Storbritannias usikre EU-fremtid – «brexit» versus «bremain».

Skrevet av: Johanne Stavdal Engh

Foto: Chris Ratcliffe/Bloomberg News  

For en tid tilbake lovet den britiske statsministeren å avholde folkeavstemning om Storbritannias forhold til EU fordi mange briter er misfornøyde med den britiske tilknytningsformen til den europeiske unionen. Forpliktelsen om folkeavstemningen ble forsterket under det britiske valget i 2015, da David Cameron i panikk forsøkte å sikre valgseieren for det konservative partiet og, sin egen posisjon som statsminister, ved å love at folkeavstemningen skulle holdes innen 2017. Grunnlaget for folkeavstemningen skulle ifølge Le Monde Diplomatique være resultatene av forhandlingene om det britiske EU-forholdet mellom Storbritannia og EU som fant sted i februar i år. Som kjent vant Cameron og det konservative partiet valget, de britiske forhandlingene med EU er over, og datoen for folkeavstemningen er bestemt. Det britiske folk skal bestemme Storbritannias skjebne i EU, «Brexit» eller «Bremain», 23.juni 2016. Hva handlet de britiske EU-forhandlingene om, hva førte de til og hva er eventuelle konsekvenser av britisk utmeldelse av EU?
 
Britisk EU-historie:
I et historisk perspektiv er det ingen nyhet at Storbritannia har et anstrengt forhold til den europeiske unionen. Allerede i 1957 avviste britene å bli medlem av EU ved å avvise Romatraktaten. Da Storbritannia søkte om medlemskap noen år senere nektet den daværende franske presidenten, Charles De Gaulle, å innvilge britisk medlemskap. På grunn av dette ble ikke Storbritannia medlem av EU før i 1973, og etter dette har britene kontinuerlig vært på jakt etter unntaksklausuler som vil gi dem en særstilling i unionen. Eksempler på slike unntak er at Storbritannia har holdt seg utenfor blant annet euroen, Schengen-avtalen og EUs budsjettpakt.
 
Camerons reforhandling av Storbritannias forhold til EU…
David Cameron ønsket seg som sagt forhandlinger med EU om reform av det britiske EU-medlemskapet. En del av bakgrunnen til at Cameron ønsket disse forhandlingene var for å ha et godt alternativ å tilby det britiske folk før folkeavstemningen, slik at man kan unngå britisk utmeldelse av EU, såkalt «brexit».
​
Ifølge Le Monde Diplomatique dreide de britiske forhandlingene med EU seg hovedsakelig om fire områder; økonomisk styring, konkurransedyktighet, suverenitet og innvandring. Innenfor økonomisk styring ønsket Cameron en stadfestelse av at euroen ikke er den eneste valutaen i EU, og at land som bruker andre valutaer ikke skal diskrimineres. Når det gjelder konkurransedyktighet dreide forhandlingene seg om avregulering av det indre markedet, spesielt arbeidsretten.

De to siste områdene, suverenitet og innvandring, er områdene som har fått mest oppmerksomhet i britiske medier, både med tanke på hva forhandlingene handlet om og hva de førte til. Suverenitetsområdet dreide ifølge BBC seg om at Storbritannia ønsker en unntaksklausul når det gjelder EUs ambisjon om en «stadig tettere union». Dette innebærer at britene ikke ønsker å være med på mer formell politisk integrasjon som er rettslig bindende og dermed irreversibel. Cameron ønsket derfor større makt til nasjonale parlamenter, slik at parlamentene har mulighet til å blokkere lovforslag fra EU.

Angående innvandring la Cameron frem krav om at arbeidere fra andre EU-land må ha bodd i Storbritannia i fire år før de skal kunne kvalifisere til velferdsytelser. Dette kravet er blitt kritisert fordi det vil ramme ikke-diskrimineringsprinsippet som sier at innbyggere i EU har rett til å bosette seg og arbeide i alle medlemsland. Satt på spissen angriper dermed dette kravet en av EUs fire friheter; prinsippet om fri bevegelse.

Når det gjelder hva forhandlingene faktisk førte til, resulterte ønsket om en unntaksklausul fra «en stadig tettere union» til at EU-president Donald Tusk anerkjente at Storbritannia ikke er forpliktet til ytterligere politisk integrasjon. I denne forbindelse vant Cameron en mekanisme kalt «rødt kort»-mekanismen som betyr at nasjonale parlamenter kan legge ned veto mot EUs lovforslag hvis 55% av de nasjonale parlamentene er enige. Det gjenstår derimot å se hvor ofte et slikt «rødt kort» vil bli brukt, da det allerede eksisterer en «gult kort»-mekanisme som kun er blitt brukt to ganger.  

Når det gjelder innvandringsområdet fikk Cameron en såkalt «nødbrems»; en mekanisme som innebærer mulighet til midlertidig begrensning av velferdsytelser. Mer spesifikt betyr denne «nødbremsen» at Storbritannia kan nekte å gi velferdsytelser til arbeidere som kommer fra andre EU-land i 4 år, hvis presset på velferdsordningene er for store grunnet for eksempel en større strøm av arbeidsmigranter enn det britiske velferdssystemet kan håndtere. Opprinnelig ønsket Cameron mulighet til permanent begrensing av velferdsytelser, men forslaget fra Tusk nevner ifølge Aftenposten kun mulighet for midlertidig begrensing.  
 
. . . Til ingen nytte?
Cameron beskriver den reforhandlede avtalen med EU som det beste av to verdener, og håper den skal overbevise britene om at «bremain» er den eneste veien videre. Det gjenstår derimot å se om det britiske folk er overbevist. En meningsmåling fra begynnelsen av februar i år viste at 45% ønsket å forlate EU, mens 36% ønsket å forbli i unionen. Etter at den konservative London-ordføreren Boris Johnson har gitt sin støtte til britisk utmeldelse av EU, har «brexit»-kampanjen fått ny vind i seilene, og britisk utmeldelse fra EU har aldri sett mer faretruende ut.
 
Mulige konsekvenser av «brexit»:
En britisk utmeldelse av EU vil kunne få store økonomiske og politiske konsekvenser. Ifølge Foreignpolicy vil «Brexit» være negativt fra et økonomisk perspektiv, både for Storbritannia og for EU. 45% av Storbritannias eksport går til nettopp EU og det indre markedet, mens 16% av britisk import kommer fra EU-land. Det britiske næringslivet er derfor livredde for en eventuell «brexit», da dette vil kunne føre til at britiske bedrifter ikke får tilgang til EUs indre marked og de omfattende frihandelsavtalene som EU har fremforhandlet med flere land. Eksperter hevder derfor at de økonomiske kostnadene ved å forlate EU vil være større enn de økonomiske fordelene. For EU vil «brexit» bety at unionen mister sin nest største økonomi, og at EU taper de 350 millioner pundene som Storbritannia sender til Brussel i uka.

På bakgrunn av risikoen for britisk økonomi og britiske bedrifter ved en eventuell «brexit», har flere tatt til orde for at Storbritannia bør se til Norges forhold til EU gjennom EØS-avtalen. En slik tilknytning til EU er foreslått av bl.a. Nigel Farage, leder av det EU-skeptiske partiet UKIP – UK Independence Party. Farage forslår dette alternativet fordi han mener det vil bety at Storbritannia sikrer seg fortsatt tilgang til det indre markedet, men at de ikke vil være like bundet av reguleringer fra EU når det gjelder f.eks. innenrikspolitikk. Statsminister Cameron advarer derimot sterkt mot at britene skal følge den norske tilknytningsmodellen, og beskriver denne som «you pay, but you have no say »

En annen side ved «brexit» er de eventuelle politiske konsekvensene, særlig de innenrikspolitiske konsekvensene uttrykt ved forholdet mellom England og Skottland. Høsten 2014 stemte ca. 55% av den skotske befolkningen «nei» til uavhengighet fra Storbritannia, men en eventuell «brexit» vil kunne ha potensiale til å tvinge frem en ny skotsk folkeavstemning om uavhengighet og en skotsk søknad om medlemskap i EU.
Grunnen til at skotsk uavhengighet igjen kan bli et aktuelt tema med en eventuell «brexit», er fordi Skottland ifølge The Telegraph er regionen i Storbritannia som er mest pro-EU, med hele 60% av befolkningen som ønsker at Storbritannia skal bli i EU. I tillegg var nettopp det britiske medlemskapet i EU en av faktorene som bidro til at skottene stemte for å bli i unionen med Storbritannia, fordi man fryktet hva som ville skje med det skotske forholdet til EU hvis de forlot den britiske unionen.

I tillegg til disse økonomiske og politiske konsekvensene skaper muligheten for en eventuell «brexit» en generell usikkerhet i EU. Ingen land har tidligere meldt seg ut av EU, og usikkerheten dreier seg derfor blant annet om hvordan EU vil se ut uten Storbritannia, og hva slags praksis en «brexit» kan skape for andre medlemsland som er misfornøyd med sin tilknytningsform til EU. Per dags dato er disse spørsmålene vanskelige å svare på, og før folkeavstemningen avgjøres i juni i år må vi nøye oss med svaret «tiden vil vise».