Europas siste diktatur

Skrevet av: Nina Møllerstuen Bjørge 

Foto: Wikimedia Commons

Aleksandr Lukasjenko er president i Hviterussland – landet som omtales som Europas siste diktatur. Lukasjenko har endret grunnloven, og innført sterk statlig styring over både økonomien og media. Det begås stadig grove menneskerettighetsbrudd, og i slutten av mars fengslet myndighetene flere hundre personer som deltok i en fredelig demonstrasjon. Allikevel hevder EU å ha sett tydelige tegn på demokratiske tendenser ved landets forrige valg i 2016.
 
Hviterusslands autoritære regime
Etter kollapsen av Sovjetunionen i 1991 erklærte Hviterussland seg uavhengige. De første årene etter uavhengigheten så man tegn til at landet ønsket en europeisk tilnærming på flere områder. I 1994 ble det innført et presidentembete, og Aleksandr Lukasjenko ble valgt til landets første president. Etter Lukasjenko kom til makten, reverserte han derimot de økonomiske reformene som var igangsatt etter uavhengigheten. Han ønsket økonomien tilbake til slik den hadde vært under Sovjet-tiden, og gjeninnførte dermed planøkonomi med statlig styring.
 
Han møtte motstand i landets parlamentet, og gjennomførte derfor en folkeavstemning i 1996 om endringer i konstitusjonen. Denne folkeavstemningen ga presidenten makt til å kunne avsette parlamentet, samtidig som at han kunne utvide sin egen presidentperiode. Som vi vet sitter Lukasjenko fortsatt som president i dag. Etter folkeavstemmingen ville ikke USA og EU anerkjenne det nye parlamentet som legitimt, noe som førte til et iskaldt forhold mellom Vesten og Hviterussland. Forholdet mellom de to partene ble heller ikke bedre i 2002, da EU ga Lukasjenko, sammen med 170 andre personer fra Hviterussland, innreiseforbud i unionen. Dette var på bakgrunn av presidentens autoritære styremåte og brudd på menneskerettighetene. EU har i ettertid ilagt landet flere økonomiske sanksjoner for deres udemokratiske utviklingstrekk.
 
Opposisjonen i parlamentet er marginalisert, og tilnærmet null. Menneskerettighetssituasjonen har i løpet av de siste årene også vært kritisk, preget av forsvinninger, politivold og mangel på ytringsfrihet. I slutten av forrige måned demonstrerte det hviterussiske folket mot den nye skatteloven myndighetene skal innføre. Denne loven går ut på at dersom man har vært arbeidsledig i over seks måneder, må man betale en ekstra straffeskatt på om lag 2000 norske kroner, som er en nokså betydelig sum for mange fattige hviterussere. Til tross for at demonstrasjonene var fredelige, ble de slått hardt ned på av myndighetene, og flere hundre mennesker ble fengslet. Hviterussland er også det siste landet i Europa som fortsatt benytter seg av dødsstraff, til tross for at myndighetene har uttrykt et ønske om å avskaffe praksisen. I følge Amnesty International blir ikke fangene forberedt på forhånd av henrettelsen, og familiene blir heller ikke varslet før flere måneder i etterkant.
 
Nært samarbeid med Russland
Forholdet mellom Hviterussland og Russland er nært, delvis på grunn av Hviterusslands økonomiske avhengighet til Russland. De har solgt gass-systemet sitt til det russiske selskapet Gazprom, som i gjengjeld gir Hviterussland billig gass. Russland har også tatt initiativ for å styrke samarbeidet med sine naboland, og var med på å danne Den eurasiske tollunion i 2010. Unionen består av Russland, Hviterussland, Kasakhstan, Armenia og Kirgisistan. Landene videreførte samarbeidet i 2015 og opprettet Den eurasiske økonomiske union.  Denne unionen sørger i bunn og grunn for de samme prinsippene som EU, altså fri flyt av personer, varer og tjenester på tvers av landegrenser, denne gangen også på tvers av to forskjellige kontinenter. Den Eurasiske økonomiske union ble dannet som en konkurrent mot EU, men på grunn av landenes relativt svake økonomier, er det usannsynlig at den noen gang kommer til å bli det.
 
Tegn på ny tilnærmelse mot Vesten
Samtidig som at Hviterussland har nære relasjoner med Russland, har president Lukasjenko delvis tilnærmet seg Vesten. Landet har siden 2009 vært medlem av EaP, The Eastern Partnership, som er et felles initiativ mellom EU og fem andre østlige naboer: Armenia, Azerbaijan, Georgia, Moldova og Ukraina. EaP er en del av EUs nabolagspolitikk, og har som mål å forbedre det politiske og økonomiske forholdet og muligens åpne for visumsamarbeid mellom EU og de seks tidligere Sovjet-landene.
 
Lukasjenko har i løpet av det siste årene gitt utrykk for at han ønsker allierte i Vesten, kanskje med en underliggende frykt for at det som skjedde i Ukraina og Krim, også kan skje med Hviterussland. I tillegg utrykte presidenten i 2015 at han ønsket å inngå en konstruktiv dialog med NATO. Senere samme år innførte hviterussiske myndigheter en ”derusifiserings-politikk”. Dette førte til en slutt på undervisning på russisk i den hviterussiske skolen. Samtidig har president Lukasjenko uttrykt at han mener det er viktig å legge vekt på det hviterussiske folkets egen identitet.
 
Under valget i 2016 mente EU at man så tydelige tegn på demokratisering, der opposisjonen fikk delta, og to fikk plass i parlamentet. EU mente det var viktig å vise sin støtte til den demokratiske utviklingen, og valgte derfor å fjerne de over 10 år lange sanksjonene de hadde ilagt landet. EUs bestemmelser har fått krass kritikk av for eksempel FN-utsendelsen, som ikke mener landet går i en så demokratisk retning som EU skal ha det til. I tillegg har også kritikere av det hviterussiske regimet vært negative til opphevelsen av sanksjonene. De mener dette støtter oppom Lukasjenkos autoritære regime og menneskerettighetsbrudd.
 
Framtidsutsikter
Man kan spekulere i om Lukasjenko ønsker å spille et dobbeltspill. Rent økonomisk er han helt avhengig av Russland, og er derfor forpliktet til å opprettholde en nær relasjon med Putin, men på samme måte har han gitt utrykk for at han ønsker et nærere forhold med Vesten. Det er vanskelig å si hvilke framtidsutsikter Hviterussland har, men at Lukasjenko kommer til å videreføre de demokratiske tendensene EU mener å ha sett, virker lite sannsynlig. Med fengsling av demonstranter, er det tydelig at presidenten har en grunnleggende frykt for at en demokratisk revolusjon skal oppstå, slik vi har sett med fargerevolusjonene i samme region tidligere, både i Ukraina og Georgia.