Internasjonalt lunsjseminar om veien til Norge og norske asylmottak

Skrevet av: Kristian Kruse Tveit

Foto: ​Caroline Figenschou

Det var god stemning på Studenten onsdag 27. april, da Internasjonalt Lunsjseminar inviterte Abdihalim og Ina Søhus for å snakke om flyktninger og asylmottak. Abdihalim har selv vært flyktning og la ut på den farefulle veien fra Syria for tre år siden. Søhus har studert Internasjonale studier med historie ved HIL og jobbet på Hvalsmoen transittmottak. 

Kine Skjærvik fra Internasjonalt lunsjseminar innledet foredraget ved å spørre Abdi, som han kaller seg grunnet nordmenns vanskeligheter med å uttale hans fulle navn, om han kan fortelle litt om seg selv.

- Jeg bodde i Syria før krigen brøt ut. Jeg studerte og bodde i Damaskus. Det var fredelig og rolig og en fantastisk by å bo i. Det var ingen sekterisk splittelse eller diskriminering. Da krigen begynte endret dette seg, og splittelsen mellom de religiøse gruppene ble stor. Jeg flyktet fra Syria til Egypt, og deretter fra Egypt til Italia. Etter hvert kom jeg til Norge.

- Synes du det er store forskjeller mellom Syria og Norge? Spør Skjærvik.
- Nei, bare språket, svarer Abdi med et glimt i øyet. – Jeg går på et opplæringssenter for å lære meg norsk. Grammatikken er litt vanskelig.

Til tross for hans ydmyke holdning kommer det tidlig frem at Abdi, på tross av å ha begynt norskopplæringen for bare litt over ett år siden, besitter en imponerende beherskelse av det norske språket. Han tar få – om ingen – tenkepauser og snakker med klar tale og selvsikkerhet.

Skjærvik spør spørsmålet som mange av de fremmøtte sitter inne med:
- Kan du fortelle oss om flukten fra Syria?
- Jeg flyktet alene til en onkel i Egypt to år etter at krigen brøt ut. Der jobbet jeg i et bakeri i seks måneder. Men lønnen var dårlig, og etter regimeskiftet ville den nye presidenten sende syriske flyktninger tilbake til Syria for å tjenestegjøre i hæren. Det var uaktuelt for meg. Jeg vil ikke drepe andre mennesker.

- Fortell oss om flukten over Middelhavet, fortsetter Skjærvik.
- Jeg tok kontakt med en menneskesmugler, og to dager senere satt jeg i båten over havet. Vi var 150 mennesker i båten. Det var veldig trangt, og vi måtte ligge side om side. Vi hadde nesten ikke mat og vann, og forholdene på båten var veldig dårlige. Etter åtte dager på havet ble vi reddet av italiensk kystvakt, noe jeg er svært takknemlig for. I Italia ble jeg tatt hånd om av hjelpearbeidere fra Røde kors. Men jeg ville reise videre til en onkel jeg har i Norge, og tok buss og tog for å komme hit.

Etter å ha fortalt om den dramatiske flukten fra Syria fortsetter Abdi med å fortelle om hvordan det var å komme til Norge.
- Jeg kom først til mottaket på Grong. Der hadde jeg det godt. På en måte. Jeg hadde klær, mat, varme og trygget, men jeg hadde en uvisshet hengende over meg hele tiden. Det var lite å ta seg til på mottaket, og alle de andre hadde det også vanskelig. Jeg følte at jeg ikke hadde kontroll på mitt eget liv. Etter ett år på mottaket kom jeg til Lillehammer. Jeg har det bra nå, men tiden på mottaket var den mest vanskelige i mitt liv.

Etter den gripende fortellingen om Abdis flukt og ankomsten til Norge åpnes det opp for spørsmål fra salen. Og de er mange. Vi få vite at Abdi håper på å en dag kunne bli psykolog, men at han må gjennomføre voksenopplæringen først. Vi får vite at han liker å stå på ski, og at han oppfordrer nordmenn til ikke å generalisere ovenfor flyktningene, men heller snakke med dem in persona istedenfor å basere sin kunnskap på det vi blir fortalt i media.

Det siste spørsmålet som stilles fra salen er om hva Abdi var mest redd for da han kom til Norge. Svaret er gripende og etterlater oss et inntrykk om at dette er en mann som har opplevd mer enn de fleste av oss noen gang kommer til å gjøre.
- Jeg har vært undertrykt av et autoritært regime i to år. Jeg har flyktet alene fra Syria til Egypt, over havet fra Egypt til Italia og fra Italia til Norge. Jeg er ikke redd for noe.
 
Deretter ble det klart for at Ina Søhus skulle fortelle om sine erfaringer og om sin rolle som koordinerende miljøterapeut på Hvalsmoen transittmottak. Hun introduseres av Henrik Kalle Larsen, som nå tar over rollen som ordstyrer.

Foto: Kine Merethe Skjærvik

- På Hvalsmoen transittmottak tar vi imot enslige mindreårige. Dette er mest enslige gutter som kommer alene og uten foreldre. De fleste er fra Afghanistan og Syria, og er mellom femten og atten år. Dette er en sårbar gruppe som gjerne har vært utsatt for menneskehandel. Min jobb som miljøterapeut består av å kartlegge omsorgs- og oppfølgingsbehov hos de enslige mindreårige asylsøkerne.
- Hvordan gjøres det? Spør Larsen.
- Det gjøres i form av samtaler, gjerne med tolk. De som kommer snakker dårlig norsk, men de fleste ansatte på mottaket har lært seg noen strofer på arabisk eller pashto. Vi blir kjent med bakgrunnen til beboerne og viderefører informasjonen vi tilegner oss. Jobben på mottaket er spennende og gøy, men det er selvfølgelig utfordringer i form av språk og kultur.

- Føler du noen ganger at du i din rolle ikke strekker til i forhold til mål og mening? Lyder et spørsmål fra salen.
- Ja, selvfølgelig er det stunder hvor man føler at man ikke strekker til. For eksempel når beboere som har fylt atten år må sendes ut av landet fordi de ikke har fått innvilget asylsøknad og ikke lenger er mindreårige. Det er veldig frustrerende. Et annet problem er at den økte strømmen av asylsøkere har gjort at behandlingstiden har gått fra å være pluss minus en måned til å bli mye lenger. Dette gjør at noen av asylantene blir boende på mottaket veldig lenge, og de blir naturlig nok utålmodige og frustrerte. Men vi jobber hardt for å gjøre oppholdet på mottaket så bra som overhodet mulig.
​
En av de fremmøtte tar ordet og spør om det er vanskelig å integrere nye asylanter på mottaket.
- Det går for så vidt greit, men vi ser tydelige grupperinger blant de ulike nasjonalitetene. For å lette på frustrasjonen arrangerer vi aktiviteter i form av malekurs og dans og musikk. Dette blir godt mottatt. Noe av det mest givende med jobben er når tidligere bekjente møter hverandre igjen på mottaket etter å ha vært adskilt i lang tid. For eksempel to gutter som har kjent hverandre og bodd i Afghanistan, som har kommet bort fra hverandre under flukten til Norge. Å se denne gjenforeningen er utrolig rørende.