Russland og internasjonal sikkerhet

Skrevet av: Kirsti Stuvøy

Foto: AP Photo/RIA Novosti, Alexei Nikolsky,
Presidential Press Service

Russland viser seg for tida opportunistisk og risikovillig i internasjonal politikk. Må vi håpe de vinner på det, slik at vi ikke alle taper?

Studenter i internasjonale studier med historie spør meg hvordan situasjonen med Russland vil utvikle seg framover. Fra studiene har de innsikt i at det kreves et kritisk blikk på kilder og noe fantasi for å forklare hva som en gang var. Det samme trengs for å kunne si noe om hva som kommer. Men det står mye på spill i internasjonal sikkerhet i dag. Russlands annektering av Krim våren 2014 oppfattes av mange i Vesten som et russisk opprør mot etablerte institusjoner og regler for internasjonal orden. Fra Russlands ståsted har Vesten gang på gang vist at de er dobbeltmoralske i forhold til disse rammene for internasjonal fred og sikkerhet.
 
I Irak (2003) og Libya (2011) skulle Vesten forsvare menneskerettigheter og folks sikkerhet, men utfallet var regimeskift og borgerkrig. Sett fra Russland skyver Vesten menneskerettigheter foran egeninteresser og bruker makt i andre land. I Ukraina har vestlig innflytelse blitt oppfattet som et fremstøt mot Russland. Innad i Russland går også myndighetene kritisk ut mot vestlig påvirkning av sivilsamfunnet. Det kan derfor sies å være mange fronter i dagens spente sikkerhetspolitiske situasjon. På spørsmålet om hvordan dette kan utvikle seg framover kan det derfor være viktig med en helhetlig vurdering av drivkrefter i internasjonal sikkerhet. Et annet spørsmål er hvilke kilder som er tilgjengelig om ulik syn på dette og hvordan disse tolkes. Politiske eliter kan ta ulike perspektiv til inntekt for politiske avgjørelser. Derfor kan det være på sin plass å samtidig diskutere grunnleggende politiske spørsmål om ansvar og ansvarliggjøring i internasjonal sikkerhetspolitikk.
 
Når det er sagt, forholdet mellom Russland og Vesten har vært spent før. Da Russlands statsminister Dmitri Medvedev i en tale nylig snakket om en ny ”kald krig”, tilla han fortidas ideologiske konfliktlinjer vekt i samtiden. Det har vært ulike faser i forholdet mellom Russland og Vesten i post-kald krig tiden, både tilspissede situasjoner og aktive forsøk på ny start og bedre forhold. Etter Sovjetunionens fall i 1991, var krigene på Balkan en av prøvesteinene for ulike oppfatninger om internasjonal politikk mellom Vesten og Russland. Dette skulle blant annet det såkalte NATO-Russland-rådet bidra til å håndtere. Denne arenaen for diplomatisk dialog mellom de to tidligere ”blokkene” undersøkte Vincent Pouliot i boka ”International Security Practices: The Politics of NATO-Russia Diplomacy” som kom i 2010. En av bokas mest interessante konklusjoner er at for disse diplomatene var bruk av militærmakt mellom Russland og Vesten utelukket. Det var simpelthen ikke et handlingsalternativ vurderte som relevant, fant Pouliot ut. Til tross for spenninger, for eksempel knyttet til Irak-krigen i 2003 eller Georgia i 2008, ble det klart at fred, eller i hvert fall ”ikke-krig” var kjernen i forholdet.
 
Seks år senere er rådet ikke lenger i funksjon – det er verken nedlagt eller aktivt, selv om ryktet går om at det snart kan bli et møte. Det vil da skje i lys av spenninger som er større enn på lenge mellom Russland og Vesten. Russland har kanskje stått for den største overraskelsen i løpet av disse årene ved å annektere Krim. Parallelt går verden gjennom store økonomiske og politiske endringsprosesser. Disse beskrives gjerne som en overgang fra USAs uniplore maktposisjon i post-kald krig tida til en multipolar verdensorden med flere maktsentre. I internasjonal politikk vurderes slike strukturelle endringer å gå hånd i hånd med økt uforutsigbarhet, slik vi observerer nå (det kan føyes til at endringer i struktur generelt har en slik funksjon; men som de fleste forstår, de gir også muligheter, kanskje særlig hvis man er opportun). Russlands annektering av Krim bidrar med økt utrygghet fordi internasjonalt etablerte normer er satt i spill. Spørsmålet som reiser seg er om militærmakt vil komme til å bli brukt (enda) mer i tida som kommer. Og videre kan vi undre - har kanskje ikke Pouliots analyse hold lenger?

I løpet av det siste året har Russland også involvert seg militært i Syria og støtter opp om sin alliert, Syrias president Bashar al-Assad, som USA blant annet har gitt uttrykk for at de ønsker fjernet som statsoverhode. Spenninger mellom Russland og USA setter spor også i denne regionen. For Russland er dette en anledning til å holde fram det de ser på som grunnleggende for internasjonal orden, det vil si suverenitet og ikke-innblanding i interne anliggende. Men det er også en anledning til å vise at Russland som stormakt tar ansvar i internasjonal politikk. Beskjeden fra Moskva er at det finnes ingen løsning på Syria-krisen uten Assad. Denne posisjonen har bidratt til å forløse en politisk prosess om en mulig løsning. Med hjelp av FN har dette blitt til de såkalte Genéve-forhandlingene som startet i slutten av januar 2016. Sett fra ett perspektiv framstår Russland kanskje bare som en trøbbelmaker i internasjonal politikk, men alle synes enig i at dette forhandlingssporet er et riktig skritt.

Samtidig som Russland engasjerer seg på nye utenrikspolitiske arenaer, står utfordringene i kø på hjemmebane. Fallene i oljeprisen det siste halve året påvirker det oljeavhengige statsbudsjettet i Russland stort. Allerede på midten av 2000-tallet snakket daværende president Dmitri Medvedev om den ensidige ressursavhengigheten i Russland, og manet til modernisering. Lite har skjedd, men kanskje skjer det noe nå? Vestlige sanksjoner kan ha en betydning for innenrikspolitisk endring, men det er også politiske protester internt i Russland.

I tiden som har gått siden midten av 2000-tallets moderniseringsprosjekter ble rullet ut i Russland, har regjeringen opplevd de største politiske protestene siden 1980-tallet. I 2012 protesterte folk og stilte krav om ”rene valg”. Siden har de protestert mot elitens luksusliv og den åpenbare korrupsjonen i landet. Represjonen mot ikke-statlige organisasjoner og anti-homo propaganda har også mobilisert protester, men også folk som står for anti-liberale, nasjonalistiske og rasistiske holdninger demonstrerer. Elena Chebankova skrev i en artikkel i fjor, ”Competing Ideologies of Russia’s Civil Society” at vi bør se nettopp til dette som en sentral drivkraft for dagens samfunnsutvikling i Russland: striden mellom tradisjonelle-konservative og liberale krefter. De er grunnleggende uenig om hva frihet og det gode live er, men også om Russlands plass i internasjonale politikk. Selv om president Putins får stor oppslutning i spørreundersøkelser, er protestene et uttrykk for at regjeringens legitimitet utfordres. Den siste store offentlige protesten var i forbindelse med årsdagen for drapet på den liberal, korrupsjonskritiske politikeren, Boris Nemsov. 27. februar var flere hundre tusen ute i Moskvas gater og mange ropte kritiske slagord mot President Putin.   

Foto: RFE/RL's Russian Service

​Det er rimelig å forvente at den innenrikspolitiske situasjonen ikke blir enklere i en situasjon med økonomisk nedgang, der både vestlige sanksjoner på grunn av anneksjonen av Krim og lav oljepris spiller inn. Dette understreker også hvor sammenvevd nasjonal og internasjonal politisk utvikling er.
 
En konsekvens er at Russlands utenrikspolitiske engasjement i dag må vurderes i lys av den innenrikspolitiske dynamikken. Selv om ikke Russlands militære maktbruk i Syria er ensidig motivert av innenrikspolitiske hensyn, kan de virke inn på disse. Dette er først og fremst en utfordring for President Putin; hvordan vurderer folk utenrikspolitikken? Inkluderingen av Krim i Russland er heller ikke uproblematisk og koster penger. Den politiske retorikken, hvordan den politiske eliten gir mening til disse hendelsene er sentralt i en situasjon med slike sammensatte utfordringer.
 
I tida etter den kalde krigen har Russland i hovedsak vært kjent som en pragmatisk utenrikspolitisk aktør. Med maktbruk, som i Ukraina, og en mer konfronterende politisk retorikk, oppfattes Russland som selvhevdende og styrt av egeninteresse med stor risiko for internasjonal sikkerhet. En ting som er relevant å minne om i den sammenheng er at i femten år har den globale krigen mot terror satt agendaen i internasjonal sikkerhetspolitikk. Vesten har brukt utallige milliarder, gigantiske mengder militært materiell og et stort antall mennesker har dødd, alt med den hensikt å bekjempe terrorister for å bedre ”vår” sikkerhet. Resultatet er, slik de fleste er enig i, det motsatte. Russlands maktbruk i Krim skjer mot en annen bakgrunn, men i russisk politisk diskurs knyttes som nevnt nettopp vestens krigføring i Midtøsten sammen med utviklingen i Ukraina. Fra Moskva pekes det på at Vesten blander seg inn i andre lands anliggende, om det nå er i Bagdad, Tripoli eller Kiev, og at dette er det egentlige normbruddet i internasjonal politikk.
 
Anneksjonen av Krim kan ses som et uttrykk for at Russland ikke lenger ville begrense seg til verbale utbrudd mot det de oppfatter som kritikkverdig vestlig politikk. Så nær Russlands innflytelsessfære var grensen nådd, slik John Mearsheimer hevder i sin analyse av konflikten i Ukraina. I artikkelen ”Why the Ukraine Crisis is the West’s Fault” hevdet han i 2014 at vestlige politikere har glemt å tenke på at EUs og NATOs inntog i Øst-Europa fra Moskva måtte oppfattes som en inngripen i deres maktsfære. Ukraina er i dette perspektivet bare en ”buffersone” mellom stormakter.
 
I den siste russiske nasjonale sikkerhetsplanen som kom på tampen av 2015, er Russland kritisk til, men ser samtidig samarbeid med NATO og USA som nødvendig og ønskelig. Det bringer oss tilbake til NATO-Russland-rådet. Slike diplomatiske arenaer er elitenes tumleplass. Det Pouliot kanskje glemte eller ikke la tilstrekkelig vekt på i sin analyse var at en slik arena reguleres av egne normer og verdensbilder, slik Mearsheimer er inne på. Disse kommer for eksempel til uttrykk i motsetningsfylte oppfatninger om dagens situasjon og hvem som har skyld i den spente sikkerhetspolitiske situasjonen. Silke oppfatninger legges til grunn for de politiske handlingsmulighetene som kommer på bordet. Med etterrettelig kildestudier vil ettertiden kunne vise hvilke interesser som fikk sette dagsorden og idealer som ble knust. De politiske løsningene på dagens sikkerhetspolitiske utfordringer berører oss alle. Da kan det være lurt å tenke på hvordan verden ser ut fra andres synspunkt enn vårt eget.
 
Til slutt vil jeg skryte av engasjementet som driver studentene ved bachelorprogrammet i Internasjonale studier med historie på Høgskolen i Lillehammer. Nysgjerrighet koblet med interesse for historie og evner til å lete fram og studere kilder kritisk er nødvendig når vi forsøker å forstå og forklare Russland og internasjonal politikk. Det kan hjelpe oss til å vurdere hvordan dagens sikkerhetspolitiske situasjon oppfattes og vurderes på ”den andre siden.” Det gjelder ikke bare synspunktene politiske eliter gir uttrykk for i taler og andre offisielle uttalelser. Andre folks vurderinger, blant de som går i demonstrasjonstog, diskuterer på sosiale media eller i politiske ”kjøkkenbord-diskusjoner” gir perspektiv på samtiden. Det er også her vi kan forstå hvilke drivkrefter som er viktig for politisk legitimitet. Som student har du mange muligheter, og en av dem er å dra til Russland. Gjør det! Der kan du kanskje også diskutere om internasjonal politikk bare er et spørsmål om hvem som vinner og hvem som taper?