EUs urettferdige byrdefordeling

Skrevet av: Frida Skjei 

Foto: Wikimedia Commons

Dublin-avtalen ble ødeleggende for en samlet europeisk flyktningpolitikk. Ordningen som skulle sørge for en bedre asylpolitikk, sørget i stedet for dårlig samarbeid, urettferdig byrdefordeling, og en flyktningpolitikk ute av kontroll.  
 
Ansvarsfordeling, før og nå
«Burden sharing» eller ansvarsfordeling er en viktig del av det internasjonale flyktningregimet. Begrepet ansvarsfordeling ble brukt for å understreke viktigheten av et internasjonalt samarbeid i beskyttelsen av flyktninger, i tilfelle det skulle oppstå store flyktningebølger. Innledningsvis til FNs konvensjon for flyktninger fra 1951 ble det fastgjort at flyktningestrømmer kunne sørge for tunge byrder for landene som opplevde tilstrømming, og det var derfor viktig at andre stater hjalp til. Særlig skulle det internasjonale samfunnet bidra med økonomisk støtte, men også med å ta imot flyktninger, slik at flyktningene ble jevnt fordelt.

Diskusjonen rundt ansvarsfordeling av flyktninger er like sentral i dag som den var i 1951. Vi står i dag overfor en av de største flyktningkrisene siden andre verdenskrig. Millioner av mennesker er på flukt fra krig, fattigdom og sult. Mange av disse flyktningene prøver å ta seg over til Europa og land som Hellas, som er Europas yttergrense mot Midtøsten og Tyrkia, og til Italia, over Middelhavet, som opplever en strøm av flyktninger de ikke har kapasitet til å ta vare på. Flyktningestrømmen har ført til en ujevn ansvarsfordeling i Europa, hvor land i yttergrensene til EU særlig har kjent på byrdene.
 
Den problematiske Dublin-avtalen
Vi må tilbake til 1990 for å finne roten til EUs problematiske flyktningpolitikk. Europeiske land ble enige om et system som skulle gjøre det lettere å avgjøre hvilket land asylsøkere skulle få søknaden sin behandlet i. Ut av dette kom Dublin- avtalen. Avtalen gikk ut på at en asylsøker kunne få behandlet søknaden sin i ett av avtalelandene (EU, Island, Sveits, Norge og Liechtenstein). Som en hovedregel ble det avklart at søknaden skulle behandles i det første avtalelandet asylsøkeren kom til. Søkte asylsøkeren i et annet avtaleland, skulle asylsøkeren sendes tilbake til landet som alt hadde behandlet søknaden, eller det som hadde ansvaret for behandling av søknaden, der flyktningen først ble registrert. Om en slik politikk skulle ha vært rettferdig og ansvarsfordelende, må EU ha regnet med at om en flyktningkrise skulle inntreffe, fordelte flyktningene seg over hele EU, ved å velge strategiske førstegangsland å legge igjen en søknad i, så de på den måten ble likt fordelt. Slik ble det imidlertid ikke. Statistikk viser at 1,3 millioner flyktninger tok seg over til Europa i 2015. Av disse var det 850 000 som ankom Hellas, og 150 000 som ankom Italia.

Dette forklarer hvorfor en så stor andel flyktninger ble Hellas, Ungarn eller Italias «problem». Det er klart at denne ordningen legger et betydelig større press på land som utgjør EUs yttergrenser, da det er nettopp disse landene flyktningene kommer til først.  Det er rart at da ansvarfordeling danner en så viktig søyle i flyktningregimet, har EU valgt en asylpolitikk som praktisk talt sørger for det motsatte, hvor den største byrden blir plassert på noen få utvalgte land.

Kaos i Europa
Det var denne urettferdige politikken som sørget for at Dublin-avtalen høsten 2015, så og si brøt sammen. Da sluttet medlemsland som Kroatia, Slovenia, Tyskland, Ungarn og Hellas å håndheve avtalen. Mange av flyktningene ønsket seg videre til Tyskland og Sverige som hadde åpnet grensene for størst andel flyktninger i Europa. Ved å unngå å bli registrert i det første landet flyktningene ankom, kunne flyktningene fortsette videre innover i Europa, og heller satse på å søke om opphold i land som Tyskland og Sverige. Da risikerte de heller ikke å bli sendt tilbake til det landet de ankom først. Mange flyktninger visste om dette, og prøvde derfor å unngå å bli registrert. Som en følge ga land som Hellas og Italia opp å sjekke innvandrernes identitet, og å registrere dem, og flyktningene ble sendt videre innover i EU. Derfor måtte andre land overta forpliktelsene og kostnadene som ble for store for de landene som hadde vært flyktningenes ankomstland.

Dette sørget igjen for nye problemer og kaotiske tilstander. Konsekvensen da en del av EU-landene ga opp Schengenområdets ytre grensekontroll og tilsidesatte Dublin-avtalen, ble at en rekke land gjeninførte grensekontroll mellom stater innad i EU. Samtidig gikk flyktningstrømmen nordover og det var vanskelig å holde oversikten over antall flyktninger, og det ble usikkert hvordan man skulle håndtere krisen. Det var tydelig at systemet hadde kollapset. Flyktninger, mange på flukt fra krig, ankom Europa og ble møtt av piggtrådgjerder, fikk ikke registrert seg som flyktninger og ble sendt fra land til land.
 
For sent å revidere?
Den uoversiktlige flyktningsituasjonen i Europa viser hvor ille det kan gå når EU har ført en flyktningpolitikk som sørger for en urettferdig byrdefordeling mellom statene. Dublin- avtalen har åpenbart ikke bestått testen. Det at Dublin-avtalen har sørget for en i overkant ujevn fordeling av asylsøkere, har gjort at mange nå ønsker et nytt regime. Man trenger en ordning for felles fordeling av asylsøkere i EU. Gjerne et kvotesystem, hvor hvert land i EU må ta imot en bestemt andel flyktninger. Tyskland og Angela Merkel har lenge stått i spissen for å få til et system som kan brukes ved fremtidig fordeling av nettopp flyktninger. Dette har imidlertid opplevd stor motstand fra stater som Tsjekkia, Slovakia og Romania i øst.

September 2015 ble EU likevel nødt til å tvinge gjennom fordeling av 120 000 flyktninger. Mye for å lette på byrdene for land som Italia, Hellas og Ungarn. Intensjonene var gode, men kvotefordeling har vist seg ikke å fungere godt nok i praksis, da land ikke tar inn det antallet flyktninger de har lovet. Muligens hadde kvotefordelingen vært lettere å gjennomføre om kvotefordeling hadde vært en del av Dublin-avtaleverket, og ikke et vedtak EU måtte gjennomføre i panikk, når krisen sto på som verst.

Det er tydelig at Dublin- avtalen har vært ødeleggende for europeisk flyktningesamarbeid. Nå jobbes det med å revidere Dublin-avtalen. En avtale som skal sørge for en bedre byrdefordeling og et bedre samarbeid i Europa. Spørsmålet er om EU har sittet for lenge på gjerdet, og at det nå er for sent med et nytt avtaleverk. Det er uansett viktig at vi lærer av våre feil, og at vi neste gang er bedre rustet. Som EU og Europa har lært, det er bedre å være føre var, enn etter snar.