Problematisk Kurdisk selvstendighet

Kurdiske regionale presidenten Masoud Barzani under tale til det kurdiske folk. Foto CNN

Skrevet av Michael Almoala

Selvstendighet vil ikke nødvendigvis tjene regionen og kurderne som en nasjon.
For Kurderne har selvstendighet alltid vært en prioritet noe som kommer spesielt til utrykk etter første verdenskrig. Ettersom Kurderne regnes som en nasjon men ikke får en egen stat. Men på grunn av ulike interne og eksterne hindringer har denne drømmen vært problematisk å oppfylle til dags dato. Dette har ført til at kurdiske ledere gjentatte ganger mister håpet, men bruker likevel selvstendigheten som et retorisk grep med ulike hensikter. 
​
Kurderne har lenge forsøkt å danne en selvstendig kurdisk stat, her er en tidslinje:
I 1922-1924 erklæres det Kurdiske kongeriket. Kongeriket blir ikke anerkjent og kollapser etter irakisk-britisk invasjon.
I 1927 dannes Republikken Ararat i Tyrkia og kollapser i 1930 etter tyrkisk invasjon.
I 1946 erklæres Republikken Mahabad i Iran, men faller etter 10 måneder.
I 1970 klarer Kurdistans Demokratiske Parti å forhandle seg frem til selvstyre, eget flagg og konstitusjon i Nord-Irak.
På 1980-tallet forsøker Saddam Hussain å frata selvstyret fra Kurderne, men uten nytte. Selvstyret har vart til dags dato.

I dag sikter kurderne høyt, på fullstendig selvstendighet. Den 25. september 2017 avholdte kurderne folkeavstemning i Nord-Irak om kurdisk selvstendighet. Flertallet av kurderne stemte for selvstendighet, men dette starter ikke automatisk en løsrivelse for kurderne da avstemningen ikke blir anerkjent av statene nasjonen forløpig er en del av.
Allerede før folkeavstemningen har regionens makter stilt seg meget kritisk til kurdisk selvstendighet på grunn av geopolitiske interesser i regionen hvor kurderne holder til. Deres frykt for kurdernes løsrivelse i nord-Irak er at den kan motivere kurdere i andre land som Tyrkia, Iran og Syria til å løsrive seg og ta med seg store strategiske landområder. FN-sikkerhetsråd har også stilt seg kritisk og advarte mot folkeavstemningen og mener at erklæringen om kurdisk selvstendighet kan føre regionen inn i videre stagnasjon og konflikter.
Kurderne trosset advarslene fra både de regionale maktene og FN-sikkerhetsråd og fullførte folkeavstemningen. De regionale maktene har allerede vedtatt tiltak for å sabotere kurdernes prosjekt. Både Iran, Tyrkia og Irak iverksatte sanksjoner og truer med militær reaksjon. Parlamentet i Baghdad har sendt tropper til områder som Olje-byen Kirkuk som kurderne er økonomisk avhengig av. Baghdads sentralregjering truer også med flyforbud. Ankara har truet med økonomiske sanksjoner som oljeblokade. Kurderne har lenge vært avhengig av Tyrkia som det største markedet for deres olje. På grunnlag av dette kan oljeblokaden være meget truende for Kurdernes økonomiske sikkerhet. Iran har stengt og vokter grensene sine mot Nord-Irak, og samtidig står Tyrkias hær på grensen mot Irak.
Reaksjonene fra overnevnte stater viser ikke bare til skepsisen mot visjonen om en selvstendig kurdisk stat, men også misnøyen til selve folkeavstemningen. Midtøstens konfliktnivå har eskalert etter den arabiske våren i 2011, og kanskje er målet til kurderne å slenge seg på denne bølgen, noe sent. Det er nå klart for Kurderne at oddsene for et reelt Kurdistan er minimale.

​En kurdisk stat dannes og anerkjennes internasjonalt, hva ville da skje?
Landet vil nesten ikke ha tilgang til hav og være omringet av fiendtlige naboer. Landet ville startet med store økonomiske og politiske problemer. I territoriet som kurderne holder til finnes det også arabere, turkmenere, armenere og assyrere. Variasjon i folkeslag og ideologi danner ofte grunnlag for marginalisering og videre væpnede konflikter. Andre aspekter som kan føre regionen inn i videre konflikter er at kurdiske territorier som lenge har fungert som buffer mellom erkefiendene Israel og Iran kan forsvinne som resultat av kurdisk selvstendighet. Dette vil være en god strategisk mulighet for israelerne å skaffe seg større spillerom i Midtøsten. Dette kan være årsaken for at Israelske myndigheter støtter kurdernes selvstendighet.
Som sagt har kurderne hatt selvstyre i Nor-Irak siden 1970 til I dag. Fra 1980 til 2003 styrte diktatoren Saddam Hussain landet. Å avholde en slik folkeavstemning var i høy grad dødelig. Fra 2003 opplever Irak en demokratiseringsprosess, men står svakt politisk, økonomisk og militært. Under denne perioden hadde Kurdene hatt sterkere forutsetninger for å avholde folkeavstemningen og erklære selvstendighet uten å risikere like sterke reaksjoner slik som i dag.

Hvorfor avholdes en slik folkeavstemning nå, tross til stadig sterkere regjering i Baghdad?  
Svaret er at selvstendighet i ikke var hensikten bak folkeavstemningen, ikke i første omgang. Det viktigste målet var å øke populariteten til makthaveren Masoud Barzani og hans Kurdiske Demokratiske Parti (KDP). KDP behøver økt popularitet til stortingvalget i selvstyrte Nord-Irak November 2017. Vinner KDP dette valget, så er deres interesser oppnådd. Selvstendighet vil være en tilleggsgevinst.
Fullstendig kurdisk selvstendighet er mulig, men på grunn av regionen makters geopolitiske interesser er prosjektet problematisk å gjennomføre og opprettholde. Dessverre ser det ut som at et selvstendig Kurdistan vil føre til nye konflikter som kurderne og regionen ikke har råd til. Dette vet kurdiske myndighetene og en kan derfor si at folkeavstemningen den 25. september 2017 var en bløff.