IS - Et Tohodet Monster

Skrevet av: Bjarte Lægreid Røssland

Foto: Global Panorama

På to år har terrororganisasjonen Islamsk Stat gått fra å være en ubetydelig jihadistgruppe, til en organisasjon som regjerer over et område på størrelse med Storbritannia, og med flere titalls tusen krigere i sine rekker. «Hemmeligheten» bak IS’ suksess skyldes mye deres kombinasjon av godt militært lederskap og bruk av propaganda, ifølge theatlantic. På grunn av disse faktorene har den ekstreme organisasjonen etablert seg til å bli en helt sentral aktør i konflikten som utspiller seg i Syria og Irak.

De territorielle erobringene har gitt den ekstremistiske grupperingen en unik mulighet til å finansiere virksomheten sin, gjennom salg av naturressurser og skattlegging av befolkningen.

Ekspansjonen av IS sitt område, eller «Kalifatet» som de selv kaller det, har vært tydelig siden sommeren 2013 og holdt fram til sommeren 2015. Samtidig som krigsinnsatsen til IS ser ut til å ha dabbet litt av, blir verden vitne til en rekke omfattende terrorangrep i Libanon, Frankrike og mot Russland. Grupperingene bak terrorangrepene er alle mistenkt for å ha nær tilknytning til IS.
Disse til dels uforståelige angrepene fra IS, har vekket ekstra nysgjerrighet rundt organisasjonen. Hvorfor vil IS terge på seg stormakter som er fullstendig overlegne dem selv militært, i en periode hvor de allerede sliter på slagmarken?
For å prøve finne et svar på dette, kan man se på den andre faktoren som ligger bak IS’ sin suksess, nemlig bruken av propaganda.
Sentralt i IS sin ideologi og propaganda, er blant annet profetien om en nærstående apokalypse hvor slaget mellom de gode og onde skal skje. Profetien er hentet ut fra en samling hellige skrifter utenfor Koranen kalt Hadith, og tilpasset slik at den passer med IS’ ideologi. Profetien taler om et nærstående slag mellom Romas hærskare og muslimene i tettstedet Dabiq nord i Syria, som ifølge legenden skal være starten på apokalypsen.

At IS har plukket ut denne teksten som sentral i sin propaganda er nok ikke tilfeldig. For det første har IS tatt seg friheten til å plassere seg selv som en sentral aktør i profetien. I følge dem, er de, de eneste rette muslimene og skal innen kort tid utkjempe en episk kamp mot Romas hærskare som ifølge IS er koalisjonen ledet av USA. I tillegg gir bruken av det kommende episke slag mellom det gode og det vonde stor appell blant utstøtte personer som prøver å finne en mening med livet. Dette gjør at IS tiltrekker seg mange tilhengere som støtter dem økonomisk eller militært.

Å få oppfylt en profeti, ville være en enorm propagandaseier for IS, og etter all sannsynlighet skaffe dem ytterligere støttespillere som de trenger for videre ekspansjon. Det som gjør denne profetien ekstra gunstig for organisasjonen er at de selv kan sørge for at den går i oppfyllelse. Dabiq, tettstedet hvor kampen mellom det gode og onde skal stå, ble i fjor sommer erobret av IS, til stor begeistring fra deres tilhengere. Neste brikke som nå må falle på plass er ankomsten av Romas hærskare, som bringer meg tilbake til terrorangrepene i høst. IS har som sagt stagnert ute på slagmarken, og trenger nå noe nytt for å holde blesten rundt dem oppe. Å kjempe enn hellig krig mot de «kristne korsfarerne fra Roma» er akkurat det de trenger nå.

Mens IS har en stor overordnet plan, står Vesten på sin side ovenfor et dilemma. Etter utallige menneskerettsbrudd begått av IS i Midtøsten, og nå terrorangrepene i høst, krever folket i Vesten at lederne må ta grep for å hanskes med ekstremistorganisasjonen. Med de mislykkede operasjonene i Irak og Afghanistan friskt i minne, og for å unngå å gi IS profetiske ord ytterligere legitimitet, vegrer nok Vesten seg til å inngå nok en bakkekrig. Deres foreløpige løsning er som kjent bombetokter sammen med blant annet Russland, som utenom en midlertidig stans av IS ekspansjon, har produsert lite mer enn misforståelser og videre de-humanisering av dem selv blant lokalbefolkningen.

IS’ fiender sliter med å enes om en målrettet taktikk for å hanskes med dem. Jeg vil nå ta for meg noen mulige håndteringer av situasjonen.

En løsning er å fortsette støtten av IS sine regionale motstandere økonomisk og militært, og håpe at IS før eller siden vil smuldre opp fra innsiden. En slik løsning vil derimot ta lang tid og kreve mange flere tusen menneskeliv, og i tillegg gi IS videre spillerom til indoktrinering av deres hatideologi overfor lokalbefolkningen. Nok en risiko denne framgangsmåten kan føre til er at den brutale despoten Assad vinner tilbake kontrollen over området, noe som tvilsomt vil være godt nytt for befolkningen.

En annen løsning er å innfri IS’ ønske, og ta på seg rollen som Romas onde hærskare og invadere «kalifatet». En slik taktikk vil nok gi en hurtig seier på slagmarken mot IS, men vil derimot også bli et symbolsk nederlag for koalisjonen, ved å verifisere IS ideologi og propaganda. En fullskala invasjon kan risikere å skape flere fiender enn den ødelegger.

På bakgrunn av dette anser jeg IS som et tohodet monster, og for å seire over dem må man kunne kutte av dem begge. Det ene hodet må kuttes med militær makt mens den andre må kuttes gjennom å ødelegge dens ideologiske tiltrekningskraft. Det letteste er nok å knuse dem militært, men som vist kan dette lett føre til at IS vokser i antall medlemmer. Dette tror jeg koalisjonen er fullt klar over, og kan være forklaringen på hvorfor de fremstår så handlingslammet.

---