Norge beveger seg fra FN mot NATO og USA

Skrevet av Martine Fjereide Enge

Regjeringen

At Norge ikke deltar i arbeidet mot atomvåpenforbudet gjennom FN er et brudd i Norsk utenrikspolitisk historie. Engasjement gjennom diplomati for å skape stabilitet har siden andre verdenskrig vært på norsk politisk agenda, uavhengig av regjering. Norge har både initiert og arrangert viktige freds-fremmende prosesser, deriblant den første konferansen til atomvåpenforbud-initiativet. Med Trump som president er denne tilnærmingen spesielt problematisk. 
 
Vraker mange år med diplomati
Obama talte for atomvåpennedrusting, Trump derimot skremmer med å bruke atomvåpen.
Regjeringen hevder å følge NATO, men hvem bestemmer hva NATO er? Kun USA? Fordi de bidrar med rundt 70% av budsjettet? Norge og andre medlemsstater har mulighet til å være med på å påvirke NATOs fremtid og rolle i verden. Erna Solberg forsvarer et nei med at Norge følger NATOs politikk, noe som er ren ansvarsfraskrivelse. Prisen som må betales er en normalisering av atomvåpen som en legitim del av et forsvar. Flere stater velger å utvikle atomprogram, fordi dette blir ansett for å være det mest kostnadseffektive og avskrekkende forsvarssystem. Vi kan bevege oss inn i en verden som ligner på en multipolar kald krig, hvor land anser det som nødvendig for deres nasjonale sikkerhet å ha atomvåpen. Politikere undervurderer påvirkningskreftene internasjonale normer kan ha på staters adferd. Hvis NATO jobber for sikkerheten til sine innbyggere burde alliansen gi rom for at individuelle stater jobber for nedrustning snarere en å fokusere på atommuskler. En rask titt i historiebøkene kan gi deg skremmende karakteristikker av de katastrofale følgene militarisme og alliansepolitikk kan føre til.
 
Nordkoreanske provokasjoner
De Nordkoreanske provokasjonene må bli sett med Kim Jung Un sine briller i i en internasjonal kontekst. USA med NATO har ledet intervensjoner og styrtet regimer langt utenfor sine grenser, mens sanksjoner og mistillit har blitt sendt i retning Pyongyang. Det er ikke urimelig å forestille seg at Pyongyang anser atomvåpen som en eksistensiell nødvendighet. USA svarer på provokasjoner med å installere et forsvarssystem basert på atomvåpen med navn Thaad i Sør- Korea. Altså, de svarer med samme mynt. Poenget er at USAs offensive politikk kanskje er realpolitisk logisk, men helt hensiktsløs med ettertanke hvis målet er stabilitet. At Norge skal stille seg utenfor en slik avtale virker like lite effektivt. NATOs fokus på atomvåpenpolitikk, og USAs utplassering av taktiske atomvåpen i Europa og Asia sikrer ikke tryggheten til noen, det presser heller nye atommakter frem. Utviklingen i verden tyder på at atomvåpen skaper ustabilitet fremfor stabilitet, det omvendte av det mange amerikanske statsvitere har hevdet.
 
Kald Krig doktrine
Iran-avtalen er ikke den eneste av Obamas suksesser som brått gikk i oppløsning etter at Trump ble stemt inn i det hvite hus. Det var forhandlinger basert på stormakts-diplomati, med Russland og USA i spissen sammen. Disse avtalene er helt avgjørende for fremtiden til menneskene og jordkloden. Det virker som regjeringen ikke skjønner at selv om de har lite militære muskler har de mulighet til å ha stor normativ innflytelse på internasjonal sikkerhetspolitikk.
 
Hvordan forklare at USA stoppet å bruke klasevåpen, fordi det ikke lønnet seg? Bruken av klasevåpen før den internasjonale reaksjonen og opphøret av bruken etter forbudet tok kraft kan vanskelig forklares av andre grunner enn at det ikke ble sett på som legitimt, derimot som en brutal krigsforbrytelse. De internasjonale normene påvirket krigføringen til verdens største millitærmakt, noe som gir indisier for at diplomati kan være effektivt.
 
Arkitekturen av atomvåpenforbudet baserte seg på studier av erfaringer fra avtaler som har vært suksessfulle og de avtalene som har vært mislykkede, for eksempel ikkespredningsavtalen. Dette utgjorde grunnlaget til en ny struktur til et realistisk utformet forbud som har røtter i virkeligheten. Avtalen er laget på nedenfra opp prinsippet, en humanitær tilnærming fremfor en stats-sentrert. At atommaktene ikke deltok i utformingen av avtalen var helt avgjørende for at dens effektivitet, tanken er et press fra befolkning på beslutningstakere. 

 
"Initiativet er ikke tatt av radikale aktivister, men utarbeidet av akademikere, forskere og politikere"
 
Det er dobbeltmoralsk av atommakter å fordømme andre lands ønsker om å utvikle et våpen de selv verdsetter som det viktigste for egen forsvarspolitikk. Selv om det er idealistisk å se for seg at Nord-Korea skal legge ned atomvåpen-programmet sitt som effekt av forbudet i nærmeste fremtid, er det ikke usannsynlig at hvis det er nok negative bieffekter ved å opprettholde programmet, og nok positive bieffekter ved å nedruste at forbudet vil lønne seg i det lange løp.
 
Norge sammen med andre Nato-land har mulighet til å endre NATOs kurs, ikke fra å være en militær allianse, men fra å fremme og normalisere atomvåpen. USA kan stå utenfor avtalen, men om noen NATO land velger å gå inn i fellesskapet sender det et signal om at det finnes NATO-medlemmer som verdsetter internasjonale lover og verdier fremfor avskrekkingspolitikk, og Norge har den muligheten. For NATO er nettopp bare det, en militærallianse. Medlemslandene trenger ikke å ha identisk politikk, eller ta felles beslutninger om internasjonale spørsmål. Hadde Norges befolkning vært klar over denne tilnærmingen, visst at en måtte samsvare forsvarspolitikk med USA, hadde man kanskje ikke meldt seg inn i NATO til å begynne med.
 
Erna må svare, hvordan fremmer et Norsk nei til atomvåpenforbud fred?
Det er en sann glede at fredsprisen gikk til ICAN, det setter fokus på saken som har fått lite oppmerksomhet i Norge. Nå er regjeringen nødt til å svare på hvordan de mener at et boikott av et slikt forbud er til fordel for fred i verden. I tillegg er det rimelig å kreve en ny offentlig debatt vedrørende dette spørsmålet. Sakte men sikkert beveger Norsk støtte seg fra FN-tiltak til å støtte USA-drevne operasjoner gjennom NATO. Dette er viktige beslutninger som skal tas i etterkant av en offentlig debatt.