Internasjonalt lunsjseminar om Norges bidrag i Sør-Sudan

Skrevet av: Johanne Stavdal Engh

Foto: Kine Merethe Skjærvik

Tirsdag 1.mars var det igjen tid for Internasjonalt lunsjseminar, denne gang med besøk av Carl Waldemar Wilhelmsen som var deltakende i det norske bidraget til FN-operasjonen UNMISS i Sør-Sudan. Temaet for seminaret var å klargjøre hvorfor Norge bidrar så mye som vi vi gjør til verdens yngste stat.
​
For de som hverken kjenner til Sør-Sudans historie eller situasjon i dag, er det viktig å være klar over at landet ble selvstendig fra Sudan 9.juli 2011, etter mange års borgerkrig. Sør-Sudans selvstendighet og annerkjennelse som stat av det internasjonale samfunnet førte til at landet ble verdens nasjon nummer 193.

Nettopp fordi Sør-Sudan og situasjonen i landet ikke er like kjent for alle, belyste Wilhelmsen aller først noen viktige fakta. Her vektla han at selv om landet har et areal på størrelse med Frankrike, og består av ca. 11-12 millioner mennesker, er landet et av de fattigste i verden. Han understreket også at store deler av befolkningen er analfabeter, og at halvparten av befolkningen er under 18år. Dette, mente Wilhelmsen, var av stor betydning med tanke på utfordringen landet står overfor med å reise seg fra krig, fattigdom og nød.

I tillegg var Wilhelmsen innledningsvis veldig opptatt av å fremheve at situasjonen i Sør-Sudan i dag er meget kompleks, og at den er preget av flere variabler som må sees i sammenheng med hverandre. Derfor mente han at man ikke kun kan se på noen få av variablene – et forenklet utsnitt – for å forstå bakgrunnen til situasjonen og konflikten man ser i dagens Sør-Sudan.
Etter at tilhørerne hadde fått noe bakgrunnsinformasjon, fortsatte Wilhelmsen videre til seminarets hovedtema – hvorfor Norge bidrar i Sør-Sudan. Wilhelmsen argumenterte her for at det norske engasjementet begynte med at norske NGOer (ikke-statlige organisasjoner) så hvilken nød befolkningen både nord og sør i Sudan led under borgerkrigen, og at de dermed hadde et ønske om å hjelpe. Senere hang det offisielle Norge seg på, på bakgrunn av idealistiske motiver. 

Her pekte Wilhelmsen på at Norge med tanke på egeninteresser har lite å hente i Sør-Sudan, og at den norske politikken som føres i landet derfor er et uttrykk for verdier; at Norge som stat ønsker å hjelpe befolkningen i nød. Senere har dette mer generelle ønsket om å hjelpe utviklet seg til et norsk prestisjeprosjekt som innebærer å skape fred i landet, spesielt etter utbruddet av politisk maktkamp og borgerkrig i 2013, og deretter gjenoppbygge staten Sør-Sudan. I denne sammenhengen ble Norges omdømme som «fredsnasjon» trukket frem. Det ble også belyst at det finnes flere likheter mellom Sør-Sudan og Norge, og at disse likhetene gjør at Norge kan eksportere både kunnskap og verdier for å hjelpe Sør-Sudan ytterligere. Begge land har for eksempel kristendom som dominerende religion, i tillegg til at olje er en viktig ressurs for begge land.

Det kom flere gode og interessante spørsmål fra salen, men det var særlig ett spørsmål som førte til at Wilhelmsen måtte tenke seg ekstra godt om; spørsmålet om det norske bidraget i Sør-Sudan faktisk fungerer. Her valgte Wilhelmsen å svare som privatperson, ikke som representant for det norske forsvaret, og sa «tja, både og». Dette er et svar jeg vil tro mange kjenner seg igjen i når man står overfor vurderinger av bistands- og utviklingshjelp i land preget av komplekse situasjoner. For å utdype trakk Wilhelmsen frem at et svar på dette spørsmålet kommer helt an på hvordan man faktisk måler effekten av det norske bidraget, og at han under sitt opphold i Sør-Sudan selv hadde hatt tenkt over hvor mye Norges bidrag i realiteten hjalp. Her fortalte han videre at han selv hadde vært helt tydelig på at jobben Norge og FN gjorde var riktig og viktig, men at han også i visse situasjoner var meget frustrert og følte at ingenting nyttet, nettopp fordi situasjonen var så kompleks. Likevel trakk han frem at alternativet om å ikke gjøre noe er mye verre, og konkluderte dermed med at Norges bidrag derfor er meget viktig.

Stemningen var god under hele lunsjseminaret, og det var tydelig at temaet vakte interesse hos tilhørerne. Student ved Internasjonale Studier med Historie, Margunn Myro, kommenterte for eksempel at seminaret var meget lærerikt fordi hun ikke hadde noe særlig kjennskap til situasjonen i Sør-Sudan fra før, og at Wilhelmsen formidlet grunnene til det norske engasjementet og utfordringene Sør-Sudan står overfor på en lettfattelig og oversiktlig måte. Internasjonale Studier med Historie takker dermed Wilhelmsen for et flott foredrag, og alle tilhørerne for oppmøtet!