|
Skrevet av: Jørgen Jensehaugen Siden 1940-tallet har grensene i Palestina blitt endret en lang rekke ganger. Noen av disse endringene har kun skjedd på papiret, andre har kun skjedd på bakken. I denne artikkelen vil jeg forklare noen av disse grenseendringene. Til sammen forklarer de hvorfor dagens landskap ser ut som det gjør. 
Normative demografiske grenser Med fremveksten av sionisme som ideologi, en økende antisemittisme i Europa og stengte grenser rundt omkring i verden, begynte Europas jøder å flytte til Palestina i stor skala på 1920, 30- og 40-tallet. Området var da et britisk mandatområde og det utviklet seg store spenninger mellom det palestinske samfunnet og de jødiske immigrantene. Begge parter ønsket nasjonal uavhengighet. Britene forsøkte lenge å holde kontrollen over området, men etter andre verdenskrig hadde den tidligere stormakten store økonomiske problemer. Det å holde Palestina var dyrt og ga liten gevinst. Spenningen mellom de to samfunnene på bakken bare økte. Britene ga derfor denne umulige oppgaven til FN. FNs løsning var den berømte delingsplanen fra 1947. Premisset for denne lignet veldig på en britisk plan fra 1937 – Peel kommisjonen. Felles for FNs delingsplan og den britiske Peel-kommisjonen var at a) landet skulle deles og b) delingen skulle baseres på den eksisterende demografien. FNs delingsplan vektla at kjernen i det som skulle bli en jødisk stat var nord-vestkysten av Palestina, samt grensen mot Syria i nord-øst. Dette var de områdene hvor det var størst jødisk befolkningstetthet. Den jødiske staten skulle også få den sørlige Negev-ørkenen hvor befolkningstettheten var lav. Resten av landet skulle tilfalle en arabisk stat, mens Jerusalem og omegn skulle bli en internasjonal by. Prosentmessig var fordelingen at 56% skulle bli en jødisk stat, 43% skulle bli en arabisk stat og 1% skulle være internasjonalisert. Verdenssamfunnet aksepterte denne planen, det sionistiske lederskapet aksepterte det som et godt utgangspunkt og palestinerne avviste forslaget. Forslaget hadde noen veldig store problemer. For det første så eide jøder under 10% av landet da dette vedtaket ble fattet. For det andre stilte ikke FN med noen implementasjonsmekanisme. I kombinasjon betydde dette at løsningsforslaget ble en oppskrift på krig. Sionistene ønsket å sikre seg (minst) det landet de ble lovet, mens Palestinerne ønsket å sikre seg kontroll over det landet de hadde. Krigens grenser 1948-krigen, som den gjerne kalles, hadde to hovedfaser. Den første – borgerkrigen – brøt ut i desember 1947, kort tider etter at delingsplanen ble vedtatt i FN. Palestinske og sionistisk milits utkjempet da en bitter krig. Etter at sionistene hadde vært på defensiven i starten gikk de gradvis på offensiven. Under «Plan Dalet» som startet i mars 1948 begynte sionistisk milits å fordrive palestinere fra sentrale byer og landsbyer. Dette var starten på den palestinske masseflukten. Innen krigens andre fase startet i mai 1948 var cirka 300 000 palestinere drevet på flukt. Den 14. mai 1948 erklærte Israel seg som en uavhengig stat. Dagen etter invaderte en samling arabiske stater – Jordan, Irak, Libanon, Syria og Egypt. Dette var en hard krig for alle parter, men innen høsten 1948 ble det klart at Israel kom til å vinne. Den store taperen var den palestinske befolkningen. De fikk ikke en stat og til sammen 750 000 palestinere ble drevet på flukt fra de områdene som ble staten Israel. Da krigen var ferdig i mars/april 1949 var grensene radikalt endret. Israel hadde da kontroll over 77% av landet. Jordan annekterte Vestbredden (22% av landet) og Egypt okkuperte Gaza (1% av landet). Jerusalem var en delt by. Disse grensene ble befestet gjennom de såkalte våpenstillstandsforhandlingene i 1949. Disse utgjør det vi kjenner som «green line» i dag. Okkupasjonsgrensene I 1967 ble grensene endret nok en gang. Spenningen i regionen hadde vokst kraftig over tid, spesielt mellom Israel og Egypt, og mellom Israel og Syria. I juni 1967 gikk Israel derfor til overraskelsesangrep mot Syria og Egypt, og deretter mot Jordan. I løpet av seks intense dager hadde Israel knust all motstand og okkupert hele Jerusalem, Vestbredden, Gaza. I tillegg hadde Israel okkupert den syriske Golanhøyden og den egyptiske Sinaiørkenen. Nok en gang ble tusenvis av palestinere drevet på flukt. Dette betydde at hele det historiske Palestina var samlet under israelsk kontroll. Samtidig fungerte denne kontrollen på forskjellige måter. Disse juridiske lagene vedvarer i dag. I det som er Israels reelle grenser så har alle som bor der statsborgerskap, inkludert de 20% av befolkningen som er palestinere. Jerusalem har Israel annektert, selv om det internasjonale samfunnet ikke anerkjenner dette. Her har alle byens jøder israelsk statsborgerskap. Noen av byens palestinere har også det, men de fleste har isteden en form for oppholdstillatelse. Vestbredden og Gaza er okkuperte territorier og palestinerne som bor der lever under en israelsk militæradministrasjon, mens de israelske bosetterne som bor på Vestbredden (Gaza ble evakuert i 2005) lever under israelsk lov på ikke-israelsk jord. A, B, C-grensene I dag er grensene høyst fraksjonerte, og systemet er enda mer komplisert enn det som ble realiteten etter 1967. Gjennom Oslo-avtalene på 1990-tallet ble de palestinske områdene delt inn i A-, B- og C-områder. A-områdene er nominelt kontrollert av de palestinske selvstyremyndighetene, C-områdene er under fullstendig israelsk kontroll, mens B-områdene er under delt palestinsk og israelsk kontroll. Dette kompliserte juridiske lappeteppet blir videre komplisert av strukturer som den israelske muren som ble bygget fra 2000, en serie med veier reservert for israelere og et komplisert nettverk av kontrollposter og andre sikkerhetsbarrierer. I dag har palestinere tilgang til kun cirka 50% av Vestbredden, samt Gaza, noe som betyr at dagens Palestina reelt sett er kun 10% av det historiske Palestina.
0 Comments
|
