Sverige-demokratisk underskudd

Av: Gustav Opsahl

Bilde: Wikimedia Commons

​9. september 2018 var det riksdagsvalg i Sverige. Nok en gang har Sverige Demokratarna (heretter SD) sterkest vekst av alle partiene og sementerte dermed sin posisjon som Sveriges tredje største parti. Moderaterna fikk på sin side ikke den oppslutningen de hadde håpet på og klarte derfor heller ikke å velte den rød-grønne regjeringen alene. Da støvet hadde lagt seg viste det seg faktisk at den rød-grønne blokken hadde et mandat mer enn den såkalte Alliansen.
 
På tross av dette ble (nå tidligere) statsminister Stefan Löfven avsatt kort tid etter valget og nå står Sverige ovenfor en meget utfordrende parlamentarisk situasjon. Hvorfor er denne situasjonen så utfordrende egentlig? Burde det ikke være slik at hvis majoriteten av Riksdagen stemmer mot den nåværende statsministeren, må vel det bety at de har en erstatning? Joda, for Alliansen er det selvsagt Ulf Kristersson fra Moderaterna. Så hvorfor kan ikke bare han bli statsminister, så er vi ferdig med saken?
 
Herr Kristersson kan ikke bli statsminister helt uten videre fordi Allianse-blokken ikke har flertall, de har som sagt til og med et mandat mindre enn den rød-grønne blokken. Moderaterna, sammen med Kristen Demokraterna, Centern og Liberalerna, trenger støtte for å danne en flertallsregjering og for å sikre at Ulf blir statsminister. Det kan da ikke være så vanskelig? SD har jo nok mandat til å sikre både flertallsregjeringen og statsministerposten, kan ikke bare Alliansen gå inn i et samarbeid med SD?
 
Nei, det er totalt uaktuelt skjønner du. Det viser seg nemlig at det eneste begge de politiske blokkene er overens om, er hvor lite aktuelt det er å se SD i regjering. Ulf Kristersson og Co. vil heller prøve å stable en mindretallsregjering på bena og dermed kjempe de neste tre årene i en 45 graders oppadgående helling enn å åpne døren for Jimmy Åkesson og hans parti. De vil faktisk ikke så mye som å være i dialog med SD engang. Men denne enigheten mellom blokkene må ikke misforståes som at Sosialdemokraterna støtter Alliansens Ulf Kristersson som statsminister – det er overhodet ikke sikkert.
 
Stefan Löfven erklærte på valgnatten at uansett resultat burde dette bli «blokkpolitikkens begravelse», og åpnet dermed for et samarbeid med Alliansen. Det han glemte å nevne, var at dette ville kun være aktuelt hvis han forble statsminister. Nå som det viser seg at han ikke forblir statsminister, vil han heller ikke han noe med den blågrønne Alliansen å gjøre. Den tilsynelatende siste løsningen for en flertallsregjering – et samarbeid på tvers av blokkgrensene – ser derfor også ut til å være av bordet.
 
Sveriges Riksdag står altså midt oppe i en stillingskrig, hvor nesten alle ser ut til å tape – utenom SD så klart. De blir jo tross alt holdt utenfor, uten mulighet til å verken hjelpe blokkene eller fremme sin egen politikk. Dette er selvsagt utelukkende på grunn av de to blokkene, slik det har vært helt siden SD kom inn i Riksdagen i 2010. Det er jo dermed unektelig alle andre enn SD sin skyld at dette ikke fungerer. Nok engang er det den etablerte politiske eliten som krangler seg i mellom og nekter å inngå kompromiss for landets beste.