Er verdens pressefrihet i fare?

Skrevet av: ​Oda Lindstad Blix

I dag er det den internasjonale dagen for pressefrihet. Pressen blir ofte omtalt som den fjerde statsmakt, først og fremst fordi den kan avsløre maktmisbruk i samfunnet. Etter Charlie Hebdo-angrepene i januar 2015 gikk store menneskemengder og en rekke statsoverhoder i tog i Paris for presse- og ytringsfriheten. Men ifølge Reportere uten grensers utgitte rapport om verdens pressefrihetsindeks fra 2016 kommer det frem at man har sett en grov innskrenkning av pressefriheten i verden. Hvorfor marsjerer statsoverhodene i tog for friheten til å ytre når stater stadig ønsker seg mer og mer kontroll over mediene?
 
Verdens pressefrihetsindeks  blir gitt ut hvert år av den internasjonale organisasjonen Reporters Without Borders som jobber for pressefrihet i verden. En av konklusjonene i rapporten var at pressefriheten har blitt forverret det siste året, i alle av verdens regioner. Europa er fortsatt det kontinentet i verden hvor pressefriheten er mest fri, men friheten er synkende. I følge organisasjonen er grunnene til dette at mer konservative regjeringer har kommet til makten, og at ekstremistiske bevegelser har fått større innflytelse. 
 
Polen er det landet som har falt mest på listen siden i fjor. Grunner til dette er den nye konservative regjeringen som har tatt over kontrollen over offentlig media. Dette har møtt sterk kritikk av EU. Kommisjonen har begynt en granskning av Polens nye lover, som gir regjeringen tillatelse til å oppnevne og sparke ledere i statlige medier.
 
Journalister risikerer sine liv

Norge havner på 3. plass på listen over best pressefrihet, forbigått av Finland og Nederland. I motsetning til i Norge risikerer journalister i andre land sine liv for å rapportere om maktmisbruk, ulovligheter og urettferdighet i samfunnet. Journalisters sikkerhet i verden er truet. Det siste året har man sett en økende grad av vold og trusler, spesielt i latin-amerikanske land.. Organisert kriminalitet, korrupsjon, og narkotikahandel har satt et preg på pressefriheten. Dette har gjort det vanskelig og ikke minst farlig å jobbe i mediebransjen. Mexico er et av de farligste landene, og mord på journalister skjer hvert eneste år. Fysiske angrep, forsvinninger og tortur finner ofte sted, og dette truer ytringsfriheten  i stor grad. I Midtøsten og Nord-Afrika bidrar terrorisme og konflikter til å forhøye risikoen for å drive journalistikk. Europa opplevde også angrep mot ytringsfriheten i fjor, med terroren mot satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris.
 
Tyrkias fengsling av journalister

I etterkant av dette angrepet, marsjerte en rekke statsoverhoder i tog for ytringsfriheten i Paris. Det er interessant at Tyrkias statsminister Ahmet Davutoğlu var en av disse samtidig som han representerer et av de landene i verden som fengsler flest journalister. Landet har de siste årene satt en større og større begrensning på pressefriheten, som er sterkt truet. Her inngår sensur av internettsider, kontroll av nyhetsbyråer og aviser som er kritiske til regimet, og fysiske angrep, trusler og arrestasjoner av journalister. President Recep Tayyip Erdogan har ført landet i en stadig mer autoritær retning, og har gjort at det å rapportere sannheten har blitt en kriminalitet. Kritikk av presidenten og regjeringen blir straffet hardt og anti-terrorismelover rammer journalistikken. Paragraf 301 i den tyrkiske straffeloven gjør fornærmelse av tyrkiskhet ulovlig, og denne paragrafen blir brukt ofte for å slå ned på ytringsfriheten i landet.
 
I frykt for straff har også tyrkiske media begynt med selvsensur. Denne mangelen på pressefriheten går ikke bare utover Tyrkia, men også utenlandske journalister har blitt deportert, mistet presseakkrediteringer og blitt truet på livet. Dette rammer ikke bare trusselen mot ytringsfriheten i Tyrkia, men også resten av verden. Landet har møtt kritikk av EU for brudd på menneskerettighetene, og Norges utenriksminister Børge Brende har uttrykt bekymring over den manglende pressefriheten. Men det er ikke alle statsoverhoder som tørr å slå tilbake.
 
Tysklands rikskansler Angela Merkel har godtatt å reise tiltale mot komikeren Jan Böhmermann, som kan risikere tre år i fengsel for å ha gjort narr av president Erdogan gjennom diktopplesning. Tyskland har en relativ ukjent og ubrukt lov som gjør det straffbart å fornærme utenlandske representanter. Bestemmelsen av å reise tiltale mot komikeren har vakt oppmerksomhet og kritikk fra flere hold, inkludert hennes egen regjering. Hvilket signal sender det når man lar en komiker bli arrestert for ytringsfrihet i Tyskland? Tyskland er sterkt avhengige av å opprettholde en god relasjon med Tyrkia for at EU skal få en løsning på flyktningkrisen. Det er sjokkerende at en komikers ytringsfrihet kan gå på bekostning av en slik sak.
 
Betydningen av en uavhengig presse
Pressefriheten er ikke bare truet gjennom fysiske angrep og trusler mot journalister. Den er også truet av at mediekanalene i økende grad blir drevet av private aktører. Dette ser man blant annet i land som Frankrike. Reporters Without Borders skriver at media blir eid av få forretningsfolk med spesielle interesser. Journalistikken opplever mer og mer press fra både politisk og økonomisk hold, som truer pressens uavhengighet. Dette kan føre til at media ikke blir objektiv, og ikke får muligheten til å vise en sak fra flere synsvinkler.

Pressen spiller en viktig samfunnsrolle. Som tidligere nevnt blir pressen ofte kalt den fjerde statsmakt. En fri og uavhengig presse er en viktig demokratisk verdi. I følge Norges Vær Varsom-plakat er det «pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre». Gjennom pressen kommer viktige saker til offentligheten, og blir på denne måten en slags samfunnsovervåker. For eksempel så man dette nylig, med lekkingen av Panama Papers som blant annet førte til at Islands statsminister gikk av.

En ny propagandaperiode? 
Reporters Without Borders advarer om at verden er på vei mot en ny propaganda-periode. Den økende terrortrusselen mot Europa har ført til mer overvåkning og anti-terrorlover for å begrense flyten av informasjon. Men dette kan misbrukes og i verste fall gå utover demokratiske verdier som pressefrihet. Journalistikk kan bli sett på som en sikkerhetstrussel. Etter terrorangrepene som rammet London i 2005, innførte Storbritannia en terrorisme-lov året etter som satte begrensninger på ytringsfriheten. I USA ser man også liknende tendenser  i kampen mot terrorisme og beskyttelse av nasjonal sikkerhet. Dette omfatter overvåkning og forsøk på å presse journalister til å avsløre sine kilder for lekket informasjon.

Det er vanlig at propaganda og mediekontroll blir brukt i krigsperioder, og kan bli sett på som nødvendig. Men det er synd at land i fredstid i økende grad blir preget av hemmelighold i stedet for åpenhet. Terroristenes mål har vært å angripe våre frie og demokratiske samfunn. Hvor langt skal et land gå for å beskytte seg mot terror? Er det ikke nå man skal omfavne de demokratiske verdiene som pressefrihet i stedet for at de skal ødelegges?

Klikk her for å redigere.