Klarere byrdefordeling med klarere retningslinjer 

Skrevet av: Simen Stormyr 

    Greske og armenske flyktninger i Hellas, 1915                           Foto: Wikimedia commons 

En ny tid med nye flyktninger krever nye retningslinjer
 
Retningslinjer < Egeninteresser
Byrdefordeling er en av pilarene i Flyktningkonvensjonen av 1951, og betyr at verdens stater deler på byrden av flyktninger. Dagens flyktningsituasjon viser at konvensjonen og sedvaner er for svake til å kunne etablere rettferdige retningslinjer for byrdefordeling. De svake retningslinjene gir statene for fritt spillerom for egeninteresser som gjør at de kan flykte unna en rettferdig byrdefordeling og heller lempe ansvaret på flyktningenes mottaksland. Flyktningstrømmen fra Syria er det klareste eksempelet på dette.

Hva som er rettferdig byrdefordeling av flyktninger er et hett tema mellom stater. Bare se på kranglingen innad i EU. Det eneste konstante i disse debattene er variasjonen av uenighet mellom skyttergravene statene har gravd seg ned i. Verden trenger klarere retningslinjer som gir et legalt grunnlag for rettferdig byrdefordeling.

«Syre» Syrerne i Libanon og EU
Lille og ustabile Libanon opplevde en flodbølge av flyktninger ved starten av Syria-konflikten, og som bare vokste i takt med krigen. UNHCR var raskt på bakken og startet organisering av bistand. Likevel, i 2014 stengte Libanon grensene for syriske flyktninger, for å hindre at landet ble tømt for ressurser og selv raknet. På den tiden hadde Libanon (med 5.5 millioner innbyggere) selv tatt imot 1.5 millioner syriske flyktninger.

Når Libanon stengte grensene økte flyktningstrømmen av syrere fra Syria og Libanon til Europa. EUs egen EU-rett, med Dublin-avtalen i bunn, viste at EU ikke hadde gode legale grunnlag for å kreve en rettferdig byrdefordeling blant medlemmene. De svake retningslinjene i flyktningkonvensjonen kunne ikke endre dette. Som i Libanon ble ansvaret lempet på enkelte EU-land, som Tyskland. Det var rett og slett ikke i andre EU-lands egeninteresse å gjøre annet, og ingen legale forpliktelser hindret dem.

Rettferdig byrdefordeling eksisterte ikke overfor Libanon eller innad i EU, og ingen av dem hadde legalitet til å kreve det. Det samme problemet Libanon opplevde, ble bare flyttet til EU og utfallet ble det samme, krangling innad og stengte grenser utad. Dette er et prakteksempel på at Flyktningkonvensjonen har for svake retningslinjer til å etablere en forpliktelse om rettferdig byrdefordeling overfor flyktningenes mottaksland. 

Den store taperen forblir flyktningene.

Et lignende tilfelle, men med motsatt internasjonal respons, var flyktningbølgen som Hellas opplevde på 1920-tallet.

«Great» Grekerne i Hellas
Hellas med sine fem millioner innbyggere, opplevde på 1920-tallet en bølge på 1.1 millioner hovedsakelig greske flyktninger strømmende fra Tyrkia. Hellas, som Libanon og EU i dag, trengte et rettferdig byrdefordelingssystem.

Dette gjorde at Folkeforbundets Flyktningekommisjon, forløperen til UNHCR, kom på banen for å bistå. I en periode på syv år skapte kommisjonen, i samarbeid med Hellas, nye bosetninger, yrker og næringsliv for å integrere flyktningene. Denne prosessen ble i stor grad finansiert av stormaktene England og Frankrike. Sluttresultatet ble et økonomisk løft for Hellas på lengre sikt.

Hvorfor var byrdefordelingen i Hellas på 1920-tallet bedre enn i Libanon og i dagens EU, selv når det nesten ikke eksisterte retningslinjer for byrdefordeling?

Retningslinjer ≈ egeninteresser?
Svaret er Ikke overraskende komplisert. Statenes egeninteresser samstemte med de behovene Hellas hadde. I dag er det ikke i andre staters egeninteresse å innfri behovene til Libanon og mottaksland i EU, og ingen legale forpliktelser tvinger dem til annet.

Hvorfor er ikke rettferdig byrdefordeling i statenes interesse, slik det var i Hellas?
For det første skulle de greske flyktningene integreres i Hellas, de skulle ikke returneres til Tyrkia. Dermed var det ikke noe spørsmål om at Hellas skulle avlastes ved å la flyktninger komme til andre europeiske land. Flyktningene i Libanon og EUs mottaksland skal i prinsippet returneres, ikke integreres med tiden, og dermed kan de ikke skape noen langtidsgevinst slik som i Hellas på 20-tallet. Ulempen er at returtiden kanskje aldri kommer, slik palestinerne i Libanon opplever. Spørsmålet blir da om andre stater kan avlaste Libanon og EU-mottaksland med flyktningovertakelser.

For det andre er slik flyktningovertakelse mer ressurskrevende enn ren finansiering. Flyktninger som individer har en rekke rettigheter som skaper en større finansiell byrde enn å finansiere flyktningutgiftene. Utrykket «å hjelpe flyktningene der de er» er et utløp for dette synet. Ren finansiell byrdefordeling er mer i statens interesse. De risikerer ikke å bli fanget med ikke-returnerbare flyktninger, samtidig som de viser til at de «ivaretar» sin moralske forpliktelse overfor flyktningene. 

For det tredje er det uvisst om hvor lenge flyktningene vil komme fra Syria. I Hellas sto en overfor et bestemt omfang. Uvissheten gjør at statene er mer forsiktige med å strekke ut en hånd. 

For det fjerde har det liten strategisk eller politisk fordel for stormakter og naboland å bistå mottaksstatene. Hellas hadde en strategisk fordel når massen kunne bryte opp landet og skade tilgangen til Egeerhavet for de europeiske maktene. EUs mottaksland i dag derimot, står ikke i en slik risiko. Libanon gjorde, men dens strategiske betydning falmer i forhold til Hellas strategiske betydning på 1920-tallet.
​
Retningslinjer > Egeninteresser
Rettferdig byrdefordeling av flyktninger skjer ikke på moralsk grunnlag, og sjeldent på grunnlag av egeninteresser. Når det ikke er i statens egeninteresser kommer de neppe til å etterleve en rettferdig byrdefordeling som gjenspeiler behovene i Libanon og mottakerland i EU, kontra Hellas på 20-tallet. Løsningen bør være klarere retningslinjer som gir et legalt grunnlag for rettferdig byrdefordeling overfor stater. Dette reduserer statens spillerom for å prioritere egeninteresser når mottakerland blir overfylt og flyktningene lider.