Mee Too-kampanjen: et Sør-Afrikansk perspektiv

Skrevet av: Heidi Kristiansen

#MeToo-kampanjen har fått stor oppmerksomhet og skapt debatt i land over hele verden siden dens start i oktober 2017. I vestlige land spesielt, har politikere, samt ledere i store bedrifter måttet gå av på grunn av #MeToo-avsløringer. I Sør-Afrika har imidlertid kampanjen florert med et fravær av at profilerte personer har måttet ta ansvar for sine handlinger. Avsløringene har vært til stede, men konsekvensene har latt vente på seg. Femicide-raten (def: drap på kvinner eller jenter, av en mann, på grunn av deres kjønn) i Sør-Afrika er fem ganger høyere enn det globale gjennomsnittet, men sexisme (def: fordommer, stereotypier og diskriminering, ofte mot kvinner, på grunn av deres kjønn) fortsetter å bli tolerert i hele landet, mye på grunn av en utbredt kjønnsbasert voldskultur. For å forstå konteksten i Sør-Afrika har forfatter og satiriker Marianne Thamm forklart det ganske godt: “We as women, as girls, must each day step into the world and deal with perpetual and constant clear and present danger. As you can glean from the #MeToo campaign, the abuse not only emanates from the unwelcome glances, touches and whispers from men we know or who are directly in out orbit. The fear is with us always, everywhere.”
 
“It is a process coming out, you can’t just say #MeToo, there have to be some social workers or someone else that can help you when you open up that wound again.”
 
Det er utallige organisasjoner som arbeider for likestilling og rettigheter for minoriteter i Johannesburg, Sør-Afrika. En av disse kaller seg The 1in9 Campaign og ble grunnlagt i 2005 som en støttegruppe for Fezeka Kuzwayo som tok en voldtekt begått av daværende vise-president, Jacob Zuma til retten. Han vant rettssaken og Kuzwayo ble tvunget til å leve resten av sitt liv i eksil på grunn av hatkriminalitet fra Zuma-supportere. Navnet 1in9 kommer av at det på den tiden kun var én av ni kvinner som rapporterte kjønnsbasert vold. Denne prosentandelen har blitt høyere og kvinnene i 1in9 forteller at det i dag kun er nærmere én av 25 som rapporterer. Av disse er det svært få som faktisk blir dømt.
 
En naturlig tanke er å tro at 1in9 med deres bakgrunn har ønsket #MeToo-kampanjen velkommen, men deres perspektiv på kampanjen ligner mer på Terana Burkes originale tanke; “Social media is not a safe space, I thought: this is going to be a fucking disaster”. Pinki Scaps Zulu, ansatt i 1in9, er svært opptatt av at det er nødvendig med et sikkerhetsnett for de som tør å si #MeToo. Kan de håndtere konsekvensene? “It is a process coming out, you can’t just say #MeToo, there have to be some social workers or someone else that can help you when you open up that wound again.” Hun og kollegaene legger vekt på at det er vanskelig å gjøre den “vestlige” #MeToo-kampanjen sin egen med deres ulike kontekst og virkelighet. Deres perspektiv skiller seg veldig fra den vestlige da få kvinner bekymrer seg for konsekvenser når de skriver #MeToo på sosiale medier. Dette er en av de største forskjellene mellom forståelsen av #MeToo i Sør-Afrika og i Norge.

Pinki Scaps Zulu, Foto av: Heidi Kristiansen

“The actions need to be quite extreme for it to be recognized as a problem here”

#MeToo-kampanjen i Norge tok for alvor av da Trond Giske, tidligere nestleder i Norges største politiske parti, Arbeiderpartiet, ble anklaget for seksuell trakassering. Det hele startet med en lekkasje til Dagens Næringsliv om at Giske skal ha sendt en tekstmelding til en 19 år gammel kvinne i AUF og spurt om hvor festen på hotellet foregår etter en festmiddag i partiet; Hovedpoenget med å nevne denne hendelsen er at noe slikt aldri ville fått oppmerksomhet i Sør-Afrika. En tekstmelding fra en høytstående politiker til et yngre partimedlem er å regne som noe normalt. “In most times we don’t think of harassment and less obvious forms of violence as problematic.” Amanda Hodgeson, tidligere ansatt i 1in9 forteller at det er vanlig å bli presset til å gjøre ting uten egentlig å innse hva en gjør før etterpå. Før det er for sent. “What we think of as normal things is not really normal and okay”. Hodgeson forteller om en episode på universitetet hvor hun ikke innså før etter at #MeToo-kampanjen hadde kommet, at hun hadde blitt seksuelt trakassert. “The actions need to be quite extreme for it to be recognized as a problem here.”

Amanda Hodgeson, Foto av: Heidi Kristiansen

  “What is justice to me?”
For noen kvinner er det rettferdighet i seg selv om de i det hele tatt har noen å snakke med om erfaringer de har med kjønnsbasert vold. Å tørre og åpne seg og få snakket ut gir dem den freden de trenger til å fortsette med livene sine. For andre er ikke dette nok. Noen trenger å se gjerningsmannen bak lås og slå. Kvinnene i 1in9 hjelper kvinner med å ta kjønnsbasert vold til retten. De forteller at det er en svært ydmykende og vanskelig prosess, hvor fornærmede opplever sekundær viktimisering i form av kritiske spørsmål, hatkriminalitet og drittslenging. Fornærmede blir ikke trodd med mindre det fremkommer tilstrekkelig med bevis mot gjerningsmannen. Dersom fornærmede ikke kan vise til blåmerker og sår regnes voldtekten som seksuelt samleie med samtykke. “What is justice to me?” er et spørsmål kvinnene i 1in9 stiller flere ganger om dagen. Som nevnt ovenfor legger de stor vekt på at kvinner som snakker ut om kjønnsbasert vold må forstå hvilke konsekvenser det kan få. I noen Townships kan det vært direkte farlig å snakke ut om vold dersom gjerningsmannen har mye makt. Det kan føre til utfrysning, diskriminering og en generell dårligere levestandard for både den fornærmede og hennes nærmeste familie. En må overveie hva som er viktigst, fordi konsekvensene kan være fatale.
 
Denne artikkelen har ikke til hensikt å bagatellisere #MeToo i Norge, og hvilke problemer vi har her. Den er ment til å skaffe et bredere perspektiv. Vi har problemer her i Norge som det er viktig å arbeide med. I et ideelt samfunn skal ingen oppleve trakassering. Det er imidlertid viktig å se utenfor egne landegrenser. Det er viktig å forstå hvordan en kampanje kan bety én ting her i Globale Nord og noe helt annet i Sør-Afrika. Kontekst og kultur er stikkord her. Seksuell trakassering blir sett på som normalt. Det er ikke et stort nok problem til at det kan tas tak i på samme måte som vi har ressurser til å gjøre her i Norge. Vi er heldige. Norge har også et sikkerhetsnett i form av velferdsstaten som gjør at det omtrent aldri er direkte farlig å snakke ut om seksuell trakassering og kjønnsbasert vold. En norsk kvinne forteller at hun er forsiktig med å snakke ut om sine opplevelser fordi hun mener at en fremtidig arbeidsgiver kanskje ikke vil ansette henne fordi hun blir sett på som “en sånn varsler”. Dette er en reell frykt, men på mange måter har #MeToo-kampanjen i Norge faktisk hyllet disse Varslerne. Alle har blitt trodd. I Norge er det ikke farlig å snakke ut, det er det i Sør-Afrika. I Norge snakker vi ut om seksuell trakassering, i Sør-Afrika snakker de (ikke) ut om kjønnsbasert vold.