FN – karakterisert av samarbeid eller egeninteresser?

Skrevet av: Inger Evensen, Mia Beckholt,
​Nina Møllerstuen Bjørge, Eirin Baukhol og Oda Blix

​FN har gjennom historien måtte forholdt seg både til den kalde krigen og avkoloniseringsperioden. Organisasjonen har vedtatt menneskerettigheter, jobbet iherdig for en bærekraftig utvikling, og laget noen grundige tusenårsmål som de har hatt et sårt ønske om å gjennomføre. I denne oppgaven skal vi først gå gjennom FNs bakgrunn og organisering. Deretter skal vi se på hvordan FN oppfattes innenfor to sentrale skoleretninger i internasjonal politikk. Med bakgrunn i realistisk og liberalistisk teori, skal vi diskutere om FN er en arena for samarbeid og/eller for fremming av egeninteresser. Til slutt skal vi diskutere om FN er et resultat av medlemslandenes vilje eller en selvstendig aktør i internasjonal politikk.

​
​Bakgrunn
Forkortelsen FN står for De Forente Nasjoner. Forarbeidet med denne internasjonale organisasjonen startet allerede under 2. verdenskrig. Flere av statslederne i verden, som Churchill og Roosevelt, begynte å tenke på verden etter krigen. I 1941 ble Atlanterhavserklæringen inngått. Denne erklæringen var starten på FN, og ble inngått av landene som var i krig mot Tyskland. Erklæringen bygget på nasjonal selvbestemmelse, frihandel og fredelig konfliktløsning (Waage, Henriksen, Tamnes, Vik, 2013, s 236). Etter flere møter mellom landene som hadde skrevet under på denne erklæringen, ble De Forente Nasjoner opprettet i 1945 med undertegningen av FN-pakten (Waage et al., 2013, s. 236). Hovedmålet med organisasjonen var å opprettholde den globale kollektive sikkerheten (Kalnes, Austvik, Røhr, 2011, s. 45), og unngå at slike kriger skulle skje i fremtiden.
 
Allerede fra starten av jobbet FN med tanken om at det finnes universelle rettigheter for alle mennesker, i San Francisco i 1948 ble endelig Menneskerettighetene vedtatt (FN, 2015). En annen ting FN har jobbet mye med er klimaspørsmål. I 1988 ble et ekspertpanel utvalgt av FN. Dette panelet består av eksperter fra hele verden som må vurdere all tilgjengelig forskning ved klimaendringene (FN, 2015). For å bedre tilstanden i verden, har organisasjonen også hatt noen klare tusenårsmål, mål som de helst vil nå før 2015 er omme. Mål som å halvere ekstrem fattigdom og å bekjempe spredningen av dødelige sykdommer er allerede oppnådd (FN, 2015). Siden FN ble opprettet har de også lagt ned mye arbeid i nedrustning, som har vært en stor del av deres arbeid for fred og sikkerhet. På 1960-tallet var redselen stor for at flere land skulle anskaffe seg atomvåpen og at det etter hvert ville utvikle seg til en atomkrig. For å unngå dette vedtok FN i 1968 Ikke-spredningsavtalen. Alle medlemsland av FN har signert, untatt India, Pakistan og Israel. I 2005 bestemte også Nord-Korea seg for å trekke seg fra denne avtalen (FN, 2015).
 
FN består totalt av seks hovedorganer. I Generalforsamlingen, som er det mest sentrale organet, diskuterer man globale saker som gjelder fred, sikkerhet, menneskerettigheter, klimaproblemer og lignende (FN, 2015). Generalforsamlingen kan sees på som et uttrykk for en global flertallsmening (Waage et al., 2013, s. 239). Til sammen er det 193 medlemsland i FN, og hver av disse har én stemme i Generalforsamlingen når man stemmer over forskjellige resolusjoner (FN, 2015). Et annet viktig organ i FN er Sikkerhetsrådet. Dette organet er det mektigste organet, og det eneste som kan benytte seg av militær makt (FN, 2015). Sikkerhetsrådet har femten medlemsland, hvor fem er permanente; USA, Frankrike, Kina, Russland og Storbritannia (FN, 2015). Disse landene har vetorett, noe som betyr at om ett av medlemslandene stemmer mot en resolusjon, så vil den ikke gå gjennom. Det er i Sikkerhetsrådet at de mest betydelige endringene av FN som organisasjon og FN-pakten vedtas (Waage et al., 2013, s. 238). De øvrige organene er Sekretariatet, Det økonomiske og sosiale råd, Den internasjonale domstolen og Tilsynsrådet (FN, 2015). Det sistnevnte er ikke i bruk lenger, men var mye i bruk under avkoloniseringstiden. I tillegg til disse organene har FN også flere særorganisasjoner, programmer og fond. Eksempler på dette er Unicef og World Food Programme.
 
Samarbeid eller egeninteresser?
De to skoleretningene realismen og liberalismen skiller seg fra hverandre i synet på institusjoner som FN. Realismen vektlegger at staten den mest sentrale aktøren i det internasjonale systemet. De oppfatter verdensstrukturen som et anarki av suverene stater uten en overordnet myndighet. Dette fører til en grad av usikkerhet. Staters førsteprioritet blir derfor å ivareta sin egen sikkerhet og sørge for egen overlevelse (Baylis, Smith & Owens, 2014, s. 10). Stater vil opprettholde sin makt og sikkerhet gjennom high politics. «High politics er retten til en selvstendig utenrikspolitikk, et sterkt og selvstendig forsvar, grensekontroll og generelt hva som anses som statens vitale interesser» (Kalnes et al., 2011, s. 72).
 
I likhet med realister mener liberale teoretikere at staten er den øverste aktøren i internasjonal politikk, men de legger også mye vekt på  betydningen av internasjonale organisasjoner. De mener at det må være et samarbeid mellom stater for å moderere den anarkiske strukturen (Kalnes et al., 2011, s. 61). For liberale spiller institusjoner en viktig rolle i fredsbevaring, da det reduserer anarkiets destabiliserende effekter og demper staters egeninteresser. På grunn av globalisering og felles interesser på tvers av landegrenser er samarbeid også nøkkelen til politisk kontroll. Liberale teoretikere tror at internasjonale organisasjoner med normer og regler vil skape stabilitet i verden og gradvis få slutt på internasjonale konflikter. De verdsetter samarbeid som en måte å fremme kollektive goder som fred og velstand på (Kalnes et al., 2011, s. 62).
 
I følge realistiske teoretikere er institusjoner som FN først og fremst karakterisert av statenes egne interesser. Som tidligere nevnt, var det helt klart at stormaktene skulle stå i sentrum av FNs politikk da organisasjonen ble opprettet. I Sikkerhetsrådet ble det fort klart at medlemmene hadde sine egne interesser i tankene. Realismen mener at institusjoner i stor grad blir styrt av dominerende og mektige stater (Baylis, et al., 2014, s. 254). Nyrealister mener at skaperne av politikken er opptatt av relative gevinster, noe som betyr at en stat er mest opptatt av å oppnå mer i forhold til andre stater (Baylis et al., s. 120). Sannsynligheten for at “stater forlater internasjonal samarbeidsinnsats er større dersom deltakerne ser at andre stater oppnår mer fra ordningen” (Baylis et al., s. 130). Dette er grunnen for at nyrealister mener at samarbeid er vanskelig å oppnå (Baylis et al., 2014, s. 110). I tillegg mener realistiske teoretikere at dersom en organisasjon kommer i veien for statens interesser, vil en mektig stat feie institusjonen til side. Et eksempel på dette er USAs invasjon av Irak i 2003 uten FN-mandat (Kalnes et al., 2011, s. 67). Dette viser at stater i bunn og grunn er opptatt av sine egne behov og interesser.
​
Det finnes flere eksempler gjennom historien som viser at politikken i FN er preget av medlemmenes egeninteresser. Etter den andre verdenskrig ønsket USA å bruke FN for å spre sine liberalistiske idealer som frihandel og demokrati. Sovjetunionen ville på sin side utbre den kommunistiske ideologien (Waage & Tamnes, 2013, s. 237). Under den kalde krigen mislyktes FN i organiseringen av et kollektivt forsvar, noe som resulterte i opprettelsen av allianser som Warszawapakten og NATO (Kalnes et al., 2011, s.75). «Militær sikkerhet er til syvende og sist det viktigste for de enkelte stater, og maktbestrebelser står sentralt som retningslinje for politisk handling» (Hovi & Malnes, 2011, s. 90). I følge realister er det dette som forårsaker at stater inngår allianser for å vedlikeholde sin egen sikkerhet.
 
I de første tiårene av FNs historie var organisasjonen i stor grad styrt av vestlige interesser. Siden USA og deres allierte hadde flertall i Generalforsamlingen, påvirket dette valget av hvilke ikke-permanente medlemmer som satt i Sikkerhetsrådet (Waage & Tamnes, 2013, s. 242). I denne perioden la Sovjetunionen ned mest veto fordi sakene som skulle bli vedtatt stred med deres interesser. Avkoloniseringen av Afrika og Asia på midten av 1900-tallet førte til store endringer i maktstrukturen i FN. Antall medlemsstater i organisasjonen ble nesten tredoblet, og disse statene var i stor grad utviklingsland som var opptatt av å fremme sine interesser. Som et resultat av dette ble FNs fokus skiftet fra high til low politics. De nye medlemmene «var mer opptatt av internasjonale handelsvilkår, utvikling og bistand enn av kollektiv sikkerhet og supermaktkonflikten» (Waage & Tamnes, 2013, s. 244). Fra et realistisk ståsted vil institusjoner bare oppfylle interessene til de svake statene dersom dette ikke ødelegger de dominerende statenes posisjon (Baylis et al., 2014, s. 254). For eksempel begynte USA å bli mindre interessert i FN fordi de så på det nye fokuset som et hinder mot deres hegemoni i organisasjonen. Dette førte til at USA tok i bruk vetoretten i en mye større grad.
 
Vanskeligheten for å gjøre endringer i organiseringen av FN er også et klart eksempel på at organisasjonen er preget av egeninteresser. Dette kommer klart til syne i spørsmålet om å reformere Sikkerhetsrådet. I vår tid har mange kritisert rådet fordi det ikke representerer verden slik den er i dag. Siden FN ble opprettet har maktbalansen forandret seg. Nye stormakter har vokst frem og ønsker en større posisjon, som for eksempel Japan og Tyskland.  «I praksis krever en reform av Sikkerhetsrådet at vetomaktene frivillig reduserer sin makt og innflytelse» (Waage & Tamnes, 2013, s. 238). For at endringer skal være mulig må dette bli vedtatt i Sikkerhetsrådet. I følge et realistisk synspunkt vil dette være lite sannsynlig fordi stater er opptatt av å sikre sin egen posisjon og få mer ut av en ordning enn andre.
 
FN fremmer den liberale skoleretningens verdier. De vektlegger absolutte gevinster, nemlig at hver stat får det bedre av å samarbeide (Baylis et al., 2014, s. 130). Dette er også et pluss-sum-spill, hvor interessen for samarbeidet er at alle partene kommer bedre ut (Kalnes et al., 2011, s. 144). I FN-pakten står samarbeid svært sentralt, og gjentatte ganger blir internasjonalt samarbeid nevnt for å fremme økonomiske, sosiale og kulturelle problemer, og opprettholdelse av fred og sikkerhet (FN, 2015). Denne type ”low politics” er for liberale tenkere den viktigste måten å utøve samarbeid på. Dessuten har suverenitetsfrie aktører som FN et større handlingsrom enn suverene stater da suvereniteten gir flere forpliktelser (Dahl-Eriksen, 2008).
 
Den ny-liberale institusjonalismen peker på en type maktrelasjon kalt kompleks gjensidig avhengighet, et begrep som ble innført av Keohane og Nye (Kalnes et al., 2011, s. 62). Dette har med globalisering å gjøre, og handler om at et lands vekst også blir et gode for andre land. Dette gjør statene mer motivert til samarbeid (Internasjonale relasjoner, u d.). De ulike regimene som FN har organisert er et eksempel på samarbeidet blant medlemsstatene. I de ulike regimene er spillereglene sentrert rundt spesifikke saksfelt, som for eksempel fiskeri, menneskerettigheter og klasevåpen (Kalnes et al., 2011, s. 71). Medlemsstatene ratifiserer de regimene de interesserer seg for, og på en slik måte kan man redusere interessekonflikter.
 
FN er en arena for informasjonsutveksling og et forum for forhandlinger. Samarbeidet i Generalforsamlingen har ført til mange resolusjoner og konvensjoner som har kommet mange medlemsland til gode. Et eksempel er konvensjonen om biologisk mangfold som trådde i kraft i 1993. Den skal sikre en bærekraftig utvikling, noe alle medlemsland forplikter seg til dersom de har ratifisert konvensjonen. I 2010 ble medlemslandene enige om en avtale som skal sikre at u-land får utbytte av genteknologien, da det stort sett er de som sitter med materialene, mens i-landene har teknologien til å unytte det (Globalis, 2015). Dette er et stort fremskritt for FN, og beviser at samarbeid mellom i-land og u-land er mulig og at absolutte gevinster er viktig.
 
I begynnelsen på FNs historie stod statssuvereniteten sentralt, men på slutten av 1990-tallet ble menneskelig sikkerhet mer i sentrum av politikken. Det statssentrerte sikkerhetsbegrepet ble i stor grad utvidet til å inkludere menneskerettighetene. Dette vekket sterk motstand i mektige stater som Russland og Kina som la stor vekt på statens suverenitet. De ønsket ikke at FN skulle trosse ikke-innblandingsprinsippet ved å blande seg inn i interne konflikter. (Waage & Tamnes, 2013, s. 247) Doktrinen om forpliktelse til beskyttelse, eller R2P, kom i 2005 og er en videreutvikling av ideen om kollektiv sikkerhet.
 
FNs oppgave i dagens internasjonale sikkerhetspolitikk er først og fremst å avgjøre om det er legitimt å gripe inn i konflikter innad i et land (Waage & Tamnes, 2013, s. 252). Den eneste grunnen til en slik intervensjon kan forekomme, må være krenkelse av menneskerettighetene. Realistiske teoretikere er skeptiske til internasjonal intervensjon for å beskytte menneskerettighetene (Waage & Tamnes, 2013, s. 247). Realister stiller spørsmål til ideen om at det eksisterer universelle moralske prinsipper, og advarer statsledere å ofre sine egne interesser for å underlegge seg en såkalt etisk adferd (Baylis et al., 2014, s. 100). I følge realismen er ikke politikk et spørsmål om moral, rettigheter og plikter, men egeninteresse og maktkamp (Hove & Malnes, 2011, s. 88).
 
FNs verdenserklæring om menneskerettigheter et resultat av samarbeid, og begrepet menneskelig sikkerhet blir nå satt høyt i FN-politikken. R2P viser at statssuvereniteten ikke lenger har like stor betydning som før, og at menneskelig sikkerhet står over statens selvbestemmelse (Waage & Tamnes, 2013, s. 247). Sikkerhetsrådets samarbeid førte blant annet til intervensjonen i Libya i 2011 og var med på å avsette al-Gaddafi samme år. Det er fortsatt usikkert hva utfallet blir, men en regimeendring er i hvert fall et av resultatene (FN, 2015). Slike reformer for demokratisering er for liberale en forutsetning for utvikling (Waage et al., 2013, s. 350). I lys av realisme kan denne hendelsen bli sett på som de vestlige statenes ønske om å demokratisere regimet i Libya.
 
FN som arena for medlemslandenes vilje
Som vi har vært inne på, er FNs hovedoppgave å opprettholde sikkerhet og internasjonal fred.
Ifølge stortinget.no kan ingen konkurrere med FN som en global arena for utvikling av den internasjonale rettsordenen og normer for samhandling mellom stater (Utenriks- og forsvarskomiteen, 2013). FN sitter altså på en voldsom makt, men det er likevel diskusjon rundt måten de bruker makten på, og om FN er et resultat av medlemslandenes vilje eller en selvstendig aktør i internasjonal politikk. Aftenposten publiserte i april 2014 en interessant artikkel hvor overskriften lyder som følger: “Tydelig forskjell på FNs visjon og medlemslandenes vilje til å bidra”. Her poengterer de det faktum at FN har mange hjertesaker med gode hensikter. Likevel krever dette at hvert enkelt land bidrar med for eksempel militære fredsstyrker, eller andre former for ressurser. Dette er ikke alle land villige til å bidra med, til tross for at de mener visjonen er god (Digernes, 2014). Med andre ord er dette et argument som peker sterkt mot det faktum at FN er et resultat av medlemslandenes vilje. FNs fredsbevarende styrker ville ikke eksistert uten enkeltstatenes vilje til å bidra med ressurser, og ville heller ikke vært en innehaver av hard power.
 
Tendensene til normløshet og maktkamp blir motarbeidet av statenes vilje til å samarbeide internasjonalt. Det er mål som ikke bare handler om makt og egeninteresse; de fleste stater ser verdien av å samarbeide gjennom internasjonale organisasjoner. Igjen må man likevel trekke inn det faktum at noen stater velger å ikke bruke ressurser på alt de mener er gode intensjoner fra FNs side (Politikk og makt, u.d.). Som realist vil man påstå at statenes representanter først og fremst vil fremme de sakene de mener er til gode for sitt eget land. Man vil altså unngå å bruke ressurser på andre, dersom dette er mulig (Waage & Tamnes, 2013, s. 238). Som nevnt tidligere mener realistene at FN i utgangspunktet er en organisasjon for vetolandene. Mange mener at de fem vetolandene, får unødvendig mye makt. Ikke bare har flere stater kommet seg opp til å bli store og mektige, men man mener også at det er meget negativt at noen medlemsstater sitter med mer makt.
 
FNs Sikkerhetsråd har i prinsippet mulighet til å iverksette tiltak mot stater som bryter folkeretten, men har begrenset handlekraft. I realistiske øyne kan derfor FN miste noe av sin legitimitet, nettopp fordi handlekraften kan være begrenset. Realistene tar utgangspunkt i verden “slik den er”. Forholdet mellom stater vil for dem være preget av anarki og maktkamp. Målet til en stat må derfor være å hevde seg i utenrikspolitikken på en slik måte at de kan gjøre seg bemerket i det internasjonale spillet om makt og dominans (Politikk og makt, u.d.). Derfor kan man påstå at FN for noen stater vil være en større arena for utøvelse av makt, fremfor samarbeid.
 
FN som selvstendig aktør i internasjonal politikk
I motsetning til NATO og EU, som er geografisk begrensede samarbeidsorganer, er FN en verdensomspennende organisasjon (Arnulf, 2009, s.18-19). I tråd med liberal institusjonalisme bygger FNs arbeid på teorien om at samhandling mellom stater kan omsettes til samarbeid om kollektive goder som fred, velstand og rettferdighet (Kalnes et al. 2011, s.62).
 
FN er definitivt en organisasjon med makt og mulighet til å påvirke. Internasjonale organisasjoner er institusjoner for politisk kommunikasjon. Dette er systemer som påvirker og stiller krav til medlemsstatenes oppførsel internasjonalt. Dermed kan vi si at FN, som organisasjon, har makt over sine medlemsstater (Baylis et al. 2014, s. 331-332). Realister hevder at organisasjoner knyttet opp mot regimer fungerer som en arena der medlemsstatene spiller ut sine egne interesser i forhold til hverandre. De liberale institusjonalistene hevder derimot at IGO-er har en uavhengig ledelse som utvikler sine egne oppfatninger og verdier, og at dette påvirker valgene til organisasjonen når det kommer til internasjonal politikk (Kalnes et al. 2011 s. 72). Liberal IP/IR-teori er åpen angående hvem som er viktige aktører på den internasjonale arenaen. De ulike statene er viktige, men ikke nødvendigvis de viktigste aktørene. Dette gir rom for at organisasjoner som FN får innpass som en selvstendig aktør i internasjonal politikk (Eriksen, 2008, s. 73).
 
De fleste medlemsstatene velger å opptre samlet på den internasjonale arenaen, for eksempel når det kommer til offentlige resolusjoner og konvensjoner. Dette resulterer i at en felles internasjonal mening fra organisasjonen FN står i fokus og enkeltstater ikke blir trukket frem, noe som igjen gir inntrykk av at FN er en selvstendig aktør (Rudi B., u.d.). 

Konklusjon
Det internasjonale systemet har forandret seg, og påvirket FNs dagsorden. Samtidig blir FN sett på som gammeldags, da de permanente medlemmene i Sikkerhetsrådet har hatt denne maktposisjonen i 70 år. De realistiske og liberalistiske skoleretningene har forskjellig syn på
FN. Realistene mener at FN i stor grad er preget av statenes egeninteresser, makt og medlemslandenes vilje. Liberalistene på sin side mener at FN er arena for samarbeid og en selvstendig aktør i internasjonal politikk. Vi har diskutert frem og tilbake, men funnet ut at det ikke finnes et riktig svar på dette. FN kan både bli sett på som en arena for å fremme egeninteresser og en arena for samarbeid. Det kan ikke være et spørsmål om enten/eller.
Begge skoleretningene har rett på hver sin måte. Vi ser flere tegn til både realistisk og liberalistisk karakter i organisasjonen.
​

Litteraturliste:
Arnulf, Rikke Carine (2009) FN Enhet av mangfold. Hentet 03.02.15 her.
Baylis, J., Smith, S., & Owens, P. (2014) The Globalization of World Politics. Oxford: Oxford University Press.
Dahl-Eriksen, Thor (2008). Menneskelig sikkerhet og sentrale menneskerettighetsdebatter. Hentet 02.02.15 her. 
Digernes, A.G. (13.04.14) Tydelig forskjell på FNs visjon og medlemslands vilje til å bidra. Hentet 03.02.15 her. 
FN-sambandet (2015). 1945-1949.  Hentet 02.02.15 her.
FN-sambandet (2015). FN-pakten. Hentet 01.02.15 her.
FN-sambandet (2015). FNs hovedoppgave: Fred. Hentet 02.02.15 her.
FN-sambandet (2015). FNs hovedorganer. Hentet 02.02.15 her. 
FN-sambandet (2015). Generalforsamlingen. Hentet 02.02.15 her. 
FN-sambandet (2015). Hva er menneskerettigheter? Hentet 02.02.15 her. 
FN-sambandet (2015). Hva er FNs klimapanel? Hentet 02.02.15 her. 
FN-sambandet (2015). Hvor har FN grepet inn? Hentet 03.02.15 her. 
FN-sambandet (2015). Ikke-spredningsavtalen. Hentet 04.02.15 her. 
Globalis (2015). Konvensjon om biologisk mangfold. Hentet 02.02.15 her. 
FN-sambandet (2015). Sikkerhetsrådet. Hentet 02.02.15 her. 
FN-sambandet (2015). Tusenårsmål. Hentet 04.02.15 her. 
Holmøy, K.R. (14.11.2008) Ikke bare et kvinneproblem. Hentet 03.02.15 her. 
Hovi, J., & Malnes, R. (red.) (2011) Anarki, Makt og Normer: Innføring i internasjonal politikk. Oslo: Abstrakt Forlag AS
Internasjonale Relasjoner (u.d.). Nøkkelord. Hentet 04.02.15 her. 
Kalnes, Ø., Austvik, O. G., & Røhr, H.S. (2011) En akkurat passe lang introduksjon til Internasjonale relasjoner. Latvia: Cappelen Akademisk Forlag.
Politikk og makt (u.d.) Sammendrag kapittel 17: internasjonal politikk - stater og strukturer. Hentet 03.02.15 her. 
Rudi, Berntsen Carine (u.d.). FN - en verdensorganisasjon for fred. Hentet 04.02.15 her. 
SNL (2015).  Forente Nasjoner. Hentet 02.02.15 her. 
Utenriks- og forsvarskomiteen (14.02.13) Instilling fra utenriks- og forsvarskomiteen om Norge og FN: Felles framtid, felles løsninger. Kapittel 1.1:Visjon, vilje og virkemidler. Hentet 03.02.15 her. 
Waage, H.H., Tamnes, R. (2013). Krig og fred i det lange 20.århundre. Oslo: Cappelen Damm akademisk