Norges mulige rolle i sikkerhetsrådet

Skrevet av: Cornelia Marie Dybwad

Bilde: Pete Souza/ Wikimedia Commons

​Norge har gitt klart uttrykk for at vi ønsker å spille en større rolle på den internasjonale arenaen. Gjennom organisasjoner og arenaer som WTO, NATO og FN prøver Norge ikke kun å sikre egen oppslutning om egenprioriterte områder, men vi viser også at vi ønsker å understreke den viktigheten vi ser av et forpliktende multilateralt samarbeid. Som et pågående prosjekt for å sikre mer autoritet og ta mer ansvar har Norge meldt seg inn i kampen om et av de åpne setene i FNs sikkerhetsråd. Hva vil et mulig sete ved det runde bord ha å si for videre norsk sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk generelt?
 
Resultatene av internasjonalt samarbeid har enorm betydning for små stater som Norge. Til tross for at større nasjoner har mulighet for å handle mer autonomt og med mer selvtillit – kan en på ingen måte si at småstater fungerer som gratispassasjerer i det multilaterale systemet. Det kan argumenteres for at små nasjoner tjener mer på et slikt system, men trolig kun på kort sikt. I det lange løp er alle stater, uavhengig av størrelse, avhengige av balanse og at systemet er velfungerende. Ingen er tjent med internasjonalt multilateralt samarbeid som bare tjener de store og ressurssterke landene.

Betydningen av FNs sikkerhetsråd
Vi lever i en anarkistisk verden, uten noe verdenspoliti, preget av usikkerheter vi aldri helt kan vite omfanget av. Betydningen av et forum som FNs sikkerhetsråd er derfor enorm. Sikkerhetsrådet arbeider for å skape forutsigbarhet og kontinuitet og representerer på mange områder FNs medlemslands øverste vilje. Sikkerhetsrådetivaretar internasjonal sikkerhet og fred, noe som er viktig når maktstrukturer er i endring. Hvor den tidligere maktbalansen har vært relativt konsentrert, viser tendenser i dag at en økt omdistribuering av konsentrasjonen fra vest til øst og fra nord til sør er i gang. Dette åpner for at nye aktører kan spille en større rolle i det internasjonale systemet enn tidligere. 

Kritikk av komposisjon
​Sikkerhetsrådets sammensetning har tidligere blitt kritisert for å være forbeholdt stormaktene og deres agenda ettersom det er disse som foreløpig dominerer og setter saker på dagsordenen i rådet. Det er imidlertid flere eksempler på at også mindre land har fått god uttelling for grundige forberedelser og tydelige prioriteringer i forbindelse med sin deltakelse i rådets arbeid.

​Hvorfor Norge er en god kandidat
​Det er flere grunner for at Norge bør bli forsøke å bli medlem av FNs sikkerhetsråd de kommende årene. Som nevnt over ville det ha endret sammensetningen til en viss grad, som ville sikret noe mer geografisk representasjon. Per nå har rådet 15 plasser, hvor fem av dem er faste plasser forbeholdt vetomaktene Russland, USA, Kina, Frankrike og Storbritannia. Dette litt utgåtte verdensbildet er mye av roten til kritikken mot sikkerhetsrådet når det kommer til rådets relativt smale agenda utenfor områder hvor disse landene har direkte eller indirekte interesser.

Norge har et godt omdømme innen det multilaterale systemet og FN. Med solid kompetanse om FN-systemet og kapasitet kunne vi ha bidratt til å drive politikken i den retningen som ikke kun gagner oss selv best, men i den retningen vi mener er best for det internasjonale samfunnet og medlemslandene samlet. Vi bidrar økonomisk til mange organisasjoner og prosesser og har for eksempel lav korrupsjon og har aldri vært kolonimakt.

Per nå konkurrerer Norge med Irland og Canada om den ledige plassen, og til tross for at vi har sittet i Sikkerhetsrådet fire ganger tidligere, betyr det ikke at vi kan styre på autopilot inn til seier. Kampen er hard og argumentene er gode også for de andre landene.
En av fordelene ved å ha et slikt medlemskap er at man ikke bare får økt egen innflytelse, men også mulighet til å sette sine prioriterte områder på sakskartet. Et godt eksempel på dette er den norske havsatsingen som har betydning for så mange, både når det gjelder ressurser, forurensning og klima som trussel mot lokalsamfunn på grunn av heving av havnivået.
​
Tendensene i dagens politiske landskap viser at i det internasjonale systemet er fremforhandlede konsensusforpliktelser blitt erstattet av rå maktpolitikk, og mange land har igjen begynt å stille spørsmål om behovet for tydeligere institusjonelle rammer. Likevel er ikke dette noe nytt. Stater stiller seg selv alltid spørsmålet om hva som er gagner dem selv best. Med en plass i sikkerhetsrådet vil Norge kunne sette et enda tydeligere avtrykk i utformingen av internasjonal politikk og fremme verdier og prinsipper som demokrati, konfliktløsing og grunnleggende menneskerettigheter. Som en humanitær stormakt ville dette vært av stor betydning for Norge å ta del i. 
Resolusjoner i Sikkerhetsrådet kan legitimere bruk av militær makt overfor stater. Dette kan således være den ultimate fordømmelsen av en stats handlinger eller brudd på folkeretten. Å få være med å få ta aktivt del i rådets arbeid og diskusjoner vil derfor kunne gi Norge økte muligheter til å få gjennomslag for viktige norske saker.

Norge som mulig medlem i sikkerhetsrådet ville naturligvis ikke løst alle våre problemer, men ved at man får økt innflytelse ville dette uten tvil vært positivt for Norges del også på lang sikt. I en politisk arena av så stor betydning vil Norge være med å påvirke dagsordenen ved å videre fremme de liberale verdier vi så hardt kjemper for å bevare og sikre økt grad av åpenhet, avspenning og forutsigbarhet basert på gjensidig tillit mellom statene.