Karrieredag: Abby Brobakken - Amnesty

Skrevet av: Inga Marie Kolstrøm

Karrieredagene på ISH har stadig fått besøk av tidligere elever som gir inspirasjon for unge håpefulle, og i den anledning fikk vi et intervju med fjorårets redaktør for Studentredaksjonen, Abby Brobakken som gikk ut av ISH våren 2017.
Abby går for tiden master i statsvitenskap ved NTNU, og ved siden av har hun et verv i Amnesty. Hun fant stillingsutlysningen ved en tilfeldighet da hun scrollet gjennom amnesty.no, og kommer derfor med en oppfordring til alle som ønsker å jobbe med det samme; ikke vent med at noe skal komme din vei, ta stegene selv!
Hva har du fått mest utbytte av å jobbe i Amnesty? 
Det kan gjelde alt fra hvor mye som skal til for å få til et vellykket arrangement, alt fra forberedelser, kontakte folk og selve promotering i en by som Trondheim hvor det skjer så mye ting allerede fra før har vært utfordrende men utrolig lærerikt. Men alt i alt er det nok innholdet i disse prosjektene og arrangementene som har gjort mest inntrykk, spesielt møtene med menneskerettighetsaktivister.

Fortell litt om et av prosjektene du har vært med på!
«Skriv for liv» er en kampanje som trekker frem enkeltskjebner som kjemper for menneskerettigheter i de landene de bor i, på ulike grunnlag. En av de jeg vil trekke frem er jamaicanske Shackelia Jackson og fokusområdet i hennes tilfelle er Jamaicas problem med tilfeldig politivold og drap av sivile. I 2014 ble broren hennes Nakiea skutt og drept av politiet, som forsvarligjorde drapet pga. en etterlysning av en mann med dreadlocks som var siktet for ran. Broren hennes passet denne beskrivelsen, og ble enda et offer på drapsstatistikken over unge, fattige menn som har blitt drept av politiet på Jamaica. Det er et omfattende problem som har økt de siste årene, og drapene konsoliderer politiets makt ytterligere og skaper frykt i samfunnet.

Du sier dette er et økende problem, hva er årsaken til dette?
Shackelia fortalte også at politiet «stiger i rankene» for hvert drap som utføres på tilfeldige offer, og rettssystemet gjør ingenting med det. Før Shackelia kom til retten sa alle vitnene som hadde vært på restauranten hvor broren hennes var på jobb den dagen politiet hadde kommet og sagt de lette etter en ung mann med dreads. Fordi broren hadde vært på jobb hele dagen var det liten tvil om at han var uskyldig, noe vitnene også uttrykte. Vitnene turte derimot ikke delta i rettsaken pga. frykt for sin egen sikkerhet, og politimannen som drepte broren går nå fri. 
Jeg møtte faktisk Shackelia personlig, noe som gjorde sterkt inntrykk. Hun fortalte at hun ikke lenger kan bo på Jamaica pga. hennes sikkerhet.  I hennes kamp for rettferdighet har Shackelia blitt en stemme for mange familier som har lidd samme skjebne som henne, på tross av trusler fra politiet. Flere tørr nå å stå fram med sin historie etter at hun gikk frem som en frontfigur for flere i samme situasjon.

«Shame shame shame»
Skriv for liv er noe Amnesty har gjort i over 50 år, hvor tusenvis av mennesker skriver brev i solidaritet for personer som har vært utsatt for menneskerettighetsbrudd som en protest mot myndighetene. Jeg har besøkt skoler i Midt-Norge hvor vi har engasjert elever og oppfordret til å skrive disse solidaritetsbrevene. Tanken bak samkjøringen av kampanjen verden over i samme periode er at det oppnår et stort internasjonalt press og får samtidig får det satt nytt lys på saken og målet er selvsagt å oppnå positive resultater og har flere ganger ført til bl.a. løslatelser. Stater er opptatt av omdømme, og i noen tilfeller har vi hatt besøk på kontoret av folk som har blitt dømt for døden og som har blitt løslatt pga. massive responsen fra verdenssamfunnet, og man kan nesten kalle det en slags «shaming» av stater som fører en umenneskelig politikk og behandling av sine innbyggere. Og det virker! 

Tenker du at «skriv for liv» fører til en slags normendring i form av myk makt?
Helt klart! Det ser vi jo faktiske resultater på. Tyrkiske myndigheter hadde jo for eksempel aldri løslatt de ti tyrkiske Amnesty-aktivistene, hvis ikke det hadde vært for internasjonalt press. Men det er viktig å ikke glemme alle de som ikke er ”frontfigurer” i kampanjene. 

Har du blitt en idealist Abby? Fra realist til idealist?
Jeg har vel fremdeles litt av det realistiske perspektivet på hvordan verden fungerer godt inne etter tre år på HIL, men ja, jeg nok fått mye mer tro på at internasjonal aktivisme faktisk kan påvirke verden til det bedre. Dette ser jeg jo gjennom jobben vi gjør. Vi kan kanskje ikke endre alt, men vi kan påvirke mye. Amnesty har tross alt ganske mange millioner medlemmer verden over. 
Litt av min holdning har derfor blitt at så lenge vi kan hjelpe noen ved sette fokus på et viktig tema, er det helt fantastisk. Men det nok litt idealistisk å tro at Amnesty alene kan endre et autoritært lands politikk i sin helhet. Samtidig gir presset vi fører mot myndigheter i autoritære stater resultater for enkeltskjebner, og den jobben vi gjør der er livsviktig for mange, selv om det ikke alltid fungerer med en gang. Vi har bl.a. kjempet for en Saudiarabisk blogger som ble dømt til 1000 piskeslag pga. sine skriving om ønske om mer ytringsfrihet og menneskerettigheter. Amnesty demonstrerer faktisk en gang i måneden utenfor Saudi-Arabias ambassade i Oslo, for å legge press på saken. Raif Badawi er foreløpig fortsatt fengslet, men det er viktig å ikke gi opp saken hans eller liknende saker, selv om det ikke gir resultater med en gang.

PS! Et eksempel på at internasjonalt press faktisk fungerer og får betydning for enkeltskjebner; i dag ble ”Teodora” løslatt fra fengsel i El-Salvador. Teodora er en dame som har sittet inne 10 av 30 år i fengsel for en dødfødsel. El-Salvador har verdens strengeste abortlovgivning, og dette er en sak Amnesty har kjempet for lenge. Løslatelsen feires naturligvis stort i Amnesty, nasjonalt som internasjonalt. ​​