|
Av: Gustav Opsahl  Bilde av: Garry Knight Fremtiden er nå
Sommeren 2018 ble en av de varmeste noensinne. Dette medførte idylliske dager i skjærgården, lett bekledning 24 timer i døgnet og en knallsesong for is- og vifteprodusentene. Det førte også til et ekstremt dårlig år for det norske jordbruket og stor brannfare, noe som i flere ti-talls tilfeller har kulminert i skogbranner over hele Sør-Norge. Det er heller ikke bare Norge som har fått konsekvenser av ekstremvarmen. I Sverige har det i skrivende stund (29. juli 2018) herjet gigantiske skogbranner i over to uker og i Hellas førte to gigantiske branner til at over 90 mennesker omkom. Klimaforskeren Prof. Michael Mann uttalte til The Guardian 27. juli «dette er klimaforandringenes ansikt» og at vi nå får se konsekvensene av global oppvarming «utspille seg i nåtid». Det har lenge vært konsensus blant klimaforskere at den globale oppvarmingen vil føre til mer ekstremvær, og denne sommeren fikk vi en prøvesmak på hvordan dette vil påvirke vårt samfunn. At klimaforandringene er både svært alvorlige og i aller høyeste grad, tilstedeværende burde ikke komme som noen overraskelse på noen. Kan derimot konsekvensene vi har fått oppleve denne sommeren gjøre at stater, internasjonale organisasjoner, lokale bedrifter og folk flest virkelig forstår at dette skjer nå og ikke i en fjern fremtid? Tiltak og tilpassing i riktig tempo? De siste årene har det kommet flere klimapolitiske tiltak, avtaler og strategier både lokalt og internasjonalt som sikter på å forebygge den pressede klimasituasjonen. Paris-avtalen fra 2015 er så langt den største og mest ambisiøse kollektive innsatsen på den internasjonale arenaen. Den er per i dag ratifisert av 179 stater som dermed forplikter seg til å jobbe for bærekraftige løsninger og lavere utslipp. EU-kommisjonen har lagt frem et forslag for å redusere bruken av plastikk innenfor EU-området og dermed også den enorme mengden som havner på bakken og i havet. I Norge har vi eksempelvis Posten Norge, Norges største transportleverandør, som skilter med en klar miljøvisjon for deres drift fremover. De lover blant annet å «kun bruke fornybare energikilder i biler og bygg innen 2025». Disse eksemplene viser at det blir gjort en innsats på både den internasjonale og regionale arenaen, samt på bedriftsnivå. Men er denne innsatsen nok? Vi vet at det ikke finnes noe overnasjonalt politi som kan bøtelegge eller straffe land som ikke føyer seg etter Paris-avtalen. EU kommisjonens forslag trer ikke i kraft før tidligst 2019. Innen den tid har flere hundretusen tonn plast funnet veien til havet og ellers i naturen. Postens løfte om biler på fornybar energi innen 2025 er det nærmeste vi kommer en konkret handlingsplan, men også dette er i skrivende stund 7 år til. Er dette noe vi kan ta oss tid til? Kan vi vente på at stater, regioner og bedrifter skal få tilpasse seg i det de anser som et behagelig tempo? Valget vi gir oss selv, men ikke har Å gjøre lovnader til handling er ingen enkel oppgave i det vestlige demokratiet eller i internasjonale bedrifter. Prosessen fra ord til handlinger krever i beste og enkleste fall «bare»nok kapital og tilgang på ressurser, men i «verste» fall også oppslutning i folket. Og det er mye folk, veldig mye folk, som må overbevises. Tiltakene som kreves vil forandre mange aspekter av hvordan vi til nå har levd våre komfortable vestlige liv. Vi må forbruke mindre generelt. Vår overkonsumpsjon av klær, mat og naturressurser er ikke bærekraftig slik vi holder på i dag. Noen tiltak er allerede iverksatt, en del med vesentlig motstand, andre uten. Noen tiltak er nesten umulig å få gjennomført fordi det «truer» vår måte å leve på. Vi er villige til å strekke oss et stykke, men ikke lenger enn at alt nesten er som før. For visom privatpersoner vil også tilpasse oss i det vi anser som et behagelig tempo. Problemet er at alt ikke er som før og vi tilpasser oss for sakte. Regnskogen forsvinner ,gjennomsnittstemperaturen på jorden øker og korallrev over hele verden dør. Dette er problemer vi er fullt klar over og som vi kollektivt prøver å løse. Men innsatsen holder ikke, resultatene av endringene vi gjør er ikke store nok og kommer for sakte. Vi er kommet til et punkt der det kreves et nytt tankesett når vi snakker om klimatiltak. Vi kan ikke lenger prioritere de tiltakene som er mest økonomisk lønnsomme eller populære blant velgerne. Om vi ikke setter bærekraftighet som øverste prioritet og former vår politikk etter dette, vil forandringen komme fortsette å komme for sent. Det kommer til å svi økonomisk og kreve langt mer av oss som konsumenter enn det vi ønsker, men vi har ikke noe annet valg. Å ta betalt for plastposer minsker utvilsomt forbruket, men det er like fult et forbruk og den gjennomsnittlig nordmann avser to kroner uten å ofre det en tanke. I Mumbai har myndighetene nylig innført et totalforbud mot plastikkposer og flasker. Både butikker og borgere kan få bøter på opptil 25,000 rupi (nesten 3000kr) og tre måneders fengsel for å overtre forbudet. Dette tiltaket er kanskje litt ekstremt og kan føre til at frykten for økonomisk ruin blir større enn bevisstheten rundt klimautfordringene, hvilket er å velge desperasjon over opplysning. Lovforslaget kan også være vanskelig å overholde og kan gi grobunn for korrupsjon, spesielt i byer som Mumbai og andre samfunn med store fattigdomsproblemer. Vi vil, men må ikke Samtidig er dette et steg i riktig retning. Ved å gjøre det mindre attraktivt, både økonomisk og sosialt, å leve og drive forretninger på en lite bærekraftig måte,vil det bærekraftige alternativet være den beste løsningen. Det kan argumenteres for at dette vil være en innskrenkning av handlingsfriheten som står i direkte konflikt med det liberale demokratiet våre vestlige samfunn er bygd på, men dette må vi kanskje bare finne oss i. Statlige påbud og forbud i forhold til forurensning og forsøpling kan sammenliknes med røykeloven. En lov som kom til å endre livet, rutinene og normene til hundretusenvis av nordmenn, men som vi i dag ser den enorme effekten av. Den samme effekten eller forandringen kunne vi mest sannsynlig sett langt etter om det ikke hadde kommet en lov som spesifikt forbød denne type adferd. På samme måte har vi i klima- og miljøspørsmålet kommet til et punkt der vi rett og slett må tvinges til å handle rett siden vi ikke klarer det frivillig. Vi trenger et velmenende, men kontant dytt i den riktige retningen. Det handler ikke om at vi ikke vil, det handler om at vi ikke må.
0 Comments
Leave a Reply. |
