Svikter den norske stat i behandlingen av transpersoner?

Skrevet av: Nina Møllerstuen Bjørge 

En av Internasjonale Studier med Histories dyktige forelesere, Janneke van der Ros, ble tidligere dette året tildelt prisen for beste artikkel i Norsk Statsvitenskapelige Tidsskrift i 2016.  I artikkelen tok Janneke opp det viktige temaet kjønn og transpersoner, og viser hvordan den norske staten har sviktet i behandlingen av disse personene. I den anledningen fikk vi i Studentredaksjonen et lite intervju med henne.
 
Selv om Norge er regnet som et av verdens mest moderne samfunn, ligger vi langt etter i behandlingen av transpersoner. I Norge tar det cirka 8-10 år å gjennomgå en fullstendig kjønnskonverterende behandling. Sammenlignet med andre land kan samme prosess ta under halvparten av tiden. I f.eks. vårt naboland Sverige finnes 5 klinikker flere enn det gjør her, hvor Rikshospitalet, som landsfunksjon, har monopol på behandling. Senest i fjor endret norske myndigheter lovverket, slik at transpersoner enklere kan endre sitt juridiske kjønn. 

​Tidligere måtte personer som ønsket juridisk kjønnsendring gjennomgå psykiatrisk utredning og oppnå diagnosen transseksualisme, gjennomgå omfattende behandling, og obligatorisk sterilisering for å få lov til å endre sine identitetspapirer Det var et grovt brudd på transpersoners menneskerettigheter, og det er hårreisende at disse reglene ikke har blitt endret på et tidligere tidspunkt, sier van der Ros.
 
Van der Ros mener også at det norske helsevesenet burde forbedres betraktelig når det kommer til tilgangen på generell behandling for transpersoner. Ikke alle ønsker nødvendigvis å gjennomgå omfattende behandling slik Rikshospitalet foreskriver, og det betyr ofte mer for dem at deres ønskede kjønnsuttrykk kommer fram på andre måter. Derfor ønsker de f.eks. kun hormonbehandling eller inngrep som hårfjerning, stemmetrening eller fjerning av adamseple. Dersom klienten viser tvil om sin kjønnsidentitet mens de går gjennom Rikshospitalets undersøkelser, risikerer de ikke å få diagnosen og mister da tilgangen på all behandling. Dessuten er det problematisk med tokjønnsmodellen av kvinne og mann som Rikshospitalet legger til grunn fordi ikke alle transpersoner identifiserer seg som enten mann eller kvinne.  Mest av alt, legger Janneke til, trenger disse personene noen å snakke med. Selv mener hun at det er snakk om særdeles sterke personer, men at de fleste har behov for psykologisk behandling og støtte.
 
Selv om det arbeidet den norske stat la ned for transpersoner i fjor var vel og bra, har staten flere ting den burde arbeide mot i behandlingen av disse personene. Framfor alt mener van der Ros at vi burde endre den tradisjonelle tokjønnsmodellen, og legge til et tredje kjønnsalternativ og samtidig for eksempel introdusere pronomen ”hen”, på linje med Sverige. Som tidligere nevnt identifiserer ikke alle transpersoner seg som mann eller kvinne, noen føler seg både mann og kvinne, mens andre avviser kjønn som identitet, og dermed, mener van der Ros faller mange utenfor. De vil ikke bli helt bekvemme før det finnes et tredje alternativ de kan identifisere seg med.
 
Det har blitt mer vanlig for folk flest de siste årene å høre gripende historier om transpersoner, både på TV og i aviser. TV2 viste i 2014 programmet «Født i feil kropp» der de fulgte både barn og yngre voksne som gjennomgikk en prosess der de fikk kjønnskorrigerende behandling. Det er ikke bare i Norge temaet har blitt satt på agendaen, men også på verdensbasis. National Geographics januarutgave i år bar tittelen «Gender revolution» og et bilde på forsiden av en jente med teksten ” The best thing about being a girl is, now I don’t have to pretend to be a boy”. Van der Ros mener at det fortsatt finnes en del transfobi i Norge i dag, men håper og tror at å skrive om det vil føre til mindre skepsis og mer åpenhet blant folk.