Sparta i Babylon

Skrevet av: Asle Toje

Foto: Warner Bros Entertainment

Hvor mye sier egentlig krigsfilmene om synet på krig? Og er de en indikasjon på tidsånden? Forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt Asle Toje mener fremstillingen av Irak-krigen i American Sniper er urovekkende: Irak-krigen fremstår som en seier i et landskap der fienden er gjort umenneskelig. Han mener dessuten det har åpnet seg et gap mellom virkeligheten og politikernes insistering på at krig ikke er krig, men bare ”fredsopprettende operasjoner”. 

Krig på Film: American Sniper handler om Gud, Familie og Fedreland.

Det var Samuel Huntington som skapte bildet. Han avslutter boka «The soldier and the state» med en gnistrende forsvar av militærakademiet West Point, som Huntington skrev: "uttrykker det militære ideelle på sitt beste ... et stykke Sparta midt i Babylon». Senere skulle metaforen få en annen betydning da USA invaderte og okkuperte det historiske Babylon. Alle er enige om at guttene fra West Point kom til i Bagdad i 2003 – fortellingen om hva som skjedde siden – er det ingen enighet om..

Dersom kunst imiterer livet, sier krigsfilmene kanskje noe om synet på krig? Clint Eastwoods nye film American Sniper byr på et selvhevdende USA. Krigens redsler behandles som en nødvendig og rimelig pris å betale for å holde nasjonen trygg - og at krig ikke bare kan være nødvendig, men også beint fram oppbyggelig.

Ikke siden stimen av Vietnam-filmer på 1980-tallet har noen enkelt krigsfilm vært så populær - eller så dominerende i filmlandskapet. Og ikke siden krigserotiske filmer som Rambo og Top Gun tapetserte gutte- og pikerom verden over, har det konservative Amerika hatt så god grunn til å applaudere Hollywood.

Filmen American Sniper ligger an til å bli å bli en av de største kinosuksessene i moderne tid. Filmens appell ligger i at den fremstiller Irak-krigen som en slags seier mens den feirer Gud, Familie og Fedreland - uten forbehold. Filmen fremstår på mange måter som antitesen til glad-dekadansen som vi kjenner fra Two and a Half Men.

Så hva gjør at filmen fyller kinosalene? For det første bryter den med den etablerte krigsfilmsjangeren som lenge fungerte som nasjonal selvterapi etter nederlaget i Vietnam. I filmer som Platoon og Born on the 4. of July tar soldatene stort sett livet av kvinner og barn - eller hverandre. Alle parter er grusomme. Ære og heroisme er tomme ord. Den franske filmen L'Ennemi intime fra 2007 er forøvrig et prakteksemplar innen denne sjangeren.

American Sniper handler om spesialsoldaten Chris Kyle som med sin Mk-15 snikskytterrifle satte rekord i antall drepte fiender. Filmene er trygt plantet i filmtradisjonen fra 2. verdenskrig med mye pliktfølelse, litt kameratskap, litt romanse -og ingen anger. Det amerikanske militæret fremstilles som «en bit av Sparta midt i Babylon», for å bruke Samuel Huntingtons uttrykk. Antikkens Babylon heter i dag Irak og spartiatene er en tropp Navy Seals med tegneseriehelten ‘The Punisher’ sitt symbol som skjoldmerke.*

Her er systemet som sender soldater i krig, skjøvet i bakgrunnen. Filmens hovedbudskap formidles av Kyles far til sønnene ved middagsbordet: «Det finnes tre typer mennesker i denne verden: Ulver, sauer og gjeterhunder». Sauene er sivilistene som ofte overbeviser seg selv om at det ikke finnes ondskap i verden og som ikke er i stand til å forsvare seg når de møter rovdyr. Gjeterhundene er de som vier sine liv til å verne sauene fra ulvene. Poenget synes å være at de saktmodige bør holde mulen og takke gjeterhundene.

Eastwood fremstiller fienden som umenneskelig. Jihadistene er udyr som man best forholder seg til gjennom et kikkertsikte. De amerikanske soldatene synes moralsk overlegne sine kritikere. Når en medsoldat dør og et sørgende familiemedlem leser et antikrigsbrev i begravelsen, forteller Kyle sin kone at det var sinnelaget uttrykt i brevet som drepte ham. Tvil fører til tapt selvtillit fører til utidig død. Det er som om en flat hånd sniker ut av Ernst Jüngers bok I Stålstormen og lapper til Intet nytt fra Vestfronten.

Filmen gjør overhodet ingen innrømmelser til krigsskeptikere. Hver eneste av de 255 irakerne som Kyle skal ha skutt, hadde fingeren på avtrekkeren. Tro det den som vil. I filmen forsøker en psykolog å pirke i hovedpersonens minner, på leting etter skyldfølelse. Kyle svarer at det eneste han beklager er at han ikke drepte flere fiender for å beskytte flere marinesoldater.

Seeren konfronteres med krigens gru – som for å tvinge oss til aksept. I åpningsscenen skyter Kyle en kvinne og en liten gutt som er ute på selvmordstokt. Det dør et utall jihadister, men amerikanere dør også. Under overflaten lurer Johan G. Fichtes (1762-1814) tese om at «fedrelandskjærlighet innebærer en vilje til å kjempe for det». Intet er mer høyverdig enn å få dø for sitt fedreland, også når fedrelandet er befolket av mennesker som ikke verdsetter ofret. Mang en norsk veteran vil kjenne seg igjen i dette.

Naturligvis har ikke krigsfilmer noe særlig å gjøre med virkeligheten. Slike filmer sier mer om tiden de er laget i enn konflikten de etterligner - uansett hvor mye de er «basert på en sann historie». American Sniper er ikke bare en indikasjon på tidsånden, men også på gapet som har åpnet seg mellom virkeligheten og politikernes insistering på at krig ikke er krig, men ‘fredsopprettende operasjoner’.

Filmen har utløst forbausende lite hoderysting blant Europas intellektuelle. Også disse synes å ha gått lei av å definere seg i opposisjon til tradisjonelle verdier. Det er lite sannsynlig at American Sniper blir stående som siste ord om Irak-konflikten. Til det var denne krigen for forfeilet. Men forestillingen om Jüngers ‘rensende stålbad’ hvor striden bringer fram det beste i nasjonen synes, urovekkende nok, å være i tidsånden.