Stormaktsrivalisering i Midtøsten

Skrevet av: Bjarte Lægreid Røssland

Foto: Lightwise

I løpet av de siste ti årene har deler av Midtøsten vært preget av økt vold mellom ulike lokale grupperinger. Ettersom mye av volden utspiller seg mellom de to islamske grupperingene sjia- og sunnimuslimer, tolker flere denne volden som en gjenoppstandelse av hatet som førte til splittelse og konflikt mellom de islamske grenene for over 1000 år siden.
                                                                
Den 1000 år gamle konflikten som det her refereres til dateres mer nøyaktig tilbake til 632, året den islamske profeten Mohammed døde. Etter profetens bortgang var trosfølgerne uenige i hvordan det muslimske fellesskapet skulle organiseres og hvem som skulle lede det videre. Uenighetene utviklet seg til å bli en krig i 680, som resulterte til en varig splittelse innenfor Islam mellom de to grenene sunni- og sjiamuslimer.
 
I følge denne tolkningen kan vi, ut i fra å studere det samme tvistespørsmålet som førte til krig for 1300 år siden, dermed forstå manøvrene de krigførende partene foretar seg i dagens Midtøsten-konflikter.
 
En slik tolkning er både enkel og oversiktlig, men også misvisende og farlig. Skulle et slikt narrativ hatt noe forrang i virkeligheten, måtte i det minste sunni- og sjiamuslimene samlet seg rundt hver sin fane i kampen mot hverandre. Dette er absolutt ikke tilfellet, ettersom de sunnimuslimske grupperingene som IS, Al-Qaida og Saudimonarkiet anser hverandre som minst like store fiender som andre sjiamuslimske aktører.
 
Å forklare konfliktene som en religiøs borgerkrig mellom sjia og sunni har dermed lite for seg. Derimot vil et nærmere blikk på Saudi-Arabia og landets rolle i den regionale politikken i det post-koloniale Midtøsten gi oss en mye bedre forståelse av dagens konfliktbilde.
 
Saudi-Arabia
Gjennom en allianse mellom ultrakonservative islamister (wahhabister) og Saudimonarkiet, etablerte Al-Saud i 1932 Saudi-Arabia som datidens eneste offisielle islamske stat. Ved hjelp av store oljeinntekter og ambisjoner om å bli de muslimske landenes leder, hevdet Saudi-Arabia seg raskt i den regionale stormaktspolitikken som utspilte seg i Midtøsten.

Al-Saud deltok i opprettelsen av Saudi-Arabia i 1932. Her portrettert i 1927

Foto: Wikimedia Commons

Fra 50-tallet og fram til 1979 var Saudi-Arabias hovedrival til tittelen som leder av de muslimske landene den arabiske nasjonalist bevegelsen pan-arabismen. Pan-arabismen, ledet av stormakten Egypt, hadde sterke innslag av sosialisme, nasjonalisme og antimonarkisme som direkte truet Saudi-Arabias konservative monarki. Ettersom det var reformvillige sunnimuslimer og ikke sjiaer som truet Saudimonarkiets innflytelse over regionen, dysset Saudi-Arabia ned motsetningene mellom sjia og sunnimuslimer og fokuserte mer på generelle muslimske verdier, i håp om å få støtte blant konservative muslimer. I denne perioden, da nasjonalister og ikke sjiaer truet Saudi-Arabias legitimitet, hadde landet ingen interesser av å nøre opp under religiøse forskjeller og volden mellom sjia og sunnier var nærmest ikke-eksisterende i Midtøsten.
 
Dette var normen i Midtøsten fram til slutten av 1970 tallet da arabismen etter flere tilbakeslag mistet sin appell blant muslimene og en ny rival av Saudi-Arabia entret banen.
 
Iran
Før 1979 hadde shaen (keiseren) av Iran regjert landet med en jernhånd. Med utbredt korrupsjon, undertrykking av hele befolkningen og forsøk på vestliggjøring av landet, klarte shaen på mesterlig vis å danne en ekstremt slagkraftig opposisjon mot seg selv. Store demonstrasjoner oppstod i 1979, som førte til shaens fall i desember samme år. Mannen som hadde ledet demonstrasjonene var den islamske lærde og antimonarkistiske Ayatollah Khomeini, som nå så det som sin oppgave å danne en islamsk republikk og spre sin ideologi over til de andre muslimske landene. Irans nye utenrikspolitiske ambisjoner om å bli det nye forbildet og leder for de muslimske landene tolket Saudi-Arabia som en direkte krigserklæring.
 

Irans tidligere leder Ayatollah Khomeini til venstre, sammen med Irans nåværende leder, Ali Khamenei. 

Foto: David Stanley

Saudi-Arabia, Iran og araberstatene
Etter islamistenes maktovertagelse i Iran tok religion også en mye mer fremtredende rolle i saudiarabisk politikk, i et forsøk på å kontre Irans ambisjoner om å bli den nye lederen av de muslimske landene. Ettersom Iran offisielt er en sjiamuslimsk stat nørte Saudi-Arabia opp gamle motsetninger mellom sjia- og sunnimuslimer i et forsøk på å dempe Irans appell til de sunnimuslimske samfunnene, som utgjør en klar majoritet innenfor Islam. Selv om tiltak ble gjort for å øke motsetningene mellom sjia og sunnimuslimer, fikk dette få umiddelbare konsekvenser for statene i regionen. Dette kom av at araberstatene i løpet av 70-tallet hadde etablert et effektivt militær og hemmelig politi, som raskt satte en stopper for iransk og saudiarabisk innblanding.
 
Kampen om regionalt herredømme kunne dermed ikke realiseres før invasjonen av Irak i 2003, og den arabiske våren noen år senere åpnet dørene for et endelig oppgjør mellom Saudi-Arabia og Iran.
 
I dag  
Saudimonarkiets fokus på fremmedhat og frykt har så langt klart å dempe Irans innflytelse på sunnimuslimer etter den arabiske våren, samtidig som det har gitt Saudimonarkiet økt legitimitet blant konservative islamister og paranoide sunnimuslimer. Den økte frykten mot sjiamuslimer skapt av saudiarabisk hatpropaganda har også gitt Saudimonarkiet mulighet til å slå hardt ned på regimekritiske sjiagrupperinger innenfor - og utenfor - Saudi-Arabias grenser.
 
Slik har de religiøse motsetningene tjent saudiarabiske interesser, ved både å gi styret økt oppslutning blant sunnimuslimer i Midtøsten, samtidig som de kan kvitte seg med opposisjonelle under påskudd av at de beskytter den sunnimuslimske levemåten.
 
Derimot kan suksessen bak denne strategien være kortvarig, ettersom volden de sekteriske motsetningene fører med seg gir grobunn for økt ekstremisme som Saudi-Arabia kan ha vansker med å kontrollere. Tilfeller av dette ser man allerede, i framveksten av Al – Qaida og IS, som har erklært hellig krig mot både sjiamuslimer, Saudimonarkiet, Iran og andre «vantro». 
 
Kort oppsummert
De konfliktene man i dag ser mellom sjia- og sunnimuslimer har ikke sine røtter fra 600 tallet, men fra 1979 da Iran valgte å utfordre Saudimonarkiets ledende rolle i Midtøsten. De økte motsetningene har kommet som et resultat av kynisk identitetspolitikk, spesielt anført av Saudi-Arabia i et forsøk på å kontre den voksende regionale makten Iran. Provokasjoner slik som henrettelsen av den sjiamuslimske skriftlærde Nimr Al-Nimr er bare en av flere strategier Saudi-Arabia bruker i håp om å mobilisere sunnimuslimer til sin sak. Hvor langt Saudimonarkiet er villig til å eskalere spenningene mellom sunni- og sjiamuslimene og hvilke følger dette får for Midtøsten vil tiden vise. Så langt ser det derimot ikke ut til at hverken Iran eller Saudi-Arabia vil vike i sin kamp mot regionalt herredømme, og den sekterisk motiverte volden vil nok etter all sannsynlighet øke i tiden fremover. ​