Demokrati eller moderne oligarki?

Skrevet av: Martine Mørk

Bilde: Wikimedia.org

En skjev mulighet til å påvirke politikk truer det engelske demokratiet

Det engelske demokratiet var et resultat av en indre maktkamp, mellom kongedømmet og parlamentet. Parlamentet vant og en ny konstitusjonell konge ble tilbudt tronen, stillingen Queen Elisabeth har overtatt er i dag bare et symbol på det engelske Imperiet. Fra den tid skulle maktfordeling og likhet for loven bekjempe oligarkiets jernlov, og legge grunnlaget for et mer egalitært samfunn. Styreformen har siden utviklet seg til å bli et prinsipp som legger grunnlaget for vestlig ideologi og identitet. Et vestlig verdisyn som er nødvendig for å oppnå legitimitet, nasjonalt og internasjonalt. Styreformen er dessuten nøkkelen til å være med i eksklusive internasjonale klubber som EU og NATO, og mange land har vært under hardt press for å tilfredsstille de demokratiske kriteriene for å bli anerkjent. Demokrati har paradoksalt nok til og med blitt brukt som en del av legitimeringen av krigføring utenfor den vestlige hemisfære. En slags misjonering av den sanne regimeform som skulle helbrede elendigheten som herjer i andre regimer.
 
Men hvor sterke er egentlig Europas egne demokratier, hvis en for en gang skyld skal vende blikket innover. De århundre gamle engelske institusjonene virker solide og motstandsdyktige, nærmest uovervinnelig, men i et makro-historisk perspektiv er ikke det engelske demokratiet spesielt imponerende, mange regimer har levd lenger. Demokratiet er ikke normen i historien, over halvparten av jordas befolkning lever i diktaturer. Historien viser at regimer som ikke er villige til reformere seg i takt med samfunnsutviklingen ikke overlever. Regimer som derimot tilpasser seg nye strukturer har blitt med inn i fremtiden. Derfor er det grunn til å evaluere, for å sikre demokratiene en sjanse mot eksistensielle trusler slik at det ikke bare blir en fase i historien.
 
Oligarkenes fremvekst
I forkant av det britiske referendumet om EU-medlemskap, ble det holdt kampanjer  for å overbevise befolkningen om at å forlate EU var en nødvendighet eller katastrofe. En politisk beslutning overlatt til befolkningen av en dimensjon som en vest-Europeisk stat ikke har sett det siste århundre. En beslutning tatt i rekordfart med et resultat som sjokkerte britene og omverden. Ønsket om å forlate den Europeiske union blir tillagt misfornøyde middelaldrene briter som taperne av globalisering, gjenkjennelig til analysen av Trump-velgerne. Selv om Brexit og Trump sjokkerte som lyn fra klar himmel er det grunn til å tro at deres oppslutning var strategisk planlagt, for frykten for "EU-viruset" spredte seg som ild i tørt gress. Smertene var riktignok virkelige, men hvordan ble misnøyen diagnosert? og av hvem? Hvem sa at smertene skyldtes et smittsomt virus og ikke en livsstilssykdom?
 
Elitens dominans
En undersøkelse laget av Transparency International omtalt i The Independent viser at 95% av alle donasjonene til Brexit-kampanjene kan spores tilbake til kun 100 donorer, og mer enn halvparten av donasjonene kom fra kun ti velstående donorer. Det er snakk om mange millioner kroner, brukt av politikere for å selge inn sine argumenter for å overbevise befolkningen om hva som var det beste for britene og Storbritannias fremtid.
 
Den innlysende tanken når en hører om velstående mennesker eller stiftelser som donerer store beløp til saker de støtter er ofte at dette er en generøs aktivistisk handling, Filantropi - et nobelt samfunnsengasjement. Men det betyr jo også at penger er lik innflytelse, at størrelsen på lommeboken gir mulighet til å påvirke politiske utfall. Er det demokratisk, eller kan vi kalle det en utvikling av et moderne oligarki?
 
Når så store deler av en kampanje er finansiert av en liten elite kan det ligne en politisk kapring av en millionærklubb. Fordi de ikke stiller selv, men putter pengene i allerede etablerte kampanjer, er det verken åpenbart eller gjennomsiktig hvilken innflytelse de faktisk har på politiske utfall. Filantropi burde derfor møtes med granskning, fordi det handler om å bruker personlige midler for å påvirke offentlige endinger i samfunnet – noe som skaper en ubalanse mellom menneskers evne til å påvirke politikk.
 
                      ”The success of the public sphere is founded on rational-critical discourse-everyone is an equal participant” - Habermas
 
Mistenkes for å ha skjulte intensjoner
Bakgrunnen til at disse rike innflytelsesrike menneskene ønsker å donere mange millioner til Leave-EU kampanjen, for å sikre at Storbritannia går ut av EU, kan enten være et resultat av deres ærlige oppfatning av hva som er det beste for samfunnet, eller at den enorme pengebruken drives av personlige interesser og motiver. Som multimillionær er det en rekke økonomiske fordeler ved å forlate EU med tanke på skattepolitikk, noe vi vet ikke er synonymt med hva som kommer befolkningen som helhet til gode. Det kan derfor sås tvil om ønske om endret skattepolitikk gjemmes bak migrasjonspolitikk. Høyresiden og de konservative har lenge ønsket å gjøre Storbritannia mer økonomisk tiltrekkende for banker og bedrifter, noe som ikke kunne realiseres under EU regimet.
 
Selv om dette er spekulasjoner om intensjoner, virker mistenksomheten skadende for demokratiets legitimitet, at mennesker med makt og innflytelse på politikk mistenkes for å ha skjulte intensjoner skader systemet og politikerne som står i front sin troverdighet. Akkurat dette kommer frem i arbeidet til Tranparancy International, hvor 76% av britene i en undersøkelse tror at velstående individer bruker sin innflytelse på regjeringen for å tilfredsstille personlige interesser.
 
Digitale Kampanjer
Kampanjene Leave-EU og Remain ble begge sponset av rike donorer, og midlene ble brukt i moderne kampanjer på sosiale medier, med målrettet reklame for å nå relevante potensielle velgere. I en grave-sak gjort av The Guardian kommer det frem at over halvparten av budsjettet til Leave EU-kampanjen ble brukt på et selskap som heter AggregateIQ, Trump kampanjen blir affiliert med samme data-analyse firma. De bruker teknikker som er omtalt som ”Psykologisk krigføring”, utviklet i krigstid for å drive propaganda og påvirke massenes holdninger til støtte for staten og dens adferd. Disse virkemidlene kan sammen med algoritmer som indikerer demografien i befolkningen brukes til å lokalisere mennesker som med stor sannsynlighet er tilbøyelig for budskapet en sender, og derfor påvirke holdningene deres.
 
Hva om en politisk organisasjon publiserer bilder av brennende biler og peker på innvandrerne som gjerningsmenn, slik som FRP gjorde før det norske stortingsvalget, bare at en i tillegg bruker algoritmer for å nå direkte til folk som skårer høyt på nevrotisisme? Dette er åpenbart bruk av frykt for å produsere opinion, og ikke rasjonell argumentasjon for å løse et samfunnsproblem.
 
Et annet udemokratisk aspekt ved at offentlige organiseringer er avhengige av rike individer, eller stiftelsers donasjoner, er at det kan føre til at de jobber bevist for å oppnå, eller vedlikeholde støtte, ved å ikke opptre eller utale seg i en form donoren misliker. Det er er et stort problem i samfunnet generelt, ikke bare blant politiske kampanjer, men også organisasjoner og tenketanker. Disse som i utgangspunktet skal være uavhengige og jobbe på vegne av en sak står ovenfor samme finansieringsproblem. Det ligger en subtil myk makt hos donorene som organisasjonene ofte ikke er klar over at de påvirkes av. Dette er et økende problem, da færre mennesker sitter på mye kapital, og enorme internasjonale selskaper bruker pengesaken og lobbyvirksomhet til å påvirke staters politikk for deres fordel.
 
Produksjon av opinion
Teoretisk sett var Brexit et demokratisk valg. Befolkningen ga sin stemme ved egen vilje, men i hvilken grad stemmen var et utrykk av rasjonell overveiing av ulike argumenter, kontra produsert gjennom avanserte psykologiske virkemidler, er umulig å si. Men at teknologiske virkemidler kan påvirke politiske saker er sikkert. Det kan høres konspiratorisk ut, men det er et faktum vi står ovenfor i dag, og helt utelukkende i større grad vil i fremtiden. Trumps valgseier og Brexit kom som et sjokk for mange, det var fordi det var umulig å se hvordan det ble jobbet systematisk for at det skulle skje, slik som sjefstrategen til Trump, Steve Bannon jobbet under valgkampen 2016. For de målrettede innleggene på sosiale medier nådde naturligvis ikke liberale venstre-folk.
 
Filterbobler og ekkokammer
Sosiale medier skryter av at de skreddersyr informasjon til deg, lager din feed unik og personlig, du slipper å noen gang scrolle gjennom masse nyheter du ikke er interessert i. Høres vell og bra ut det, men bieffekten er at brukeren blir matet informasjon som kun bekrefter det en allerede tror, og ikke utfordret med synspunkt med ny informasjon. Noe som skaper ekkokammer og radikale holdninger isteden for å virke samlende. Når ytterkantene vokser seg større og samfunnet blir polarisert skaper det vanskeligheter når en skal ta politiske beslutninger. Store deler av det moderne menneskets politiske liv foregår på nettet, det vil si at de internasjonale selskapene som Google og Facebook har stor innflytelse på politikken. De eier plattformen og lager spillereglene.
 
Poenget er at demokratiets nye utfordringer ikke har samme form som før - de er ikke synlige på samme måte. Derfor må en ha øynene åpne for å møte de kommende utfordringene som samfunnet står ovenfor i fremtiden. Ikke blindt tro at demokratiets etablerte institusjoner er så solide at de motvirker fremveksten av et moderne oligarki. For de teknologiske utviklingene kunne en ikke ha forutsett. Så det er på tide med selvgranskning. Den fremvoksende eliten i vesten, bestående av verdens rikeste mennesker og multinasjonale selskaper, har i større grad enn noen andre befolkningsgrupper mulighet til å påvirke politikk i sin favør. Det engelske demokratiet er truet av denne klassen, og for å forhindre at penger er lik makt må en regulere finansiering av kampanjer og etablere lovgivning angående bruken av personlig informasjon hentet fra nettet.
 
 
.