Studietur til Kosovo!

Skrevet av: Abby Brobakken og Oda Lindstad Blix

en 19.september dro studentene på andre året på Internasjonale studier med historie på studietur til Kosovo og Makedonia. Til sammen dro 29 studenter på turen, sammen med to lærere. Ekskursjonen bestod blant annet av forelesninger med Norges ambassadør i Kosovo og Albania, Jan Braathu og sosiologilærer ved Universitetet i Pristina, Linda Gusia. Studentene dro også på dagstur til Skopje i Makedonia for å besøke Nansen Dialogue Centre, som jobber med inter-etnisk utdanning på Balkan. Det ble også tid til en ekskursjon til Gracanica, en kommune i Kosovo der majoriteten har serbisk etnisitet. Det som riktignok gjorde sterkest inntrykk på mange, var besøket hos ”Mother Qerkezi”, en dame som har gjort huset sitt om til et museum til minne om ofrene i krigen i Kosovo i 1999. Hun mistet selv fire sønner og ektemannen i krigshandlingene. Besøket gav oss et bredere perspektiv på hva krig faktisk er, og Qerkezis historie ble et slags symbol på mange familiers skjebner i Kosovokrigen.

Ambassadør Jan Braathu lærte studentene om oppløsningen av Jugoslavia og bakgrunnen for krigene på Balkan på 90-tallet. Han forklarte at Kosovo er et område som er så ”fullt av historie” at det reflekteres veldig tydelig i samfunnet der i dag. Det mest åpenbare er at befolkningen i Kosovo er så ung som den er: 70 % av populasjonen er under 35 år! Braathu forklarte dessuten mye om Kosovos politiske system, som er preget av mange korrupte institusjoner, som for eksempel utdannings- og rettssystemet. Sammen med høy arbeidsledighet mente Braathu at disse faktorene gjør den unge befolkningen i Kosovo mer tilbøyelig for å bli rekruttert av fundamentalistgrupper. Dette var også noe den lokale sosiologen Linda Gusia var opptatt av. 
​
Det mange kanskje ikke vet er at 95 % av befolkningen i Kosovo er muslimer, dette fordi landet tidligere var underlagt det ottomanske riket. I utgangspunktet er den muslimske befolkningen i Kosovo lite konservativ, men de siste årene har det skjedd en økning i rekrutteringen til radikale islamistgrupper, noe som bekymret Linda Gusia veldig. Både hun og Jan Braathu pekte på det faktum at Kosovo er et rimelig isolert land i Europa generelt. Mye av grunnen skyldes av Serbia ikke vil anerkjenne Kosovo som stat, men heller ikke Hellas, Spania eller Romania, noe som gjør reising i Europa vanskelig for folk fra Kosovo. Kosovo har ikke engang egen landskode for telefoni og er heller ikke medlem av det internasjonale postsamarbeidet. Jan Braathu mente dessuten at et av Kosovos nøkkelproblem er dets mangel på organisering, for eksempel i jordbruket. Det finnes ingen statlige subsidieordninger eller reell kompetanse i denne sektoren. Isolasjon og mangel på organisasjonskultur er derfor medvirkende faktorer til landets svake økonomiske vekst. 

Linda Gusia foreleste også om parallellsystemet som oppstod under krigen, der det var separate skolesystemer for kosovoalbanere og serbere. Serberne fikk gå på statlige eide skoler, mens kosovoalbanerne måtte gå på skoler i private hjem på frivillig basis. Gusia gikk selv på en av disse skjulte skolene. I tillegg lærte sosiologen om de seksuelle overgrepene mot kvinnene i Kosovo under krigen. Dette ble brukt som et strategisk nasjonalistisk middel for å krenke motstanderens ære og for å vise makt. Voldtekt virket ødeleggende, siden kvinnene var selve symbolet på “reproduksjonen av nasjonen”. Dette ble sett på som en stor skam. Det har lenge vært en kamp for at disse kvinnene skal bli anerkjent, og det er nå satt opp et minnesmerke til ære for dem i Pristina. Gusia mener at det er et problem at man feirer kvinnene som nasjonale helter (“Heroina”), ikke som de overlevende. Hun påpeker at disse krigshandlingene heller blir sett på som et angrep mot nasjonen enn for enkeltpersonene. Gjennom minnesmerket mener sosiologen at voldtektsofrene blir gjort stille og temaet til noe man ikke lenger snakker om, og Gusia savner kvinnenes subjektive stemme. 

Dagstur til Skopje
På dagsturen til Skopje gikk turen til Nansen Dialogue Centre. I 2001 foregikk det en væpnet konflikt mellom albanere og makedonere i Makedonia med bakgrunn i hvilket språk det skulle snakkes i skolen. Med bakgrunn i konflikten ble skolene “segregerte”, og grunnloven fra 2002 gav alle etniske grupper rett til å få skoleopplæring på sitt eget språk, noe som førte til at de etniske gruppene ble atskilt. I 2010 åpnet Nansen Dialogue Centre den første inter-etniske skolen, med halvparten albanske elever og halvparten makedonske elever, med støtte fra det norske utenriksdepartementet. Studentene fra HiL fikk derfor et godt innblikk i hvordan de inter-etniske skolene fungerer og hva de har oppnådd til nå. Skoleprogrammet legger blant annet stor vekt på et tett samarbeid mellom studenter, foreldre, lærere og politikere. Nansen Dialogue Centre er avhengig av den norske støtten for å utvide programmet videre, og de håper at de også snart vil få gjennomslag i den nasjonale regjeringen og har et ønske om å bli en sektor i utdanningsdepartementet i Makedonia. Problemet er bare at regjeringen har det man kan kalle “spesielle” prioriteringer ifølge ansatte på senteret. De har nå investert 600 millioner euro på nye nasjonalistiske fasadebygninger i barokkstil, mens det på noen skoler kryper slanger opp av gulvet. 

”Mother Qerkezi”
På hjemmebesøket hos Mother Qerkezi delte hun sine opplevelser fra krigen i 1999, og vi fikk sterke skildringer om bortføringen av mennene i huset, og den forferdelige tiden etterpå. Det gikk mange år før hun fikk vite om sine kjære var i live. Hun har likevel mange ubesvarte spørsmål, og det er bare to av sønnene hennes som har blitt funnet. Les mer om hennes historie her.

Besøket ga et sterkt inntrykk på mange, spesielt for studenten Frida Skjei. «Det er én ting å lese om det og vite at dette har foregått, det vet man jo, men en annen ting er å høre om det og kjenne det i veggene, og forstå hvor mye det fortsatt preger henne i dag. Det som likevel gjorde sterkest inntrykk på meg, var at vi bare kunne hoppe på bussen etterpå og kjøre videre, gå videre med livene våre, kunne tenke på hva vi skulle ha til lunsj (for å sette det på spissen), mens hun bare ble værende der, mens bussen vår kjørte videre» 

Etterpå dro studentgruppen til kommunen Gracanica utenfor Pristina, der majoriteten av befolkningen er serbere. Serbiske flagg hang i gatene og det kyrilliske alfabetet ble brukt i skrift. Vi besøkte en gammel serbisk-ortodoks kirke fra 1321 som er en del av Verdens kultur- og naturarvsteder.

Tilbake i Norge sitter studentene igjen med mange fine opplevelser som de kommer til å ta med seg videre. “Turen til Kosovo var både spennende og lærerik, og gjorde meg helt sikker på at jeg har valgt riktig studie”, sier Nina Møllerstuen Bjørge. Flere ble inspirert til kikke nærmere på Balkan-området og noen fikk kanskje nye ideer til bacheloroppgave neste år.