Bondens stemme:

Skrevet av: Stine Aspevik Bosheim

Ordet demokrati kommer av de greske ordene demos som betyr folk og krati som betyr styre. Men hvilket folk og hva slags styre? Ordet ble først brukt i antikkens Hellas og besto da av et direkte demokrati, men kun en liten del av befolkningen var stemmeberettiget. Stemmeretten er et av de viktigste elementene i et folkestyre og er noe jeg ønsker å fokusere på i denne oppgaven. Jeg vil fokusere på hvorfor en såpass stor andel av bøndene i Norge fikk stemmerett allerede i 1814 og fremstille to argumenter for dette. I tillegg vil jeg se på faktorer for den videre utviklingen mot allmenn stemmerett for kvinner og menn i siste halvdel av 1800-tallet. Utviklingen av demokratiet med stemmerett henger nøye sammen med utviklingen av menneskerettighetene, men dette har jeg valgt å se bort ifra.
 
Begivenhetene som utspant seg på 1800-tallet betød store omveltninger i datiden, men har og  fått store følger for ettertiden. Liberalismen og individualismen, industrialisering og globalisering bidro i stor grad til de store forandringene i Europa på 1800-tallet. Med sine revolusjoner og opplysningstanker, krevde dette århundret store endringer i statssystemet i hele Europa. Det økende elektoratet krevde reformer. De klaget på fattigdom, helseproblematikk, arbeidsforhold og utdanning. Det krevdes forandringer og nasjonalismen bidro til nettopp dette. Som en bølge gjennom Europa spredte revolusjonære og demokratiske ideer seg i Europa, fra Frankrike og Tyskland til Norden og Norge. 

Stormaktspolitikken i Europa førte etter Napoleonskrigene, med Danmark-Norge på den tapende siden, til Kieltraktaten hvor Danmark måtte avstå Norge til Sverige. Det ble inngått en unionsavtale hvor Norge skulle ha status som eget rike med en felles svensk konge. Norges selvstendighet ble underbygget av den danske prins Christian Fredrik. som bidro til opprettelsen av grunnloven, med et bakenforliggende ønske om å innlemme Norge som en del Danmark igjen (Pryser, 1997, s 101). 
 
Nasjonalisme kan sees i to varianter, etnos-nasjonalismen omhandler det kulturelle innad i en nasjon og demos-nasjonalismen tar for seg politiske prosesser innad i en stat (Cappelen Damm, 2008). 

I Frankrike sto spesielt etnos-nasjonalismen sentralt, mens i Preussen, senere Tyskland, var demos-nasjonalismen viktigst. Etter min mening var det i Norge en klar kombinasjon av disse to som sto sentralt gjennom hele 1800-tallet. Etter å ha vært underlagt Danmark-Norge og senere unionen med Sverige vokste nasjonalromantikken seg sterk og fremveksten av det typisk norske og dens overlegenhet ovenfor andre nasjoner og etnisiteter hang nøye sammen med statsbyggingen. I unionen med Sverige fikk Norge mulighet til å utvikle sitt eget statsapparat med maktfordelingsprinsippet, parlamentarisme og stemmerettsutvidelser. For Norge ble dette helt sentralt og ikke minst viktig for statusen som egen stat i det internasjonale samfunnet. 

Ulike historikere har diskutert hvorvidt den norske grunnloven er et resultat av den norske nasjonalismen eller om den norske nasjonalismen vokste ut av den norske konstitusjonen. Personlig heller jeg mot det sistnevnte. Likevel mener jeg at nasjonalismen i Europa var helt avgjørende for det norske demokratiets utvikling i Norge utover det 19. århundre. Flere  historikere peker på at det i begynnelsen av 1800-tallet var liten interesse blant befolkningen å gå fra enevelde til folkestyre og nasjonalismen hadde enda ikke fått rotfeste i Norden (Pryser, 1999, s.197). Dermed kan overgangen fra Danmark-Norge til union med Sverige sees på som en hendelse som tilfeldigvis la forholdene til rette for egen grunnlov og fremveksten av norsk nasjonalisme og demokrati. 

Av Norges befolkning var det i underkant av 10% som kvalifiserte til stemmerett i 1814, av voksne menn var andelen ca. 40 %. Likevel var det ikke noe annet land i Europa som hadde et  så liberalt styre som i Norge på denne tiden. På den måten var Norge unikt i Europa (Pryser, 1997, s 102). Bøndene fikk i mye større grad ta del i det politiske bildet enn i andre land. Dette kan sees i sammenheng med tiden under Danmark-Norge hvor norske bønder hadde langt bedre levevilkår og mye større frihet enn de danske bøndene. Den relativt løse kontrollen over norske bygder bidro til å øke lokalbøndenes politiske innvirkning i årene frem til 1814 og gjorde at de allerede lenge før de hadde formell stemmerett, var politisk aktive. 

De to politiske hovedfløyene i Norge på denne tiden var Selvstændighedspartiet  også kalt danskepartiet og Unionspartiet, kalt svenskepartiet. Selvstendighetspartiet fremmet en sterk konge, og besto av adelige som lenge hadde fått støtte fra den danske kongen. Unionspartiet ønsket på sin side en sterk regjering og hvor union med Sverige kun var et redskap for å bygge en selvstendig stat. Partiet besto av embetsmenn alliert med bøndene for på den måten å kunne stå imot de danskorienterte som dominerte stortinget i de første tiårene av 1800-tallet. Dermed kan utviklingen av bøndenes stemmerett sees på som en politisk strategi fra embetsmennenes side.

En opposisjon av bønder vokste etter hvert frem, ønsker om lavere skatter og lokalt selvstyre sto sentralt og demokratiseringen handler for dem i stor grad om pengebruken i stortinget. Opposisjonen presset frem vedtaket om formannskapslovene i 1837. Lovene gjorde det kommunale selvstyret juridisk, men i praksis var ikke omveltningene like store. Allerede i starten av 1800-tallet hadde byene et utbredt selvstyre og alle med formelt borgerskap hadde stemmerett. Bygdene hadde ikke like organisert selvstyre som i byene, likevel var det også der ordninger knyttet til blant annet fattigdomshåndtering, skoleverk og offentlig forvaltning. Før formannskapsloven var fattig- og skolekommisjonene de viktigste kommunale organene og her var bøndene godt representert med et flertall i kommisjonene. Dette viser det at bøndene tok del i det politiske bildet flenge før det var snakk om en grunnlov og allmenn stemmerett (Pryser, 1999, s 250). 

Formannskapslovene var likevel viktig for utvikling på landsbygdene og i utviklingen av demokratiets instanser. De lokale innbyggerne fikk i større grad opplæring og måtte forholde seg til lokal politikk i mye større grad, dermed ble de mer rustet til å forholde seg til politikk internasjonalt. Disse lovene kan sees på som vesentlige i utviklingen av bøndenes stemmerett. Det var på den tiden, som nå ønskelig at deltakerne i det politiske liv hadde nødvendig kunnskap for å forholde seg til politikken. Som Kristian Lange sa: ”Demokratisering er en skole. Man lærer seg å diskutere, ta avgjørelser og å godta avgjørelser man er uenig i”. 

Både samarbeidet mellom embetsmennene og bøndene, og bøndenes allerede eksisterende politiske tilhørighet i samfunnet argumenterer for den relativt vide stemmeretten i 1814 og dens videre utvikling. Når en del av befolkningen først har fått stemmerett skal det vanskeligjøres å ta den vekk fra dem. Dermed ser vi en stiavhengighet gjennom hele det 19. Århundret med de stadige utvidelsene av stemmeretten.

Fra 1870 skjedde en utvikling i partidannelser og valgordninger, i tillegg førte bedre kommunikasjonen, sammen med utviklingen av massemedier og den industrielle revolusjon, til en enklere spredning av kunnskap og gjorde det lettere å diskutere den. Arbeiderpartiet og arbeidstakerorganisasjoner etableres, hemmelig valg innføres og en ny utvidelse av stemmeretten skjer årene 1884-85. Som det første landet i Norden til å innføre Parlamentarismen var Norge unikt også her, de andre nordiske landene Innførte parlamentarismen først etter århundreskiftet. Dette kan sees i sammenheng med den voksende nasjonalismen rundt om i hele Europa. (Pryser, 1997, s113-115). 

Flere kvinner fikk gjennom industrialiseringen arbeid på fabrikkene, og i takt med den økende mengden kvinnelige arbeidere økte også presset for kvinners rettigheter. Sakte men sikkert økte mulighetene og rettighetene også for kvinner. På lik linje med allmenn stemmerett for menn, gikk fremgangen gradvis. I 1880-årene vokste kvinnebevegelsene frem for alvor og skøyt fart i 1898 da Norge fikk allmenn stemmerett for menn over 25 år. I 1901 fikk noen kvinner stemmerett ved kommunevalg og i 1905 programfester Venstre alminnelig stemmerett for kvinner. I takt med adgangen til embeter og studiemuligheter, utvider stemmeretten for kvinner seg. I 1907 får kvinner inntektsbegrenset stemmerett ved stortingsvalg, i 1910 alminnelig kommunal stemmerett og ender i 1913 med alminnelig stemmerett for kvinner (Lønnå, 2015). 

​Som en ny nasjon og selvstendig stat, underlagt monarkiet måtte Norge se til Europa og spesielt til Frankrike og for inspirasjon. Nasjonalismen og folkets kamp for et demokratisk styresett i Frankrike og Tyskland hadde stor påvirkningskraft hos den norske befolkningen med en nyopprettet konstitusjon og et voksende ønsket om å ta vare på den norske stat og den norske folkesjelen. Dette er nok en av grunnene til at Norges konstitusjon var den eneste i Europa som ikke stagnerte utover 1800-tallet, noe konstitusjonen i for eksempel Frankrike gjorde. I Frankrike forandret de lite på konstitusjonen og makten lå mye lengre hos embetsmennene enn i Norge. Bøndene, med sin allerede eksisterende politiske innvirkning, var ønskelige som deltakere i det politiske bildet fra 1814 og førte etter hvert til mindre makt hos embetet. Norge var det første landet i Europa med såpass vid stemmerett i 1814 og med allmenn stemmerett for menn i 1898 skjedde også en utvikling i stemmeretten for kvinner noe Norge innførte som det fjerde landet i verden. Norge var i sin tid helt unikt og lå foran alle de andre europeiske statene når det gjaldt utviklingen av demokratiet og stemmeretten. ​

​Litteraturliste
Cappelen Damm. (2008, Juli 22). Sentrale begreper i "Demokratisering og nasjonalisme". Hentet her.   
Lønnå, Elisabeth (sist oppdatert  31.03.15) Kvinners rettigheter i Norge fra 1814 til 1913. Hentet her. 
Pryser, Tore (1999) Norsk historie 1814-1860. (3.utg) Oslo: Det norske samlaget  
Pryser, Tore (1997), kompendiet: Fra kongemakt til Folkemakt. Norsk rikskringkasting, Nordisk Ministerråd.  
Østerud, Øyvind (1984), kompendiet: Nasjonalitetsprinsippet. Universitetsforlaget.