|
Skrevet av: Inga Marie Kolstrøm  Karrieredagene på ISH har stadig fått besøk av tidligere elever som gir inspirasjon for unge håpefulle, og i den anledning fikk vi et intervju med fjorårets redaktør for Studentredaksjonen, Abby Brobakken som gikk ut av ISH våren 2017. Abby går for tiden master i statsvitenskap ved NTNU, og ved siden av har hun et verv i Amnesty. Hun fant stillingsutlysningen ved en tilfeldighet da hun scrollet gjennom amnesty.no, og kommer derfor med en oppfordring til alle som ønsker å jobbe med det samme; ikke vent med at noe skal komme din vei, ta stegene selv! Hva har du fått mest utbytte av å jobbe i Amnesty? Det kan gjelde alt fra hvor mye som skal til for å få til et vellykket arrangement, alt fra forberedelser, kontakte folk og selve promotering i en by som Trondheim hvor det skjer så mye ting allerede fra før har vært utfordrende men utrolig lærerikt. Men alt i alt er det nok innholdet i disse prosjektene og arrangementene som har gjort mest inntrykk, spesielt møtene med menneskerettighetsaktivister. Fortell litt om et av prosjektene du har vært med på! «Skriv for liv» er en kampanje som trekker frem enkeltskjebner som kjemper for menneskerettigheter i de landene de bor i, på ulike grunnlag. En av de jeg vil trekke frem er jamaicanske Shackelia Jackson og fokusområdet i hennes tilfelle er Jamaicas problem med tilfeldig politivold og drap av sivile. I 2014 ble broren hennes Nakiea skutt og drept av politiet, som forsvarligjorde drapet pga. en etterlysning av en mann med dreadlocks som var siktet for ran. Broren hennes passet denne beskrivelsen, og ble enda et offer på drapsstatistikken over unge, fattige menn som har blitt drept av politiet på Jamaica. Det er et omfattende problem som har økt de siste årene, og drapene konsoliderer politiets makt ytterligere og skaper frykt i samfunnet.
«Shame shame shame»
Skriv for liv er noe Amnesty har gjort i over 50 år, hvor tusenvis av mennesker skriver brev i solidaritet for personer som har vært utsatt for menneskerettighetsbrudd som en protest mot myndighetene. Jeg har besøkt skoler i Midt-Norge hvor vi har engasjert elever og oppfordret til å skrive disse solidaritetsbrevene. Tanken bak samkjøringen av kampanjen verden over i samme periode er at det oppnår et stort internasjonalt press og får samtidig får det satt nytt lys på saken og målet er selvsagt å oppnå positive resultater og har flere ganger ført til bl.a. løslatelser. Stater er opptatt av omdømme, og i noen tilfeller har vi hatt besøk på kontoret av folk som har blitt dømt for døden og som har blitt løslatt pga. massive responsen fra verdenssamfunnet, og man kan nesten kalle det en slags «shaming» av stater som fører en umenneskelig politikk og behandling av sine innbyggere. Og det virker! Tenker du at «skriv for liv» fører til en slags normendring i form av myk makt? Helt klart! Det ser vi jo faktiske resultater på. Tyrkiske myndigheter hadde jo for eksempel aldri løslatt de ti tyrkiske Amnesty-aktivistene, hvis ikke det hadde vært for internasjonalt press. Men det er viktig å ikke glemme alle de som ikke er ”frontfigurer” i kampanjene. Har du blitt en idealist Abby? Fra realist til idealist? Jeg har vel fremdeles litt av det realistiske perspektivet på hvordan verden fungerer godt inne etter tre år på HIL, men ja, jeg nok fått mye mer tro på at internasjonal aktivisme faktisk kan påvirke verden til det bedre. Dette ser jeg jo gjennom jobben vi gjør. Vi kan kanskje ikke endre alt, men vi kan påvirke mye. Amnesty har tross alt ganske mange millioner medlemmer verden over. Litt av min holdning har derfor blitt at så lenge vi kan hjelpe noen ved sette fokus på et viktig tema, er det helt fantastisk. Men det nok litt idealistisk å tro at Amnesty alene kan endre et autoritært lands politikk i sin helhet. Samtidig gir presset vi fører mot myndigheter i autoritære stater resultater for enkeltskjebner, og den jobben vi gjør der er livsviktig for mange, selv om det ikke alltid fungerer med en gang. Vi har bl.a. kjempet for en Saudiarabisk blogger som ble dømt til 1000 piskeslag pga. sine skriving om ønske om mer ytringsfrihet og menneskerettigheter. Amnesty demonstrerer faktisk en gang i måneden utenfor Saudi-Arabias ambassade i Oslo, for å legge press på saken. Raif Badawi er foreløpig fortsatt fengslet, men det er viktig å ikke gi opp saken hans eller liknende saker, selv om det ikke gir resultater med en gang. PS! Et eksempel på at internasjonalt press faktisk fungerer og får betydning for enkeltskjebner; i dag ble ”Teodora” løslatt fra fengsel i El-Salvador. Teodora er en dame som har sittet inne 10 av 30 år i fengsel for en dødfødsel. El-Salvador har verdens strengeste abortlovgivning, og dette er en sak Amnesty har kjempet for lenge. Løslatelsen feires naturligvis stort i Amnesty, nasjonalt som internasjonalt.
0 Comments
Av Elise Lysgaard Almås  Robin Sitter, vår tidlegare redaktør var onsdag 7. februar føredragsholdar på Karrieredagen for ISH. Her fortalte han om sin veg frå bachelor i Internasjonale Studier med Historie, til sekretær hjå Forsvarets forskningsinstitutt (IFS) , og vidare til historiemaster ved UIO.
”Korleis såg ein vanleg jobbdag ut for deg ved IFS?” -”Alle dagar var ganske forskjellige, men startskotet gjekk klokka kvart på 8 kvar dag. Det første eg gjorde var å sette på kaffe, deretter ta i mot e-post, telefonsamtalar, organisere ulike arrangement, gi teknisk hjelp til forskarar og liknande. Andre dagar var heilt annleis. Eg fekk til dømes god tid til å innsamle informasjon til eit type ”forskingsprosjekt” eg dreiv med. Vidare fortel Robin om prosjektet han jobba med, som omhandlar ei historisk analyse av kva Forsvaret tidlegare har forska på, og korleis fokusområda har skifta. Blant anna gjekk han tilbake til arkiv frå 1980 og 2016. Her viser han no blant anna til USA’s retta fokus for Asia, og at Norge har følgt etter. Mangfaldige dokument har blitt lest, og som Robin sjølv seier ”det ein ikkje finn, er også eit funn i seg sjølv”. Internasjonale Studier med Historie har vore eit essensielt springbrett for den målretta historiestudenten. Her lærte Robin det han vektlegg som noko av det viktigaste, nemleg kunnskap om seg sjølv og korleis ein jobbar for å oppnå kunnskap og resultat effektivt. Dette er eigenskapar som er heilt naudsynte for både praktikantplassar og vidare studier. I tillegg poengter Robin den gode tverrfaglege kunnskapen ein får gjennom studiet. ”Du er kanskje ikkje ekspert på ein bestemt ting, men du får gode, solide kunnskapar om alt. Det er òg dette som skil oss frå reine statsvitarar og historikarar”, seier Robin med eit smil. Spesielt vektlegg den engasjerte masterstudenten historie som verktøy. ”Ved ISH nytta vi heile tida historie. Vi kombinerte å lære om dagens situasjon, med det som faktisk har skjedd før, ved å trekkja historiske parallellar. For eksempel er dette kanskje ein mangel ved rein statsvitskap. Korleis kan ein lære om dagens situasjon, utan å kjenna fortida?”, seier Robin retorisk. Planen vidare er tenkt, men kjem likevel til å bli litt medan han går. Robin er ferdig med sin historiemaster ved UIO våren 2019. Arbeidet med bachelor-oppgåva våren 2016 gav meirsmak for han. Dette var starten på ein modningsprosess, som førte Robin inn på tanken om ei karriere innanfor akademia. Robin satsar difor på ei forskarkarriere, muligens innanfor Forsvaret. ”Kva er det beste tipset du kan gi andre studentar som går Internasjonale Studier med Historie?” -”Det er ein klisjé, men engasjer dykk. Ta del, ikkje berre ver gratispassasjer. Gjer ting og knytt kontaktar allereie no. For eksempel nytta eg mine erfaringar i Studentredaksjonen med publisering og journalistarbeid, då eg søkte meg inn hjå IFS.”, avsluttar Robin. Skrevet av Jim Andrea Bertelsen  Foto: Sara Rose Onsdag 25 oktober inviterte Internasjonalt Lunsjseminar til et foredrag av Odd Gunnar Skagestad, der han snakket om Russland og makt. Foredraget baserte seg på hans nylige publiserte bok ”Fra Lenin til Putin - Hundre år som rystet verden”, der budskapet var å vise til kontrastene og kontinuitet i Russlands de siste hundre år. ”Russland er noe vi nordmenn må i det minste forsøke å forstå.” Skagestad vektla spesielt to ting for å forstå Russland, historien til landet og makt, og hvordan makt var en svært viktig del av russisk historie og kultur. For å skjønne Russland er det derfor viktig og forstå makt-begrepet og dets rolle i Russland. Han viste til mektige personer i russisk historie slik som Ivan III, Russlands svar på Harald Hårfagre, og Katarina den store, og drar her paralleller til Putin og dagens Russland. ”Russland behøver en Tsar, og har alltid hatt behovet for en Tsar, og vil alltid trenge en Tsar. Og stillingsbetegnelsen er likegyldig.” I Russland mener man at makt er lik rett, og den som har makten har også retten. Dette betyr også at en må klare å holde på makten. Her viser Skagestad til hvordan russere ofte misliker Tsar Nikolaj II og Gorbatsjov fordi begge var personer som hadde makt men mistet den. For en leder av Russland er det viktig å se sammenhengen mellom det politiske og åndelige, og dermed kunne ankre politikken sin i arven slik som Lenin. Døde politikere og levende historie. Skagestad viser til et dikt hans egne barn lærte i russisk barnehage: "Lenin har levd Lenin lever og Lenin vil alltid leve" Russland har de siste hundre årene blitt styrt av ideologi basert på personer med makt, slik som kommunismen fra 1917 til 1990, 90-tallet er kjent som avvikets tiår med Jeltsin som leder. Putinisme, kan betegnes som Russlands nye statsideologi med Putin ved statsroret. Den består av to deler – innenriks som er selve maktvertikalen som baserer seg på en sterk sentral makt med én sterk leder. Utenriks består den av geopolitikk som baserer seg på null-sum tenking, og vektlegger selvhevdelse med et sterkt fokus på Russlands rolle i verden og nå spesielt i Asia. Putin har også klart å styrke den ortodokse kirkes rolle igjen etter en lang tid med undertrykkelse av Sovjetunionens tid. Ved å spille på kirken og visuelle symboler slik som silkebåndet fra st. Georgs-ordenen, har Putin selv klart å styrke sin makt posisjon, gjennom en bredere anerkjennelse blant befolkningen. Det er vanskelig å se for seg at Putin vil miste sin makt i nærmeste fremtid, og han viser gjennom for eksempel annekteringen av krim at Russland er villig til å strekke seg langt for å beskytte egne interesser. Samtidig som opposisjon blir slått hardt ned på innad i landet. Avslutningsvis sår Skagestad tvil om Russland kan anerkjennes som en Supermakt der de er nummer 9 i verden når det kommer innbyggertall og nummer 11 i BNP. Ja de har atomvåpen, men Russland er heller ikke en supermakt med bare ett hangarskip. Russlands styrke derimot er å hevde seg ved å bruke retorikk og symbolske handlinger.  Foto: Sara Rose  Foto: Sara Rose Skrevet av: Magnus Azevedo Stirø  Direktør for Nansen Fredssenter Alfredo Zamudio Foto: Inga Marie Syse Kolstrøm Fredag 12. mai inviterte Nansen Fredssenter til seminaret "Samtaler om flukt" på Høgskolen i Innlandet avdeling Lillehammer. Etter en kort introduksjon fra Alfredo Zamudio, direktør for Nansen Fredssenter, startet seminaret med en videomelding fra ambassadør William Lacy Swing, lederen for International Organization for Migration. Han fokuserte på at "migrasjon ikke er et problem, men en menneskelig realitet som skal styres" og minte oss på at vi lever i en verden i bevegelse, der migrasjon har vært en realitet siden tidenes morgen. De frammøtte på seminaret fikk overvære to paneldebatter. Den første var titulert "Dagens flyktningkrise – det internasjonale bildet" hvor Vigdis Vevstad (menneskerettighetsjurist), Liv Tørres (direktør for Nobels Fredssenter) og Abdoolah Hosseini (masterstudent ved UiB) deltok, med Jørgen Jensehaugen (INN) som ordstyrer. I den andre paneldebatten, titulert "Sivilsamfunnets rolle – fra logistikk fra politikk", deltok Dominik Maass (Rådgiver ved IMDI Indre Øst), Cindy Horst (forskningsdirektør i PRIO), Shoana Ostadi (Røde Sol Norge) og mottaksleder Erling Segelstad ved Ringsaker statlige mottak for enslige mindreårige asylsøkere. Her var Kjell Ivar Iversen (INN) ordstyrer. Hver av paneldeltakerne startet med et innlegg om sine erfaringer før det ble en debatt om integrering og rollen til sivilsamfunnet. Før den første paneldebatten åpnet Vigdis Vevstad med et innlegg om hva det vil si å være en flyktning. Hun førte oss gjennom det internasjonale regelverket, blant dem menneskerettighets- og flyktningkonvensjonen, som kom på plass etter andre verdenskrig da det var 18 millioner på flukt i Europa. Hun forklarte hvordan dette regelverket har blitt kraftig svekket med den pågående flyktningkrisen. Her er det viktig å påpeke at Vevstad sa at det verken er en krise eller katastrofe. Krisestemningen er politisk skapt. Den egentlige krisen er for de som er på flukt. Vi er raske til å påpeke at man skal følge reglene når store bevegelser skjer i Afrika og Asia, men det blir en helt annen tone når det samme skjer i Europa. Hun var kritisk til den politiske håndteringen og at det ikke blir gjort nok for å finne langsiktige løsninger. Man bør heller ta tak i de grunnleggende årsakene i stedet for å prøve å stoppe folk fra å komme til Europa med avskrekkende tiltak, slik fokuset hos europeiske land er i dag. Det er nå f.eks. stuerent å sende folk tilbake til Libya, noe som var totalt utenkelig et par år siden. Dette er en urovekkende utvikling.  Foto: Inga Marie Syse Kolstrøm Panel 1 f.v Vigdis Vevstad, Jørgen Jensehaugen, Liv Tørres og Abdoolah Hosseini I løpet av dagen kom muligheten for å slå av en prat med Alfredo Zamudio, Nansen Fredssenters direktør, og stille noen spørsmål om seminaret og andre temaer. Zamudio begynte med å fortelle at hensikten til seminaret var å invitere til en langsom samtale om et vanskelig tema. Høgskolen ble valgt som møtested fordi det var et tilbud for alle uansett bakgrunn, "studenter, akademikere og bybefolkningen" er alle velkomne. Hva vil du vektlegge som de tre viktigste tingene for å få i gang en god dialog? Zamudio ga tre fundamentale punkter. Nummer en er en trygg ramme. Det er vanskelig med dialog i slalomløypa. Nummer to, vilje til å lytte. Det er viktig å høre hverandre, selv om du ikke liker det er hører. Nummer tre, å lytte betyr ikke at du nødvendigvis skal godta det som blir sagt, men du må ha en vilje til å lære fra det du har hørt. Hva er de tre største utfordringene, slik du ser det, for at en god dialog skal finne sted på høyt politisk nivå i forbindelse med flyktningkrisen? Det må være en politisk vilje til å agere og å ta ansvar, samt kunnskap hos politikerne og politisk interesse som forstår alvoret. Den største misforståelsen i dagens debatt om flyktninger er at man tror fordriving er en frivillig sak, men det er alltid noen som tar avgjørelsen for deg, man er tvunget. "Du må flykte" legger han til med en veivende pekefinger. Videre tok han opp spørsmålet om beskyttelse. Løsningen er å beskytte folk fra fordriving, hjelpe underveis og når de ankommer. Zamudio stresset viktigheten med å beskytte i alle ledd. Han la til at en annen misforståelse i debatten rundt det å ta imot flyktninger er at "vi ikke skal hindre folks trygge rammer – i noen situasjoner må vi hjelpe folk med å flykte".  Foto: Inga Marie Syse Kolstrøm Panel 2: f.v Erling Segelstad, Domonik Maass, Kjell Ivar Iversen, Cindy Horst og Shoana Ostadi Videre gikk samtalen over i EUs omstridte avtale med den libyske kystvakten som skal hindre folk fra å krysse Middelhavet og sende dem tilbake til landet som har hatt stor intern uro siden NATOs intervensjon i 2011. Her var Zamudio skeptisk rundt oppdragets formål. Handler det om å hjelpe folk fra å dø eller hindre folk fra å få beskyttelse i mangel av lovlige ruter? Han legger til at av de 40.000 som har krysset Middelhavet har 1000 druknet. "1 av 40 er en del", og det er viktig å følge prinsippene om assistansene lagt ned i internasjonal humanitær rett. På spørsmål om medienes rolle i presentasjonen av flyktninger er Zamudio klar i tale; "Media har ansvar"! Han trekker inn en parallell mellom dagens debatt om «fake news» og "Den gule presse" fra før første verdenskrig, et historisk eksempel på hvordan media fraskrev seg ansvar og hauset opp stemningen ved å betegne «de andre som mordere». "Pressen er fri, demokratisk, kranglete og ukontrollerende", og "media skapte ikke stemmen – men stemmen kom til media". Til slutt spurte vi Zamudio om hva slags rolle studenter bør ta. Han svarte engasjerende at dette er for viktig til å la voksenverden styre alene og at det vi som skal ta over om 20, 30, 40 år. Det er derfor livsviktig med studenters engasjement for å investere i framtiden. Vi bør være motstemmer i sosiale medier og støtte stemmene som promoterer menneskerettigheter og internasjonal humanitær rett. Skrevet av: Martine EngeI dag har Sven Mollekleiv, president i Røde Kors Norge holdt foredraget ”sammen får vi hjelpen helt frem” her på Høgskolen i Lillehammer. Dette i forbindelse med årets TV aksjon som arrangeres søndag 23 oktober. Vi har derfor laget en oppsummering om Mollekleivs foredrag, for å forstå hva Røde Kors jobber for og hvilke utfordringer de står ovenfor. Håper dere som ikke fikk anledning til å delta på foredraget kan få en smak av Mollekleivs budskap.  Mollekleiv startet med å legge vekt på den positive utviklingen siden 1000-års målene ble satt i år 2000 for å bekjempe fattigdom. Verden har vært vitne til at millioner av mennesker er løftet ut av fattigdom. Flere fått rent vann, helsestell har blitt bedre og barnedødeligheten har gått ned. Og kanskje viktigst for en bærekraftig utvikling; flere har fått mulighet til ta utdanning. SYRIA For inntil 5 år siden gikk antall døde og skadede i krig ned. Men i 2011 brøt det ut dramatiske politiske demonstrasjoner i Midtøsten og Nord-Afrika. Den arabiske våren utviklet seg til å bli en langvarig, blodig konflikt, og den pågående konflikten i Syria startet der. Mollekleiv forteller at han har reist inn og ut av Syria siden konflikten startet, at han har vært vitne til et land der lidelsene og antall drepte stadig øker. Der tretten og en halv million mennesker er helt avhengig av nødhjelp for å overleve. Et land som var befolket av utdannede mennesker som levde sammen på tvers av religioner. Dette landet er i dag i fullstendig konflikt, ikke bare et regimet mot en samlet opposisjon, men mange andre rivaliserende opposisjonsgrupper er ute etter makten. Millioner har flyktet og Nabolandene sliter for kapasiteten er sprengt, denne utviklingen fører til at Syrias tilgrensende land, som har tatt i mot omlag 95% av flyktningene, begynte å stenge grensene. Noe som fører til at flyktningene må reise lengre. I Norge omtalte vi fjoråret som krise, men Mollekleiv spør seg, i sammenligning med nabolandene til Syria, var det kanskje overkommelig. Videre roser han det norske engasjementet. Det legges vekt på viktigheten i at det offentlige og sivile samarbeider for en vellykket integrering. Der det må stilles krav og vises likeverd. Med mål for å skape en tilknytning og tilhørighet slik at menneskene kan ta del i samfunnslivet. Røde Kors sin oppgave i konfliktområder er å være til stede, være tilgjengelig, og ha tilgang på de ulike frontlinjene. Det handler om å skape tillit til at organisasjonen opererer uavhengig, og driver nøytralt humanitært hjelpearbeid for å hjelpe de som trenger det. Derfor vil TV aksjonen i år jobbe for at man skal få hjelpen helt frem dit man tenger det aller mest – i de mest konfliktfulle områdene. Det må forhandles for å komme inn som nøytral, for å å hjelpe sivilbefolkningen. Den Syriske røde halvmåne som er tilstede i Syria jobber på tvers av alle frontlinjer, og det er Røde Kors sitt mandat å stå fast på det humanitære initiativet. Det må i tilfeller forhandles med terrorister for å få inn hjelp til de omringede byene. Klimaendringene skaper også humanitære kriser der flom, orkaner og tørke fører til at mennesker må flykte fra hjemmene sine. Denne migrasjonen som påvirker hele verden, også i vårt land, legger press på et globalt plan for å finne bærekraftige løsninger og strukturer der helse og utdanning står sentralt. Molleklev påpeker at det må satses på kvinnene i de utsatte områdene da kvinnene er avgjørende for utviklingen fordi mange menn er i krig. Den urbane volden På toppen av dette ser organisasjonen en negativ utvikling av det som kalles urban vold. Spesielt i land som El-Salvador, Honduras og Guatemala, der mennesker rammes av vold, diskriminering og undertrykkelse hver dag. Det finnes store områder hvor loven ikke har betydning, der myndighetene ikke har voldsmonopol. Dette er også en del av tv aksjonen, og det er viktig at disse landene ikke blir glemt selv om det ikke er krig i konvensjonell forstand. For utviklingen av det Molleklev definerer som mega citys øker hvert år, og flere mennesker bor tettere sammen i byer og i mindre grad på bygda. Den største utfordringen i disse landene er ulikheter, og kampen for å minske forskjellene er en viktig strategi for bærekraftutviklingen, og der starter Røde Kors ved å være til stede. Helheten Røde Kors har gjennom tiden blitt utfordret, og flere har blitt drept i merkede uniformer mens de har jobbet for å hjelpe sivile. Dette poengterer Mollekleiv at ikke bare er et angrep på omkommende og deres nære, men som et angrep på internasjonal humanitærrett. TV aksjonen skal derfor i år stå opp for humaniteten. Men på tross av at hjelpeorganisasjonen er blitt angrepet, og 65 personer har mistet livet i røde kors sin tjeneste, rammer ikke dette tilstrømningen av folk som vil hjelpe. Røde Kors har et økende antall frivillige og mennesker fra ulike fagfelt som ønsker å bruke sin kompetanse til å hjelpe. Det er også verdt å nevne noen tall Mollekleiv legger frem, for å poengtere nyttigheten av bidrag. 35 norske kroner er nok for at et barn får de nødvendige vaksinene for å overleve. 200 kr kan brødfø en familie i en hel måned. Han sier at i en så omfattende og komplisert konflikt, er det viktig å tenke på hvor mye et lite bidrag kan bety for enkelte. Bidragene i årets TV-aksjon går til Røde Kors sitt arbeid i Syria, Libanon, Sør Sudan, Afghanistan, Myanmar, Somalia, El Salvador, Guatemala og Honduras. I tillegg til å hjelpe og dekke menneskenes fysiske primærbehov jobber de i alle prosjekter med psykososialt arbeid. De vil være tilstede for å gi barn håp. Avslutningsvis får vi se en filmsnutt og i den anledning kommer Mollekleiv med en følelsesladet betraktning – at det er mange som vet at det kan gjøre fryktelig vondt å være sulten, og fryktelig vondt å være skadet, men at redsel er en ubeskrivelig og kanskje den verste følelsen av de alle. Vi i Studentredaksjonen oppfordrer alle til å delta på årets aksjon. blimed.no/ |
