et forsøk på å gjøre for USA det han gjorde for seg selv. Kan Trump leve opp til sine løfter om gull og grønne skoger for Amerikas splittede befolkning?
​
Den som lever får se.

Skrevet av: Kristian Kruse Tveit

Jeg ble født I 1992. Jeg er ung, men jeg kjenner historien. Jeg kjenner til Vietnamkrigen, borgerrettsbevegelsen og de politiske omveltningene som har preget etterkrigstiden. Men på tross av alle disse fenomenene som har vært med på å endre vestlig kultur og omforme politiske partier, ser i retrospekt disse ville stormene ut som normale svingninger i et ellers relativt stabilt politisk system. I 2016 er situasjonen en annen. Dagens politiske opprør – i USA, Storbritannia, og i Europa – kan omforme det politiske systemet på en måte som ingenting annet har gjort i vår levetid.

I etterkrigstiden var verdens elite i villedelse – slik den er i dag. Men tidligere flyktet eliten fra unge som gjorde opprør mot sine foreldres verden; nå er det foreldrene eliten flykter fra. Ekstremisme har blitt dagligdags. Et av de mer uforståelige momentene ved Brexit-avstemningen var halvparten av befolkningens totale avvisning av økonomer og vestlige statslederes advarsler om å rive seg løs fra EU. Den britiske statsministeren David Cameron satset på at velgerne ville høre på den nær universale meningen til eksperter – noe som viser hvor kraftig han feilbedømte sitt eget folk.

Både det konservative- og det britiske arbeiderpartiet befinner seg nå i krise. Britene har opplevd det politiske dommedag – amerikanerne kan snart få oppleve sitt. Hvis Donald Trump taper, og taper kraftig, kan det republikanske partiet oppleve en historisk splittelse mellom sin ignorante, uvitende base og den økonomiske overklassen. Sosialistregjeringen i Frankrike risikerer å møte på en lignende fiasko etter valget til neste år; målinger viser at oppslutningen til President Hollande ligger på 4%. Høyreorienterte partier over hele Europa skriker etter sin egen EU-avstemning. 

Ja, det er mulig at alle de politiske spillebrikkene vil kastes opp i luften og lande igjen mer eller mindre der de var før, men Brexit viser oss at sjokkerende forandring ikke er like sjokkerende lenger. Hvor vil da spillebrikkene ende opp? I store deler av Europa leder høyreorienterte, innvandringsfiendtlige partier meningsmålingene. Så langt har ingen av dem karret til seg et flertall, men i forrige måned kom Herbert Hofer – leder av det høyreekstreme østerrikske Frihetspartiet, som for øvrig benytter seg av nazi-symboler – svært nære å vinne presidentvalget. Populære sentrumspartier i Europa kan i økende grad måtte kombinere sine krefter i forsøket på å holde nasjonalistene unna makten. Dette har allerede skjedd i Sverige, der det sentrum-høyre Moderate Samlingspartiet fungerer som regjeringspartner for det sentrum-venstre Sosialdemokratiske Arbeiderpartiet. Hvis sosialistene i Frankrike taper valget vil de utvilsomt støtte det konservative republikanske partiet til fordel før det høyrepopulistiske Nasjonal Front.

Kanskje kan disse pragmatiske koalisjonene overleve en stund før de kollapser. Men dette avgjørende samarbeidet kan også lede til en virkelig politisk omstilling. I.e. elementer fra partier til høyre og venstre for sentrum kan bryte med sine moderpartier for å danne en ny form for sentrum; et sentrum som benytter seg av pragmatisme, teknisk kunnskap og effektiv styring for å demme opp for den ideologiske flommen som kommer fra begge sider. Det er ikke vanskelig å se for seg at det Republikanske partiet i USA og det Konservative partiet i Storbritannia mister kontroll over de sinte, nasjonalistiske massene, og omformer seg til den form for økonomisk orienterte, pro-business partier som de var for en generasjon siden – før ideologisk fanatisme ledet dem inn i den blindgaten de befinner seg i nå. Denne omformingen kan være deres eneste alternativ.  
​
Det grunnleggende problemet er globalisering. Brexit, Trump, Nasjonal Front og så videre er et resultat av at den politiske eliten har feilbedømt dybden på massenes raseri mot globale krefter og deres krav om at noen, på en eller annen måte, skal gjenopprette status quo. Det kan virke rart at denne reaksjonen kommer i dag og ikke umiddelbart etter krisen i 2008, men det faktum at krisen nå ebber ut har gitt opphav til en ny følelse av stagnasjon. Med utsikter til flat vekst i Europa og minimal inntektsøkning i USA gjør nå velgerne opprør mot sine dystre langtidsutsikter. Og med globalisering mener jeg også kultur; eldre mennesker som føler at deres verden drukner i et mylder av fremmede språk og multikulturelle feiringer hytter neven mot den kosmopolitiske eliten. I Polen har for eksempel et høyrevridd parti som appellerer til nasjonalisme og tradisjon kommet til makten på tross av årelang vekst og velstand under et sentrumsorientert styre. Dette partiets tilhengere bruker de samme ordene gang på gang for å forklare sin stemme: «verdier og tradisjon». De stemte på «polskhet» fremfor moderniteten til Vest-Europa. 

Saken fortsetter under bildet. 

Kanskje vil det politiske paradigmet omstille seg rundt globaliseringens akse, med neve-hytterne på den ene siden og pragmatikerne på den andre. Nasjonalistene ville vunnet lojaliteten til arbeider- og middelklassens hvite kjerne som ser på seg selv som suverenitetens forsvarere. Det reformerte sentrum ville inkludert de som ser på globalisering som gunstig, og de fattige og ikke-hvite marginaliserte borgerne som merker at feiringen av nasjonal identitet ekskluderer dem.

Selvfølgelig prøver populære partier på bade høyre- og venstresiden å appellere til de sinte nasjonalistene. Noen ganger tar disse forsøkene form som vulgær rasisme, som når Nicolas Sarkozy, som prøver å gjenerobre Frankrikes presidentembete, fordømte «minoritetenes tyranni» og kom med slagordet «for alltid Frankrike» basert kun på en hvit velgergruppe. Andre ganger i form av Hillary Clinton, som har nedtonet sin frihandelideologi for å kunne appellere til fagforeningsmedlemmer og andre som ønsker å beskytte de nasjonale grensene mot det globale markedet. Men venstre og høyre er så dypt uenige i hvordan å dempe effekten av globalisering og hvordan man skal takle strømmen av flyktninger og immigranter, at selv ikke den alvorlige trusselen fra ekstremistene kan være nok til å tvinge dem til å samarbeide.

Den splittelsen vi ser åpne seg foran øynene våre handler ikke bare om politikk, men om realitet. Brexit-kreftene vant fordi kyniske ledere var villige til å spille på velgernes paranoia og lyve til dem om farene ved immigrasjon og de økonomiske kostnadene ved å forbli i EU. Noen av disse lederne har allerede begynt å innrømme at de har fart med løgn. Donald Trump har, selvfølgelig, satt en ny standard for å spille på velgernes frykt. Det være seg immigrasjon, handel, eller alle de andre skitne triksene han har brukt i valgkampen. Det republikanske partiet, som allerede er fylt til randen av forsknings-skeptikere og nektere av den globale økonomiske virkeligheten, har kastet seg inn i armene til en mann som fabrikkerer virkeligheten på den samme måte som ignorante mennesker liker å gjøre.
​
Sa jeg ignorant? Ja, det gjorde jeg. Det er nødvendig å opplyse om og skape debatt rundt det faktum at mange mennesker er desillusjonerte, og at det er lederskapets oppgave å lede dem i riktig retning. Er det et elitistisk standpunkt? Kanskje er det det – kanskje har vi blitt så tilbøyelige til å hylle individualisme og personlig vinning at det har blitt elitistisk å sette sin lit til rasjonalitet, ekspertise og historiske lærepenger. Hvis så er faktum, må de av oss som aksepterer virkeligheten for det den er være forberedt på å stille til veggs de desillusjonerte massene. Og hvis dette blir den kommende politiske omstillingen – burde vi omfavne den.