Atomvåpen for fred?

Skrevet av: Lars Vigerust Graff

​I verden i dag finnes det 9 stater med atomvåpen og selv om antall atomvåpen/stridshoder har minket med over to-tredjedeler i løpet av de siste 30 årene, så har antall stater med atomvåpen økt den samme perioden med Pakistan og Nord-Korea som de mest nylige atom-maktene. Til tross for denne økningen i antall land med tilgjengelige atomvåpen klare for bruk, så virker den internasjonale konsensusen å være i favør for nedrustning og eventuell avskaffelse. Når vi da i tillegg er klare over de voldsomme konsekvensene eventuell bruk av atomvåpen fører med seg (Hiroshima og Nagasaki) og de voldsomme kostnadene utvikling og vedlikehold av atomvåpen fører med seg, så er det naturlig å ønske seg hele atomvåpenindustrien til livs. Kan vi da sette to streker under svaret og med iver og lyst gå inn for å jobbe mot en atomvåpenfri verden? Jeg mener det blir for enkelt.
 
Siden utviklingen av de første atomvåpnene i 1945 og den påfølgende bombingen av Hiroshima og Nagasaki samme år har ingen av verdens stater benyttet atomvåpen til krigføring. Gjennom bombingen i 1945 ble konsekvensene ved bruk av atomvåpen brutalt tydelige og det er naturlig å anta at enhver stat innser seriøsiteten i å benytte slike våpen og ødeleggelsene de medfører. Dette betyr at til tross for at et økende antall stater utvikler atomvåpen, så vil terskelen være svært høy for i det hele tatt å vurdere å ta i bruk slike våpen. 
 
Så om verdens stater med atomvåpen tilgjengelig eller under utvikling ikke ønsker å benytte seg av dem, hvorfor bruker de da penger på atomvåpen? En forklaring kan være den avskrekkende funksjonen det har å besitte atomvåpen. Det første eksempelet vi fikk på en slik avskrekkende funksjon var under den kalde krigen hvor begrepet Mutually Assured Destruction (MAD) ble introdusert. Tanken bak begrepet var at ingen parter i den kalde krigen, verken Sovjet eller USA,ville ønske å gå til krig.  Motviljen til å gå til krig grunnes begge parter sin visshet om at et angrep vil medføre en stor sannsynlighet for at motparten vil svare med et atom-angrep. Risikoen ved å ta det første steget for å gå til krig ble dermed for stor.
 
Historikere og statsvitere har i ulik grad gitt tilstedeværelsen av atomvåpen på hver side av bordet kreditt for at den kalde krigen ikke endte i krig mellom Sovjet og USA. Det er dog verdt å spørre seg om i hvor stor grad den samme avskrekking-dynamikken skildret i begrepet MAD er tilstedeværende i verden i dag. Fører den tilstedeværende risikoen for atomvåpen-angrep at stater med atomvåpen ikke kriger konvensjonelt med hverandre? Og hva vil da eventuelt den beste løsningen for å kontrollere atomvåpen-bestanden i verden være? Ønske vi å fortsette arbeidet for ikke-spredning? Er likevel muligheten for at atomvåpen kan bli brukt i fremtiden grunn nok til å jobbe mot full avskaffelse? Eller burde vi eventuelt ønske oss at flere stater utvikler atomvåpen for å ytterlige forsterke effekten av MAD i betydelig større skala (slik Kenneth Waltz argumenterer)?  
 
Jeg mener dermed at vi før vi konkluderer med hvilke av de nevnte fremtidige tilnærmingene til atomvåpenindustrien verdenssamfunnet bør lande på, så må vi med tida ta stilling til hvorvidt tilstedeværelsen av atomvåpen fører til en fredeligere, mindre konfliktfylt verden. Om vi derimot, uten tilstrekkelige svar, i ytterligere grad skal presse frem nedrustning og avskaffelse av atomvåpen vil det kunne være symptom på en blind idealisme som i absolutt verste fall kan føre til økt konfliktnivå og dermed potensielle fatale konsekvenser.