Norges retorikk og politikk i flyktningspørsmål 

Skrevet av: Stine Aspevik Bosheim 

Foto: Wikimedia Commons

Verden i dag er ikke som verden i går, og retorikken tilsier at den går rett vest. Donald Trump i førersetet, terrorisme, Brexit, en høyrenasjonalistisk bølge over Europa, og ikke minst flyktningkrisen. Verden blir skumlere.
 
Norge har lenge framstått som en fredsnasjon som fremmer medmenneskelighet og menneskerettigheter, men på bare få år har denne retorikken til dels endret seg samtidig som det er store forskjeller mellom retorikk og politikk. Statsminister Erna Solberg (H) kritiserer USAs president Donald Trumps innreiseforbud og er opptatt av at alle tar sin del av lasset for å bidra i flyktningkrisen. Samtidig fremmer innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug (FRP) en streng asylpolitikk og avtalen mellom EU og Tyrkia om fordeling av flyktninger blir sett på som en avtale til etterfølgelse.
 
Frykt som virkemiddel
Frykt er en sterk følelse som brukes flittig for å fremme egeninteresser og politikk. I Norge har den politiske debatten beveget seg til å omhandle trygghet og stabilitet, verdier vi tok for gitt for få år siden. Frode Forfang, direktør i Utlendingsdirektoratet, skrev en kronikk i Aftenposten for et års tid siden hvor han uttalte at ingenting er mer egnet til å skape frykt enn et inntrykk av en innvandring helt ute av kontroll. Retorikk får betydning for hvordan vi forstår verden rundt oss og hvilken politikk som føres. Norsk retorikk har vært i endring fra en idealisme om en fredsnasjon med massiv oppslutning om facebooksider som ”Refugees welcom to Norway” til et ganske annerledes bilde hvor hver tredje nordmann opplyser at de er enige eller delvis enige i at innvandring ødelegger norsk kultur i følge Aftenposten.
 
Retorikken presenterer flyktningkrisen som en stor sikkerhetspolitisk trussel både her hjemme, i NATO og i USA som svekker flyktningkonvensjonen og flyktningers rettigheter nedprioriteres. Dette er en farlig trend som skaper større avstand mellom ”oss” og ”dem” og hvor nasjonalismen igjen er på frammarsj. Nasjonalstaten Norge i møte med en internasjonal flyktningkrise og et overnasjonalt EU er utfordringer vi er nødt til å være klar over og reflektere rundt. Vi bør ta et skritt tilbake og reflektere over egen posisjon, vårt eget utgangspunkt og våre egne handlinger.
 
Ujevn byrdefordeling
Flyktninger som fenomen passer ikke inn i dagens verden satt sammen av mer eller mindre homogene nasjonalstater, men flyktningene er der likevel, og det er en situasjon vi må forholde oss til. En måte verdenssamfunnet søker å løse dette på er gjennom prinsippet «burden-sharing» hvor stater skal bidra økonomisk og ta inn sin andel flyktninger, et prinsipp som blir satt høyt i Norge. Likevel er det en ujevn byrdefordeling.
Vesten tar imot 18 % av verdens flyktninger, Midtøsten og Afrika tar seg av 68 %, flyktninger flest befinner seg i fattigere land. Norge har gitt rekordsummer til Syria og nærområder rettet mot flyktninger, men det hjelper ikke nå når nærområdene er på bristepunktet av hvor mange flyktninger de kan håndtere. Utfordringen ligger i å gi flyktningene en trygghet de ikke har tilgang på i sitt eget hjemland, og ikke nødvendigvis i nærområdene heller. Dette er en utfordring som ikke kommer til å bli mindre i framtiden.
 
Nedfelt i flyktningkonvensjonen fra 1951 defineres det når et menneske har rett til å søke asyl. Denne retten står også som en av de grunnleggende bærebjelkene i menneskerettighetene. Samtidig gjør stater i Europa det vanskelig å ta seg til et av dets stater for å søke asyl. Hundretusenvis av mennesker kommer mot Europa i håp om et bedre liv, noen presenteres som lykkejegere, mange med et reelt behov om hjelp og beskyttelse. Antall flyktninger i verden har stadig økt og aldri vært større enn i dag med over 65 millioner fordrevne, 21,3 millioner av disse er flyktninger med rett til å søke asyl i henhold til flyktningkonvensjonen. Dette er en rett som blir behandlet med stor avstand mellom teori og praksis, og hvor også retorikken har endres seg. I Norge har det bare de siste to årene blitt langt mer akseptert med mer rasistiske holdninger og utsagn. Norge framsto før flyktningkrisen som en nasjon som var for alle, men i ettertid er det blitt mer akseptert og normalisert å snakke om Norge for nordmenn. Dette er en skummel utvikling som synes å forbigå i stillhet.
 
Trumps innreiseforbud og EUs avtale med Tyrkia
Erna Solberg, sammen med flere europeiske ledere, kritiserer Trumps innreiseforbud som gjelder syv land, deriblant Jemen, Libya, Syria og Somalia. Andre statsledere har latt det forbigå i stillhet eller jublet over det. Den polske utenriksministeren, Witold Waszczykowski, sa blant annet at ingen land har plikt til å ta imot flyktninger. Dette peker på en tendens hvor det internasjonale flyktningeregimet kan miste sin relevans hva gjelder ansvarsfordeling sammen med verdien av menneskerettigheter.
 
Samtidig som Norge kritiserer Trumps politikk og retorikk har EU og Norge stått overfor en avtale med Tyrkia hvor flyktningers rettigheter blir nedgradert og forholdene ikke er holdbare.  Avtalen mellom Tyrkia og EU, hvor Tyrkia skal ta seg av syriske flyktninger mot at EU betaler store summer for å bistå med håndteringen av disse, og muligheten for at tyrkiske statsborgere skal få reise visumfritt i Schengen, stenger kanskje ute lykkejegerne, men den stenger også ute de med rett til å søke asyl. Tyrkia er nå det landet i verden med flest syriske flyktninger og tallet er nå over 2,5 millioner i følge høykommissæren for flyktninger. EUs program om å fordele flyktninger mellom medlemslandene har ikke gått på skinner og planen om å fordele litt over 70 000 flyktninger har så langt resultert i fordelingen av omtrent 6000. Når de europeiske landene krangler om fordelingen av disse, sitter flyktningene fastlåst i leire både i Tyrkia og Hellas hvor forholdene er kummerlige.
 
Norge har et utgangspunkt hvor det er ønskelig at menneskerettighetene skal bestå, og sammen med dem, retten til å søke asyl, men retorikken fremmer en langt strengere asylpolitikk. I praksis gjør Europas politikk det vanskeligere å ta i bruk retten til å søke asyl. Dette skaper en utfordring som ikke synes å ha noen umiddelbar løsning og viser et kraftig skille mellom teori og praksis som går utover de som trenger det mest. Norge er med på å skape dette skillet. Vi bør reflektere mer rundt egen politikk og ikke stikke under en stol at flyktninger kommer til å være et vedvarende problem i framtiden og ikke en krise for Europa hvor normbrudd blir rettferdiggjort gjennom en stadig mer nasjonalistisk retorikk.