FNs Sikkerhetsråd – Egeninteressenes arena

Skrevet av: Robin Sitter

Bilde av: John Gillespie

Etter FN sin opprettelse i 1945 har det vært store forhåpninger til hva denne organisasjonen kunne oppnå. Organisasjonen skulle lage nye kjøreregler for internasjonal politikk. Nå kunne svake stater hevde seg mot sterke stater da suverenitetsprinsippet står sentralt i FN-pakten. 

En viktig bærebjelke i FN er sikkerhetsrådet, det eneste organet som kan iverksette bindende straffetiltak mot suverene stater. Deres hovedmål er å bevare sikkerhet og fred i verden. De faste medlemmene i dette rådet er USA, Kina, Russland, Storbritannia og Frankrike, hver med vetorett mot alle saker sikkerhetsrådet behandler. I tillegg til de 5 faste medlemmene består rådet av 10 andre medlemmer, alle med hver sin stemme, men som sagt kan disse stemmene bli overkjørt av en eller flere av veto statene. 

Eurosentrisk organisering av sikkerhetsrådet som ikke har rot i dagens verdensbilde
I dag kan man se mange land som har gått forbi noen av de faste europeiske statene i sikkerhetsrådet, både når det gjelder militær og økonomisk makt. Dette skader legitimiteten sikkerhetsrådet har hatt, med å være en samling av verdens ledende/mektigste nasjoner. I følge Helge Lurås i boken Hva truer Norge nå? tar han opp at både Tyskland, Japan og India har større økonomi enn Russland, Storbritannia og Frankrike. Statene i Sikkerhetsrådet er heller ikke enestående atomvåpenmakter, da stater som India, Pakistan og Israel også har denne kapasiteten. Det å sitte i Sikkerhetsrådet går heller ikke på befolkningens størrelse, så det å sitte i dette rådet springer ene og alene ut av historien og ikke situasjonen slik den er i dag. Mange stater kan ønske å komme ut av skyggen fra Sikkerhetsrådet og inn i det gode selskap for å fortsette å dyrke sine egeninteresser. 

Det å tilpasse rådet etter slik situasjonen er i dag vil være vanskelig. Hvem skal inn i rådet og hvem skal ut, og hvordan har man tenkt å implementere dette da landet som risikerer å gå ut av det gode selskap bare kan legge ned veto? Det å ha faste medlemmer skaper en slags form for stabilitet og forutsigbarhet, men egeninteressene til landene spiller da en avgjørende rolle for Sikkerhetsrådets handlingsevne. Opp gjennom historien har vi sett de faste statene i Sikkerhetsrådet da kan bruke FN for å fremme sine egeninteresser. Det er da viktig å huske på at suverene stater fortsatt de viktigste aktørene i verden. FN består av suverene stater, og representerer ikke individer eller grupper innenfor statene. Deres egeninteresser kan ikke ignoreres. Det er fortsatt en anarkisk struktur på verdenssamfunnet, da FN ikke er noen verdensregjering.

Vetorett ikke i forhold til situasjonen i dag. 
Selv om veto ikke står i forhold til i dag, så kan det også betraktes som limet i sikkerhetsrådet. Stater blir med for å fremme egeninteresser og ha makt gjennom veto. Uten vetoretten sår jeg tvil om de statene med mest økonomisk og militær makt i det hele tatt vil være en del av FN eller om de bare ikke vil følge FN sine anbefalinger. 

Vetoretten vil nok aldri fjernes fra de landene som har den. Hvis det skjer er det et grasiøst bidrag fra staten som gir den fra seg. Et annet alternativ er å utvide vetoretten. FN-Sambandet argumenterer for at dette vil være mulig og at legitimiteten til Sikkerhetsrådet da vil øke. Jeg vil argumentere for at en eventuell utvidelse ikke vil gagne verdens freden. Flere enkelt stater vil da få makt som til nå har vært forbehold noen få. Dette vil gi spillerom for de eventuelt nye statene med vetorett til å fremme egeninteresser på samme måte som statene i Sikkerhetsrådet gjør det i dag. Sikkerhetsrådet kan da bli enda mer handlingslammet enn det er i dag.

FN skal ha ros for mye av det arbeidet de gjør for å gjøre verden til et bedre sted, for alle mennesker, da mye av det de gjør ikke kunne vært gjort av bilateralt samarbeid. Men FN står foran mange hindre og sikkerhetsrådet er et organ der staters egeninteresser står fritt til å få sin utfoldelse fra vetomaktene. FN lever på støtte fra medlemsland, både økonomisk og militært. Derfor trenger gjerne en stat å ha egeninteresser for å stille sine ressurser til disposisjon for FN. Dette vil gjøre at egeninteressen til stater alltid vil har en del å si for FNs handlingsrom. Det å ofre mye ressurser for idealistiske motiver står ikke i stil med staters handlemåte i verden i dag og vil nok ikke gjøre det i fremtiden.