FNs Bærekraftsmål – overambisiøse eller modige?

Skrevet av: Johanne Stavdal Engh ​​

24.oktober i år, fylte FN 70år. I den anledning er det viktig med debatt om FNs rolle som verdensorganisasjon. FN kritiseres ofte for å være preget av egeninteresser og handlingslammelse, men til tross for dette finnes det områder hvor organisasjonen faktisk får til samarbeid mellom stater, og hvor FN spiller en positiv og viktig rolle globalt. Disse områdene er det viktig å belyse, og de nye bærekraftsmålene som ble vedtatt enstemmig av alle FNs medlemsland i september i år, er et godt eksempel på dette.
​
FNs nye bærekraftsmål består av 17 mål og 169 delmål som skal oppnås innen 2030. Noen av målene som er ansett som de viktigste er å utrydde all fattigdom, dvs. ekstrem fattigdom – de som lever under 1.25 dollar om dagen, oppnå full likestilling mellom kjønnene, redusere ulikhet i og mellom land og sikre bærekraftig forbruk og produksjon.

Ifølge Noradbloggen er dette modige mål og den største satsningen på bærekraftig utvikling noensinne. I tillegg er disse nye bærekraftsmålene er et utmerket eksempel på områder hvor FN som organisasjon fungerer. Dette er ikke kun fordi alle FNs medlemsland har vært med på å forhandle frem og enstemmig vedtok målene, men også fordi målene skal gjelde i og for alle land, ikke bare for utviklingsland, slik tilfellet var med Tusenårsmålene som går ut i årsskiftet 2015/2016.

Tusenårsmålene, som de nye bærekraftsmålene skal erstatte, har vist at det er enklere å identifisere problemer og å samle ressurser for å gjøre noe med det med konkrete mål, fordi man kan jobbe målrettet for å lykkes. Og lykkes gjorde man med flere av dem. Et av målene som ble oppfylt var målet om å halvere andelen mennesker som lever i ekstrem fattigdom. Ifølge FN-Sambandet er dette målet oppnådd, da antallet som lever i ekstrem fattigdom er blitt halvert; fra 47% av verdens befolkning i 1990, til 14% i 2015. Det vil si at antall mennesker som lever i ekstrem fattigdom har sunket fra 1.9 milliarder mennesker i 1991, til 836 millioner i 2015.

Likevel, oppnådd mål eller ei, 836 millioner mennesker som lever for under 1.25 dollar om dagen er et høyt tall. Dette er noe av det de nye bærekraftsmålene skal ta tak i. Lista er lagt høyere og målene er mer ambisiøse; i stedet for en halvering av andelen som lever i ekstrem fattigdom, skal fattigdom utryddes. Det ambisiøse nivået er gjennomgående for flere av målene.
​
Dette er derimot også noe av kritikken som er rettet mot bærekraftsmålene; at de er for mange og for ambisiøse. I tillegg reflekterer arbeidet om å faktisk nå bærekraftsmålene noen av FNs svakheter som organisasjon: Målene er ikke juridisk bindende og det er ingen måte å sanksjonere eller straffe landene som ikke bidrar til å nå målene. Det vil si at det ikke er noen måte å sikre at målene prioriteres nasjonalt, og at de faktisk nås innen 2030.

I tillegg viser Aftenposten til at det er aktører som skulle ønske målene var enda mer konkrete og at det er negativt at det ikke er finnes et eget mål om å fremme de universelle menneskerettighetene. Dette er et betent politisk tema i FNs medlemsland som er diktaturer, og er heller blitt flettet inn i flere av delmålene.

Kritikken mot målene er berettiget, og det er ingen som påstår at det vil være en enkel jobb å nå disse målene. Å faktisk klare å nå målene innen 2030 vil kreve hardt arbeid og politisk vilje og forpliktelse fra alle FNs medlemsland, men som Tusenårsmålene har vist; det er mulig. Bærekraftsmålene setter riktignok lista enda litt høyere, men i stedet for å anse målene som overambisiøse og urealistiske, kan man se på dem som viktig og modige, og kanskje til og med et globalt ideal man bør strekke seg etter.