Skrevet av: Øyvind Kalnes 

Bilde hentet fra: youtube

Prinsippet om statlig suverenitet er tett koblet til forventningen om at myndighetene verner om borgernes materielle sikkerhet. Da den tyske sosiologen Ulrich Beck lanserte begrepet risikosamfunnet var det for å fange at i den moderne globaliseringens tidsalder er suvereniteten uthulet og utfordringene med å ivareta borgernes sikkerhet har blitt formidable. Samtidig tilpasses ikke forventningene til hva myndighetene kan gjøre tilsvarende. Velgerfrustrasjon og politisk mistillit er resultatet.   

Dette innlegget bruker Ebolakrisen i 2014 som eksempel på koblingen mellom global risiko og politisk mistillit. Når diagnosen Ebolanoia stilles er det for å vise til hvordan frykt og rykter ble spredt via mediesystemet, hinsides hva all objektiv risiko skulle tilsi. Spørsmålet er om medieutviklingen nå trekker moderne, globaliserte nasjonalstater bort fra alle idealer om opplysning og rasjonalitet i deres respektive politiske offentligheter.

Om pandemier og ebolakrisen 2014
Smittsomme sykdommer er en del av risikosamfunnet. Når de får stort omfang og krysser landegrenser betegnes de som pandemier. Til tross for alle landevinninger innenfor moderne medisin framtrer de i noen tilfeller som potensielt eksistensielle trusler mot menneskeheten. Nylige utbrudd av virale sykdommer som SARS, MERS, fugleinfluensa, svineinfluensa og sist zika i 2016, minner oss stadig om realitetene i dette.

Det mest dramatiske tilfellet de siste årene er den dødelige epidemien utløst av ebola-viruset som herjet Vest-Afrika i 2014. Mer enn 11 000 menneskeliv gikk tapt i løpet av kort tid. Sykdommen var riktig nok kjent og fryktet fra før. Men den hadde vært avgrenset til isolerte områder i det sentrale Afrika. Med svært høy dødelighet og relativt lav smittefare forble tidligere utbrudd lokale og brente ut av seg selv ganske raskt.

Denne gangen var det langt mer alvorlig. Områdene som ble rammet i Liberia, Guinea og Sierra Leone var nær store befolkningssentra, med kort vei ut i det internasjonale transportnettverket. Faren for en virkelig verdensomspennende pandemi var derfor atskillig større. Det internasjonale samfunnet reagerte utilgivelig sent, og slo full alarm først i august 2014. Men en massiv innsats ble da satt inn i kjerneområdene i Vest-Afrika. Tidlig våren 2015 var utbruddet stoppet og videre spredning unngått.

Risiko som sosial konstruksjon
Virus og smittsomme sykdommer eksisterer i høyeste grad objektivt. Men de framstilles og oppleves ulikt gjennom media, gjerne uten noen klar sammenheng med den faktiske risikoen. I så måte representerer risiko sosiale konstruksjoner. Populærkulturen spiller direkte på folks virusfrykt i skremmende thrillere som Outbreak, X-Files: Fight the Future og Contagion. Det er også slående hvordan menneskers forvandling til zombier, vampyrer eller varulver nå knyttes til overføring av virusaktig smitte, for eksempel i Resident Evil, 28 Days Later og World War Z.

Internett utgjør en sentral del av det globale nettverkssamfunnet, som Manuel Castells kaller det. Åpenheten, hastigheten og rekkevidden i kommunikasjonen gjør det til et viralt medium. Nær sagt alle mulige framstillinger og oppfatninger kan spres globalt og lynraskt. Den første optimismen om nettets potensiale for å fremme demokrati og opplysning er erstattet av voksende bekymring. Det blir en kanal for å spre rykter, desinformasjon, konspirasjonsteorier, kriminalitet, hat, eller direkte terror- og krigshandlinger. Nettet representerer med det en annen form for virusspredning i det moderne risikosamfunnet.  Men kanskje vel så farlig. Så også i tilfellet Ebola, slik scenarioet utspilte seg i USA, høsten 2014. 

ARTIKKELEN FORTSETTER UNDER BILDET.

​Ebolanoia
Under ebolakrisen i 2014 ble de to virale sidene av risikosamfunnet koblet direkte sammen. Amerikanske myndigheter brukte mediene flittig for å informere og berolige - og i selve USA ble det kun registrert fire smittede og to døde. Men risiko og kriser som henholdsvis objektive og subjektive størrelser er som antydet langt fra det samme. Ebolanoia betegner nettopp hvordan frykten for ebola var hysterisk overdrevet.  

Fenomenet bestod også av uttrykt mistillit til myndigheter, fagfolk og næringslivseliter. Myndighetene ble enten framstilt som totalt inkompetente til å håndtere risikoen, eller som å stå bak en konspirasjon som fabrikkerte risikoen. Én konspirasjonsvariant framstilte ebola som egentlig ganske ufarlig, eller til og med ikke-eksisterende. Myndighetene løy og overdrev bevisst faren. Den andre varianten erkjente at ebola var svært farlig. Konspiratørene hadde i dette tilfellet selv utviklet eller innført viruset i all hemmelighet.

Forestillingen om bevisst løgn og bedrag for å tjene en skjult dagsorden bestående av mer omfattende, ondsinnede formål er et bærende element i konspirasjonsteorier. Begge typer bedrag ble i så måte knyttet til dulgte motiv. Ebola-konspirasjonens formål var innføring av dramatiske overvåkings- og kontrolltiltak overfor amerikanske borgere, skadelig massevaksinering, profitt til legemiddelindustrien, og alternativt ønsker om å intervenere i Vest-Afrika. Varianten som betraktet Ebola som virkelig og farlig la til at viruset var utviklet som et biologisk våpen, til bruk i krig eller til regelrett etnisk rensing innenlands og utenlands. Det være seg av hvite eller svarte befolkningsgrupper, alt ettersom.

Populisme og konspirasjonskultur 
Det er ikke bare voldsomheten i disse anfallene av ebolanoia som skaper undring og bekymring. Men også at de nådde et stort publikum, hvorav mange åpenbart delte synspunktene om inkompetanse eller konspirasjon. Hvordan kan slikt forekomme i tilsynelatende moderne og opplyste samfunn som det amerikanske?

Som vi ble brutalt påminnet om i presidentvalget i 2016 er USA preget av skarpe sosiale og politiske motsetninger. På eliteplanet mellom det republikanske og det demokratiske partiet spisses de ytterligere til når det nærmer seg valg. Populistiske politikere fristes til å spille på den sterke mistilliten til Washington og eliter generelt blant velgerne.

Høsten 2014 stod en rekke seter i Kongressen på valg og flere var opptatt av å profilere seg foran nominasjonskampen til presidentvalget. Den ene republikanske kandidaten etter den andre valgte å bruke ebola-krisen til å så tvil om Obama-administrasjonens kompetanse. Den ble anklaget for å undervurdere faren, opptre amatørmessig og sette inn utilstrekkelige mottiltak. Donald Trump var blant de aller hissigste. Mediesystemet i USA er også nokså spesielt ved at høyresiden har høylytte talsmenn med stor rekkevidde i massemedia, via TV-kanalen Fox News og fenomenet talkradio. Ebola-kritikken, med vekt på inkompetanse, ble da også et sentralt tema der.
​
Mistilliten i befolkningen er så sterk at det amerikanske samfunnet er tilskrevet en særegen «konspirasjonskultur». Ebolanoia er et utslag av denne. De utvetydig konspirasjonsorienterte teoriene florerte på nettet, først og fremst spredt via ekstremt høyreorienterte nettsider og sosiale medier-kanaler. I den grad noen peker seg spesielt ut er det Alex Jones og hans Infowars. Jones er det nærmeste vi kommer en superstjerne blant konspirasjonsteoretikerne, med et enormt publikum og kontakter inn i det etablerte politiske miljø. President Trump var for eksempel en velkommen gjest på Jones’ show under presidentvalgkampen. Den sterkt høyreorienterte mediegruppen Breitbart nådde også millioner av lesere på sine nettsteder med en rekke oppslag ment å undergrave all tiltro til Obama-administrasjonens kompetanse til å håndtere Ebola. Sjefen der, Steve Bannon, beskrev året etter Breitbart som å være hovedplattformen for “alt-right"-bevegelsen, samtidig som han gikk over til å bli leder for Trumps valgkampanje. I dag er han rykket inn i Det hvite hus som Trumps sjefsstrateg og seniorrådgiver.  

ARTIKKELEN FORTSETTER UNDER BILDET. 

​Post-fakta samfunnet 
Konspirasjonskultur dyrkes ved at informasjonskanalene på TV, radio og nettet man bruker og stoler på avspeiler eget politisk ståsted. Den nasjonale offentligheten, hvor alle deltar i en opplyst debatt på tvers av politiske standpunkt, rives opp i masse småoffentligheter eller ekkokammer. Diskusjon og informasjonsdeling avgrenses til menigheter av dem som allerede er enige med hverandre.

Dermed blir også «sannhet» eller «fakta» lett noe relativt og konstruert innenfor rammene av den menigheten av likesinnede man tilhører. Satirikeren Stephen Colbert satte navn på dette allerede i 2005 når han lanserte sitt nærmest uoversettelige begrep «truthiness», for å betegne at sannhet er redusert til noe den enkelte «føler» er riktig. Begrepet fant snart veien inn i etablerte ordbøker som Oxford Dictionaries og Merriam-Webster, som kåret det til årets ord i 2006. «Emokrati» peker på noe av det samme, bare at her er alle ambisjoner om sannhet eller argumentasjon i enhver form satt til side, til fordel for rent føleri.

I tiåret som fulgte er fenomenet blitt så allment og utbredt internasjonalt at det komiske anslaget har fått et mer tragisk skjær. Trump-æraen kan være innledningen til et samfunn helt løsrevet fra alle idealer om rasjonalitet og objektivitet. Fjorårets nyord betegner fenomenet som «det post-faktuelle samfunn» eller «post-sannhets politikk». Oxford Dictionaries fant det betegnende nok rimelig å kåre «post-truth» til årets ord i 2016. Dette spilles også på bevisst, gjennom planting av «falske nyheter», for å etablere «sannheter» som tjener egne politiske interesser.
​
Tesen om postfaktasamfunnet fanger utfordringen fra risikosamfunnet. Store grupper som føler økt usikkerhet i kjølvannet av moderne globalisering, mister tillit til samfunnsinstitusjoner og kan være lett bytte for de enkle fortellingene som spres gjennom det nye mediesystemet. Når de etablerte portvokterne i de tradisjonelle mediene settes ut av spill må utfordringen først og fremst tas gjennom utdanningssystemet. For den nye generasjonen av samfunnsborgere blir det helt avgjørende å vite hvordan å forholde seg kritisk til medietekster, kunne vurdere metoder og kilder bak tekstene, samt kunne forstå og anvende statistikk.

Skrevet av: Robin Sitter 

Foto: wikimedia commons

​Afghanske myndigheter sliter med å holde kontroll over eget område etter at hovedtyngden av internasjonale tropper trakk seg ut. Samtidig har vi i Norge fått en evaluering av Norges innsats i Afghanistan der måloppnåelsen var på 50%. I min forrige artikkel i Studentredaksjonen spådde jeg at det framover vil henge mørke skyer over Afghanistan (Sitter, 2015). I denne artikkelen vil jeg argumentere for at disse mørke skyene har blitt enda mørkere og at det har en innvirkning på Norges totale måloppnåelse i Afghanistan.
 
Etter intense Taliban-offensiver har afghanske sikkerhetsstyrker ikke maktet å holde kontroll over Afghanistans vidstrakte landområde. Sjef for U.S. Central Command, general Joseph L. Votel, har sagt at afghanske myndigheter nå kontrollerer ca. 60 % av landet, mens Taliban kontrollerer 10 %. Kontrollen over de resterende 30 % er uklar og omstridt (Mashal & Schmitt, 2016). Det er beregnet at mellom 40 000 og 45 000 opprørere med varierende organisasjonstilhørighet opererer i Afghanistan. Disse opprørerne er en seriøs trussel mot afghanske sikkerhetsstyrker som har lidd rekordstore tap det siste året (Mashal, 2016). Slik er situasjonen to år etter at hovedtyngden av de internasjonale styrkene trakk seg ut av landet.
 
Samme år som hoveddelen av internasjonale styrker trakk seg ut av Afghanistan, oppnevnte regjeringen et utvalg som skulle evaluere og trekke lærdommer fra Norges sivile og militære innsats i Afghanistan fra 2001 til 2014 (Regjeringen, 2014). Utvalget ble ledet av Bjørn Tore Godal som selv var involvert i de politiske prosessene som forsvarsminister i 2001, da beslutningen om å sende styrker til Afghanistan ble tatt. Godal-utvalget leverte rapporten En god alliert – Norge i Afghanistan 2001-2014 sommeren 2016 (NOU, 2016).
 
I rapporten la utvalget tre hovedmål til grunn for det norske engasjementet. Det viktigste målet var alliansedimensjonen. Det vil si at Norge ønsket å støtte USA for å bidra til å sikre NATOs relevans. Som en følge av krigen mot terror, erklært i 2001, var det andre målet å bidra til at Afghanistan ikke igjen skulle være et arnested for internasjonal terrorisme. Det siste målet var å bidra til å bygge og støtte en demokratisk, velfungerende og økonomisk selvstendig afghansk stat (NOU, 2016:10-11). Utvalget kom fram til at ett og et halvt av de tre målene var oppnådd. Norge har greid å sikre et godt forhold til USA, samt delvis, med bidrag i bekjempelsen av terrorisme, hindret Afghanistan fra å være et fristed for det vesten anser som terrorister. Det ble av utvalget poengtert at Taliban, al-Qaida og andre organisasjoner fortsatt var tilstede i deler av Afghanistan ved uttrekningen, med mulighet for å styrke sin stilling (NOU, 2016: 193-197).
 
Etter de siste meldingene fra Afghanistan, med mindre kontroll for afghanske sikkerhetsstyrker, utfordres altså det delvis oppnådde målet enda mer. Faren for at Afghanistan igjen skal fungere som en kilde for internasjonal terrorisme er fortsatt tilstede med afghanske sikkerhetsstyrkers manglende evne til kontroll. Hvis landet igjen blir en grobunn for terrorisme har Norge bare oppnådd ett av tre mål. Det kan da ikke sies å være god måloppnåelse for det norske engasjementet. Derimot er måloppnåelse mer komplekst enn å telle antallet mål oppnådd. Mange faktorer (noen utenfor norske myndigheters kontroll) har gjort det vanskelig å oppnå målene i seg selv, samt vanskelig å vite om målene i det hele tatt var mulige å nå. Med stort pågangsmot har mange norske aktører jobbet hardt for å oppnå regjeringens mål, mål som for store deler av engasjementet var diffuse. Det var først med evalueringsrapporten etter engasjementet at de tre målene ble kommunisert klart til allmenheten. Argumentene og målene for tilstedeværelsen i Afghanistan endret seg underveis i engasjementet.
 
Argumentasjonen i starten av engasjementet var at dette var en kamp mot terrorisme, samt en eksistensiell konflikt som truet Norge og våre alliertes sikkerhet. Man ønsket også å vise solidaritet med allierte, før dette endret seg til en humanitær argumentasjon i midten av tidsaspektet til engasjementet (Bergmann, 2014: 85). Mot slutten av engasjementet i Afghanistan ble det lagt størst vekt på den opprinnelige argumentasjonen, nemlig internasjonal terrorbekjempelse. Argumentasjonen mot slutten av engasjementet framstod som et forsøk på, ifølge Godal-utvalget, å løfte fram et vellykket område for å kunne legge til rette for en exit-strategi (NOU 2016: 197). Dermed kan det sies at argumentasjonens sirkel ble sluttet. 
 
Denne varierende begrunningen bunner ut i at det ikke fantes noe klart motiv for hvorfor Norge deltok i Afghanistan. Norges allierte hadde vidt forskjellige ambisjoner. Bush-administrasjonens mål var å finne de skyldige for terrorangrepene 11.september 2001, ikke nasjonsbygging av en ny demokratisk afghansk stat. Den britiske statsministeren Tony Blair som ønsket derimot å gjøre Afghanistan til et utstillingsvindu for vestlige verdier og langsiktig utvikling da han i oktober 2001 slo fast at «De verdiene vi tror på burde skinne gjennom i det vi gjør i Afghanistan. Vi forplikter oss til dette overfor det afghanske folket: Det skal ikke avsluttes med denne konflikten. Vi skal ikke dra vår vei slik verden utenfor har gjort så mange ganger tidligere her.» (Høiback, 2016).
 
Innenfor disse ytterpunktene måtte norske politikere sette seg noen mål for hva Norge skulle oppnå med å være i Afghanistan, selv om målene kanskje ikke var forenlige med hverandre, eller med allierte mål. De overordnede målsetningene ble heller ikke fra politisk hold fulgt opp med konkrete tiltak til hvordan målene skulle oppnås utenom at man bestemte at Norge skulle skille seg fra resten av ISAF. ISAFs COIN-strategi, som la opp til et tett samarbeid mellom sivile og militære, ble skjøvet til side av norske politiske myndigheter som ønsket å skille sivile operasjoner fra militære. Norges arbeidsmåte skilte seg dermed fra resten av ISAFs, selv om man var del av samme operasjon. I følge Høiback ble da strategiutviklingen overlatt til de som skulle gjennomføre den. Det skaper ikke den langsiktigheten som trengs for å oppnå målene som ble satt (Høiback, 2016).  
 
I det store og det hele har Norges måloppnåelse og engasjement i Afghanistan lite å si for den jevne nordmann da vi kriget på bortebane, noe som er mye bedre enn å måtte krige på hjemmebane med de ødeleggelser og smerter det medfører. Uavhengig av hvor mange mål Norge oppnådde med å engasjere seg i Afghanistan er situasjonen for afghanere og deres myndigheter prekær for å overleve. Situasjonen afghanerne nå opplever har en direkte innvirkning på Norges måloppnåelse ved å true statsmakten og muligens igjen gjøre Afghanistan til grobunn for internasjonal terrorisme. De mørke skyene har muligens blitt enda mørkere for Afghanistan siden min forrige artikkel om Afghanistan. Norges delvis oppnådde mål om å hindre Afghanistan fra å bli et arnested for internasjonal terrorisme har direkte blitt utfordret av utviklingen i Afghanistan til muligens å bli et mål Norge egentlig ikke oppnådde. Dermed står Norge igjen med ett oppnådd mål, nemlig å opprettholde sitt gode forhold til USA og NATO.
 
Med disse sprikende målsetningene er det ikke unaturlig at man ikke lyktes bedre i å nå de. Om det er grunn til at vi kommer til å nå målene i større grad ved neste engasjement er jeg usikker på da Norge må manøvrere seg mellom sprikende målsetninger, uten en klar strategisk tanke, samt kompleksiteten som preger dagens konflikter.
 
 
Kilder:
Bergmann, P. (2014). Derfor er vi i Afghanistan: En analyse av norske myndigheters begrunnelse for engasjementet i Afghanistan 2001-2013. Masteroppgave, Universitetet i Oslo, Oslo
 
Høiback, Harald (2016, 10. desember.) Oppdraget ble ikke lettere av at alliansens ambisjoner sprikte i alle retninger. Klassekampen
 
Mashal, Mujib (2016, 3. oktober) Emboldened Taliban Overrun Parts of Kunduz and Taunt     Afghan Forces. New York Times. Hentet fra:              https://www.nytimes.com/2016/10/04/world/asia/afghanistan-kunduz-taliban.html
 
Mashal, Mujib & Schmitt, Eric (2016, 2. desember) Afghan Security Crisis Sets Stage for   Terrorists’ Resurgence. New York Times. Hentet fra:                         https://www.nytimes.com/2016/12/02/world/asia/afghanistan-security-terrorism-   taliban.html?_r=4
 
NOU 2016: 8. En god alliert – Norge i Afghanistan 2001–2014. Hentet fra:            https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2016-8/id2503028/sec1
 
Regjeringen (2014, 21. november) Regjeringen oppnevner Afghanistan-utvalg. Hentet fra: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/afghanistan-utvalget/id2341692/
 
Sitter, Robin (2015, 4.oktober) Hva skjer i Afghanistan. Studentredaksjonen. Hentet fra:   http://studentredaksjonen.weebly.com/artikler/hva-skjer-i-afghanistan