Dette må du vite om det politiske dramaet i Catalonia

Skrevet av Kristian Kruse

Bilde: wikimedia commons

I timene før Catalonias president inntok podiumet forrige tirsdag svirret ryktene høyt og lavt. Ingen var sikre på om Carles Puigdemont ville erklære uavhengighet unilateralt, eller om han ville forsøke å åpne opp for forhandlinger med regjeringen i Madrid og den spanske statsministeren Mariano Rajoy. Da han omsider gikk på talerstolen overrasket han både politiske motstandere og allierte ved å forsøke å inngå et kompromiss.

«Folket har bestemt at Catalonia skal bli en uavhengig stat», sa han før han ba parlamentet om å «suspendere arbeidet med en uavhengighetserklæring de kommende ukene for å kunne påbegynne arbeidet med å opprette dialog med de spanske myndighetene».
Uttalelsen representerer godt hvilken prekær situasjon Catalonia befinner seg i etter uavhengighetsvalget 1. oktober, som ble vedtatt ulovlig av den spanske grunnlovsdomstolen. Ved å kombinere to tilsynelatende inkompatible ideer – mye likt ustabile atomer i et molekyl – kan Puigdemont ha skapt et rammeverk som kan vise seg å være radioaktivt; for Catalonia, for Spania og muligens også for Europa som en helhet. Det var dog den eneste virkelige handlingen han kunne foreta seg.

Catalonia befinner seg nå i ukjent farvann. Først fikk vi se en generalstreik utført av uavhengighetsstøttespillere som følte at deres rettigheter var krenket, og som var rasende på det spanske politiets voldelige forsøk på å stanse avstemningen. Deretter fulgte massive protester fra den såkalte stille majoriteten som er i favør for å forbli en del av Spania. I dagevis har det virket som om regionen styrter mot stupet.

Hvis så er tilfellet, er dette et stup de to sidene har konstruert sammen. Etter å ha vunnet en majoritet i det katalanske parlamentet, har partier som støtter uavhengighet kategorisk utfordret den spanske regjeringen og kalt sammen til avstemning om uavhengighet. Store deler av den politiske verden støttet den spanske regjeringen, men dette var selvfølgelig før det spanske politiet begynte å arrestere lokale politikere og konfiskere valgsedler. Da valget omsider hadde funnet sted viste det seg at uavhengighet vant 89% av stemmene, men oppmøtet viste seg å kun være på 43% og valget var preget av store uregelmessigheter.

Puigdemont står nå ovenfor et dilemma. Han er klar over at Catalonia trenger internasjonal støtte for å kunne opprettholde kravet om uavhengighet, og de voldelige bildene som sirkulerte verden rundt etter valget har fremprovosert sympati for saken. Men uavhengighetssiden kan ikke alltid håpe på politivold for å fremme deres synspunkter, og Puigdemont valgte derfor å fremvise sin side som åpen for dialog. Med talen sin virket det som om han ville understreke at «independistaene» er den fornuftige siden, og at de stoler på den demokratiske prosessen.

Spania, på den andre siden, nekter å delta i dette politiske spillet. Rajoy har lovet at han ikke vil forhandle med mindre katalanerne først gir avkall på ønsket om uavhengighet. «Katalanerne foreslår forhandlinger som vil se begge de to sidene ved forhandlingsbordet som legitime aktører», sier José Torreblanca, redaktør i Spanias største avis, El Pais. «Men Spania kan ikke tillate dette. Først og fremst fordi den ene siden bryter loven, og fordi legitim likeverd er nøyaktig det Catalonia ønsker».

Spania ble på lørdag kastet inn i en politisk krise etter at Rajoy annonserte at han aktet å frata Catalonia selvstyre ved å implementere direkte styre fra sentralregjeringen i Madrid, i et forsøk på å knuse de regionale ledernes ønske om å oppnå uavhengighet.

Avgjørelsen, som har skapt sinne og frustrasjon i Catalonia, har eskalert Spanias dypeste konstitusjonelle krise siden landet ble et demokrati i 1977. Observatører hevder at krisen kan føre til gjenoppstandelsen til baskisk nasjonalisme, og sende sjokkbølger gjennom et Europa som står ovenfor økende separatisme.

Etter et kabinettmøte på lørdag morgen, sa Rajoy at han vil iverksette artikkel 155 av den spanske grunnloven for å gjeninnføre lov og orden, og sørge for at nyvalg kan holdes under normale omstendigheter. Det katalanske parlamentets talsperson, Carme Forcadell, har kategorisk omtalt Rajoys uttalelse som et statskupp.

I påvente av en nesten garantert godkjenning fra det spanske senatet nå på fredag, vil direkte spansk styre bli innført til helgen. Ved å henvise til det katalanske parlamentets «bevisste og systematiske opprør og ulydighet», har Rajoy sagt at Puigdemonts regjering vil bli fratatt all makt og at dets funksjoner vil bli overtatt av regjeringen i Madrid.

Den katalanske presidenten vil ikke være i stand til å kalle inn til nyvalg, noe Rajoy sa han håpet ville kunne bli avholdt i løpet av seks måneder. «Vi fratar ikke Katalonia sin autonomi permanent, men vi fratar posisjonene til de i parlamentet som har handlet utenfor loven», sa han.

Rajoy har ikke gått inn i detaljer rundt nøyaktig hvordan artikkel 155 vil bli implementert, men det vil trolig dreie seg om å oppnå kontroll over sensitive områder som sikkerhet og offentlig orden, finansiell styring, skattlegging, budsjett og telekommunikasjon.

I en tale til katalansk tv lørdag kveld beskrev Puigdemont trekket som det verste angrepet på katalanske institusjoner siden Francos diktatur mellom 1939 og 1975, da regional autonomi ble oppløst.

I løpet av de senere år har den katalanske regjeringen gradvis bygget opp strukturene til en parallellstat i påvente av uavhengighet. De har kraftig utvidet deler av den regionale administrasjonen, og har etablert ambassader i flere utenlandske hovedsteder. Under artikkel 155 er det trolig at alle disse institusjonene vil bli oppløst.

Den katalanske visepresidenten, Oriol Junqueras, har anklaget sentralregjeringen for totalitarisme, og en talsperson fra det venstreorienterte partiet Podemos, Pablo Echenique, har sagt at Rajoy ønsker å ydmyke Catalonia. Echenique har uttalt: «Det mest korrupte partiet i Europa, med 8,5% av stemmene i Catalonia, har nå tenkt til å styre regionen. En forferdelig dag for demokratiet».

Bilde: Wikimedia Commons

Rajoy har dog støtte fra flesteparten av opposisjonen, Kong Felipe og EU, hvis ledere uttalte sin klare støtte under fredagens møte i Europarådet.

Men nylige handlinger utført av sentralregjeringen – politivolden med hensikt å stoppe uavhengighetsavstemningen, fengslingen av flere katalanske ledere, truslene om å fengsle den katalanske politisjefen, og nå artikkel 155 – bidrar alle til å øke de katalanske separatistenes narrativ om undertrykkelse og kolonisering av et anti-katalansk spansk regime.

Mens Rajoy insisterer på at artikkel 155 ikke vil permanent frata katalanerne selvstyre er det slik det vil bli sett i Catalonia, og 450,000 mennesker tok til gatene i Barcelona på lørdag for å demonstrere mot direkte spansk styre.

Puigdemont og andre medlemmer av hans regjering deltok på demonstrasjonen, og det har vært fryktet at de hittil fredelige protestene kan utvikle seg til å bli voldelige. Direkte styre er en oppskrift på sivil ulydighet og øker drastisk sjansene for at denne konflikten blir voldelig. De tusenvis av spanske politimenn og nasjonalpolitiet som ble sendt av sentralregjeringen for å stoppe referendumet er fortsatt stasjonert i Catalonia.

Fristen for Puigdemont til å redegjøre for hvorvidt han hadde erklært uavhengighet eller ikke gikk ut forrige torsdag. Den katalanske presidenten nektet å svare ja eller nei, og truet med å erklære unilateral uavhengighet dersom sentralregjeringen iverksetter artikkel 155. Spanias statsadvokat har sagt at dersom Puigdemont står fast ved dette vil han bli siktet for «opprør» - en siktelse som kan medføre opptil 30 år i fengsel.

Likesom friksjonen mellom Barcelona og Madrid begynner også atmosfæren innad i Catalonia å slå sprekker. Med økende spenning mellom tilhengere og motstandere av uavhengighet og synkende toleranse for den andre partens synspunkter, forteller nå mange katalanere at de har blitt splittet med familie og venner over uavhengighetsspørsmålet.

Som med brexit for Storbritannia, har målet om uavhengighet nå begynt å ligne på en form for kollektivt økonomisk selvmord; store firmaer har begynt å flytte hovedkvarterene sine ut av regionen idet politisk ustabilitet setter bremser for investering og markedssikkerhet. Turistnæringen, som står for ca. 400,000 jobber, har falt med 20% - et tap for regionen som utgjør mer enn en milliard euro. Den katalanske turistnæringen kan nå stå ovenfor en økonomisk tsunami.

Men hvem er det egentlig som vil bryte sammen først? Denne krisen er drevet ikke bare av et ønske om uavhengighet i en region med sitt eget språk, identitet og historie av spansk undertrykkelse som går århundrer tilbake. Det er også stor frustrasjon rettet mot en sklerotisk og reaksjonær sentralregjering, som er preget av korrupsjon og svekket av en manglende evne til å tilpasse seg sine borgeres krav i et samfunn i endring.
Puigdemonts spill har kjøpt litt tid, men overhodet ingenting er løst. Dette er fortsatt en ekstremt betent og anspent situasjon.
​
Hvis det er én ting denne krisen har gjort klart, er det at den politiske arenaen kan endre seg fort. Det var i hvert fall åpenlyst for de 30,000 demonstrantene som hadde samlet seg i en gate rett nord for det katalanske parlamentet for å se Puigdemont erklære uavhengighet, og som endte opp med å bue ut den mannen som de få øyeblikk før hadde jublet for.