EU – Mer eller mindre integrasjon?

Skrevet av: Abby Brobakken

EU består i dag av 28 medlemsstater og har stor betydning som aktør i det internasjonale samfunnet. Det som begynte som et kull-og stålfellesskap i 1951, har utviklet seg til å bli et europeisk fellesskap som omfatter stadig flere politiske og økonomiske saksområder. 

Tendensen har altså vært økende grad av europeisk integrasjon, men integrasjonen har vist seg å være nokså ”fleksibel” fordi noen av medlemsstatene til nå har kunnet avstå fra enkelte deler av samarbeidet. Hvor er EU på vei? Vi har fulgt utviklingen fra organisasjonens begynnelse – frem til i dag. 

Schuman-erklæringen
9.mai 1950 ble Schuman-erklæringen kunngjort. Erklæringen kan regnes som et vannskille i Europas historie i det 20. århundre, og var starten på et overnasjonalt samarbeid mellom landene i Europa. Kjernen i avtalen, som ble initiert av Frankrikes utenriksminister Robert Schuman, var å samle kull- og stålproduksjonen i Frankrike og Tyskland, og de land i Europa som måtte ønske å være med på et slikt samarbeid. Erklæringen ble senere til en organisasjon, og ble et tidlig eksempel på at stater overfører (deler av) sin nasjonale myndighet til en felles overnasjonal myndighet. Hensikten skulle være å sikre freden i Europa etter at to store verdenskriger var tilbakelagt. 

Maastricht-traktaten
43 år senere, nærmere bestemt 1. november 1993 trådte Maastricht-traktaten i kraft. Det var her De Europeiske Fellesskapene (EF) gikk over til å hete Den Europeiske Union (EU).  Det overnasjonale preget i organisasjonen ble utvidet, men traktaten åpnet riktig nok for ”fleksibel integrasjon”. Det indre markedet ble dessuten formelt etablert dette året. Fra å ha vært et samarbeid mellom seks land i 1950, hadde det nå blitt 12 medlemsstater i den såkalte ”europeiske integrasjonen” med arv fra Schuman-erklæringen og Det europeiske kull-og stålfellesskap (EKSF). I dag har EU hele 28 medlemsstater, og organisasjonen er i stadig endring hva gjelder utvidelser og bestemmelser.
​
Et viktig spørsmål i forbindelse med den europeiske integrasjonsprosessen er så klart hvordan den kom til, altså dens historiske bakgrunn. For hvilke motiv lå egentlig til grunn for Schuman-erklæringen? Og hvilke fordeler og ulemper ville et slikt samarbeid få, og for hvem? Et annet spørsmål er hvordan den europeiske integrasjonen har utviklet seg, i form av innhold og nivå på integrasjonen politisk og økonomisk. Har den europeiske integrasjonen fulgt en rett linje av økende grad av integrasjon i retning av en europeisk ”føderasjon” eller har integrasjonen stagnert? 

I denne oppgaven skal jeg sammenlikne Schuman-erklæringen og Maastricht-traktaten, med hovedvekt på historisk bakgrunn og innhold. Sammenlikningen skal ta utgangspunkt i følgende to problemstillinger:

1. På hvilken måte kan man si at forholdet mellom Tyskland og Frankrike er av spesiell betydning i den europeiske integrasjonens historie? 
2. Hvilket nivå av økonomisk og politisk integrasjon er det i det europeiske samarbeidet i 1950 sammenliknet med i 1993?

For å svare på oppgaven har jeg i hovedsak benyttet med av Paul Knutsens bok ”Penger, stål og politikk – en problemorientert innføring i EUs historie”, som vier to kapitler til hhv. Maastricht-traktaten og Schuman-planen. Videre har jeg brukt utdelt vedlegg 1: ”Erklæringen av den fransk-tyske kull- og stålunion av 9. Mai 1950” , vedlegg 2: ”Traktat om oprettelse af Det europæiske økonomiske fællesskab”, samt vedlegg med figur som viser ”Nivåer på økonomisk og politisk integrasjon”. I tillegg har jeg benyttet meg av forelesningsnotater og internettkilder.  

Sentralt i Schuman-erklæringen står forslaget om en samling av de europeiske stater, men en forutsetning for denne samlingen er at ”den århundrelange konflikten mellom Frankrike og Tyskland blir eliminert” (vedlegg 1: 169). En samling betød i første omgang et samarbeid på ”et begrenset, men avgjørende område”, som det står i originalteksten fra 1950. ”Den franske regjering foreslår å plassere hele den fransk-tyske kull-og stålproduksjon under en felles overmyndighet innenfor rammen av en organisasjon som også er åpen for å knytte til seg de andre landene i Europa” (vedlegg 1:169). Ifølge erklæringen ville kull-og stålfellesskapet sikre økonomisk utvikling og fred. Erklæringen understreker videre at solidariteten som blir skapt innen produksjonen vil gjøre krig utenkelig, men også materielt umulig. Den franske regjeringen mente at å etablere slike grunnforutsetninger for en europeisk føderasjon var nødvendig for å sikre freden, fellesskapet var dessuten ”en første etappe mot en europeisk føderasjon” (vedlegg 1: 170). 

Altså ønsket Frankrike en endelig avslutning på den endeløse konflikten med Tyskland. Frankrike hadde ikke bare blitt utsatt for tyske angrep under første og andre verdenskrig, men også tidligere. Den tyske tungindustri var kjent for sin nådeløse styrke og evne til å realisere tyske maktambisjoner. Det var kanskje ikke rart at en tredje verdenskrig var fryktet, ikke bare av Frankrike, når den tyske tungindustri var selve symbolet på militær og politisk slagkraft og hadde vært aggressor i de to foregående verdenskrigene (Knutsen: 67). Schuman-erklæringen kan på denne måten ses på som et utslag av fransk sikkerhetspolitikk, med sikte på å ”binde” Tyskland gjennom et samarbeid på nettopp: kull, stål og jern, som er selve kjernen i produksjon av våpen. Et fellesmarked ville gjøre krig materielt ugunstig, men også ”utenkelig” som det står i erklæringen. Men hvordan kunne Frankrike ta initiativ til en avtale der de selv, på lik linje med Tyskland, og eventuelle andre land, måtte overlate sin nasjonale myndighet til en overnasjonal myndighet, når Tyskland var et land de i utgangspunktet fryktet? 

Aktørforklaring?
Alan Milward mener at Schuman-planen er noe som naturlig oppstod av logisk evolusjon, men at Robert Schuman som person hadde mot til å sette en slik europeisk integrasjonsplan ut i live (Knutsen: 63). Dermed er Schuman som enkeltperson av avgjørende historisk betydning, selv om Milward ikke direkte peker på det. Paul Knutsen derimot, peker på det faktum at Schuman har en spesiell bakgrunn, nemlig bakgrunn som både tysker og franskmann. I den grad en enkeltperson kan være av avgjørende historisk betydning, kan det tenkes at hans bakgrunn faktisk gjør han til en pådriver for tysk-fransk forsoning, og det kan også støtte hans troverdighet når erklæringen understreker at fred er en viktig hensikt med det europeiske felleskapet (Knutsen: 66). 

Idealistiske motiv? 
I kjølvannet av den andre verdenskrigen fremhever Paul Knutsen en allmenn, stemningsbølge ”mot nasjonalisme, autarki og krig, for integrasjon/føderasjon, økonomisk samarbeid og fred” (Knutsen: 66). Etter en så brutal verdenskrig er det kanskje naturlig å tenke seg at verden er preget av krigstretthet og motstand mot mer krig. Vi som lever i 2015 vet at Schuman-erklæringens målsetting om fred mellom landene i Europa er etterlevd (per dags dato), og den ”århundrelange konflikten mellom Frankrike og Tyskland”, faktisk er eliminert. Selv om det kan skjule seg økonomiske og politiske motiv bak en idealistisk erklæring, har faktisk fred blitt et viktig område for dagens EU. Schuman-erklæringens ”etterkommer” fikk fredsprisen i 2012, og det kan derfor tolkes som at fred i realiteten var og er et viktig mål. Det har ikke blitt noen ny verdenskrig, og det kan se ut til at væpnede konflikter har blitt erstattet med diplomatiske forhandlinger i Europa.

Fransk sikkerhetspolitikk og økonomiske interesser
Som tidligere nevnt kan Schuman-erklæringen ses på som et utslag av fransk sikkerhetspolitikk, og en viktig forløper som kan støtte dette synspunktet er Morgenthau-planen fra 1944. Skapt av frykten for den tyske tungindustrien skulle Morgenthau-planen være føre en ”knyttnevepolitikk” ovenfor Tyskland, som skulle sørge for at de aldri skulle klare å reise seg igjen. Planen ble aldri gjennomført, når den også gikk imot franske økonomiske interesser og plan om modernisering ved hjelp av import av tysk kull (Knutsen: 68). Det man fikk isteden var en stikk motsatt tilnærming med Marshallplanen fra 1947, som skulle sørge for at Tyskland bygget seg opp igjen. Heller ikke den franske Ruhr-politikken fra 1948 og etableringen av IAR (International Authority og the Ruhr) så ut til å la seg gjennomføre på sikt, og kan derfor ses på som en forløper for Schuman-planen. Frankrike hadde nemlig økonomiske planer, kalt ”Monnet-planen” om en sterk økning i sin stålproduksjon, og var avhengig av importert kull og koks fra Tyskland. Man kan derfor si at Schuman-planen ”reddet” Monnet-planen, gjennom blant annet prinsippet om overnasjonalitet. 

Den tyske kontekst
Etter den andre verdenskrig var Tyskland underlagt diktat fra seierherrene. Som nevnt tidligere handlet lenge franske og amerikanske planer om å holde Tyskland nede, med sikte på at de aldri skulle kunne reise seg på samme måte igjen. For dem betød Schuman-erklæringen en mulighet til å komme seg inn i det gode selskap. Tyskland, eller rettere sagt Vest-Tyskland, gikk nå fra å være objekt til å bli subjekt, og dette uttrykkes gjennom at landet endelig er suverent som følge av Petersberg-avtalen i 1949. Man kan derfor godt se på Schuman-erklæringen som en videreføring av Petersbergavtalen (forelesning: om Schuman-erklæringen). 

USAs betydning
Et land som slett ikke er en del av Europa, men som alltid vil ha en finger med i spillet likevel, er selvsagt USA, som også har spilt en rolle i den europeiske integrasjonens historie. For USA er konteksten kald krig, og nettopp timingen av Schuman-erklæringen skal visstnok ha vært i amerikansk regi. USA mente høsten 1949 at Frankrike måtte påta seg en lederrolle i Europa. Men hvorfor skulle USA ha interesse av at Frankrike tok på seg lederrollen i Europa? Den amerikanske utenriksministeren Dean Acheson sendte en personlig melding til Schuman der han mente at USA og Frankrike hadde et spesielt ansvar for å stabilisere situasjonen i det nye, demokratiske Vest-Tyskland (Knutsen: 75). Flere eksempler viser tydelig at USA også ønsket et mer stabilt samarbeid enn f.eks IAR, med en helt klart sikkerhetspolitisk målsetting. Som nevnt er konteksten kald krig, og det er kanskje verdt å nevne opprettelsen av NATO i denne sammenheng, som skjedde våren 1949. NATO ble som kjent dannet som en forsvarsallianse mot kommunistene, som på dette tidspunktet også befant seg midt i Europa, nærmere bestemt i Øst-Tyskland. Alliansens første medlemmer (med flere), var de samme som med ble med i kull-og stålfellesskapet, med ett unntak: Vest-Tyskland, som ikke ble med før i 1955. Kanskje USA ved å ”dytte” frem et europeisk fellesskap, ville føle seg tryggere?

Etter Schuman-erklæringen i 1950 fulgte Paris-traktaten i 1951, der den europeiske kull-og stålunion (EKSF) ble opprettet. I årene etter fulgte Roma-forhandlingene der EEC (European Economic Community) og EURATOM (European Atomic Energy Community) kom til som følge av Roma-traktaten. I 1967 ble samarbeidet kalt EF (De europeiske fellesskapene), som det gjorde frem til det i lys av Maastricht-traktatens innhold skifter navn til EU. Vi skal rette fokuset til den historiske konteksten til Maastricht-traktaten, men som nevnt ovenfor har det skjedd en ganske stor utvikling i det europeiske samarbeidet siden Schuman-erklæringen. Denne utviklingen har derimot ikke vært utelukkende stigende, men har møtt på hindringer på veien, selv om samarbeidet har utviklet seg er ikke ordet ”føderasjon” lenger nedfelt i traktaten som omtaler den europeiske integrasjonen. Det har begrepet rett og slett for mange politiske motstandere til. 

Når det gjelder Maatricht-traktaten, skulle den svare på spørsmål angående den europeiske integrasjonens videre framdrift (Knutsen: 45). Traktaten har ”målet om en enda tettere union”, noe som kan tolkes som et mål i retning av en europeisk føderasjon. Storbritannia, som også hadde blitt medlemmer av samarbeidet, var ikke interessert i at ordet ”føderasjon” skulle stå nedfelt i traktaten, og refererte til det som ”the F-word”. En føderasjon var slett ikke i tråd med ”thatcherismens ideologiske arv”. ”Denne var kjennetegnet av en klart positiv holdning til markedsliberalismen og ”de fire friheter” på den ene side, men samtidig av motstand mot overnasjonalitet og mot faglige rettigheter på den andre” (Knutsen: 54). Maastricht-traktaten åpnet for et samarbeid om både pengeunion og sosialpolitikk, noe Storbritannia stilte seg kritisk til. I den historiske kontekst er det interessant at Margaret Thatcher, Storbritannias jernkvinne, gikk av året før Maastricht-forhandlingene startet, noe som gjorde at det kanskje største hinderet for unionsplanene ble borte, selv om britene som nevnt, tok med seg deler av hennes ideologiske arv også i disse forhandlingene. 

Ny dynamikk på 80-tallet
Den europeiske integrasjonen har hatt høy-og lavkonjunkturer. Men i 1983 skjer det noe som kan være en historisk viktig bakgrunnsfaktor for det økonomiske pengesamarbeidet som er sentralt i Maastricht-traktaten. Det skjer en nytolkning av franske interesser med Mitterand i spissen (Knutsen: 55). Landet har økonomiske problemer, men løsningen på problemene kan være et samarbeid med Tyskland, noe som tilsier at de trenger mer europeisk integrasjon. Frankrike gjør derfor det de kan for å få til en økonomisk pengeunion med i det europeiske samarbeidet. 

Høsten 1989 skjer det som kan gi Mitterand og Frankrike det nødvendige handlingsrommet for et slikt samarbeid. Berlinmurens fall i november gjør at Tyskland ønsker gjenforening. Handlingsrommet blir her at Mitterand og andre kan presse Tyskland til å godta den økonomiske og monetære union, og få legitimitet som gjenopprettet stat tilbake fra ”de store gutta”. 

Nivå på politisk og økonomisk integrasjon i 1950 
Som vi har sett er Schuman-erklæringen eller Erklæringen om den fransk-tyske kull-og stålunion av 9.mai 1950 et ”første skritt mot en europeisk union” (Vedlegg 1: 170). Den foreslår sammenslåing av markeder og utvikling av produksjonen, samt punkter om ”harmonisering/prisutjevning og rasjonalisering” (Vedlegg: 171). Dersom vi skal følge figuren til Ole Gunnar Austvik m.fl. er det kanskje rimelig å plassere Schuman-planen (når den blir satt ut i live gjennom Det europeiske kull- og stålfellesskap) under ”Fellesmarked” under ”type integrasjon”. Det må selvfølgelig legges til at det er et begrenset fellesmarked, som kun gjelder noen varer, nemlig kull, stål og jern, og gjelder kun mellom de seks landene som inngikk i avtalen: Frankrike, Tyskland, Italia, Belgia, Luxembourg og Nederland. Kull-og stålfellesskapet regulerte dessuten produksjonsmengden i medlemslandene, og det kan derfor være rimelig å plassere den i politikkområdet for ”harmonisering av konkurransevridende politikk”. 

Nivå på politisk og økonomisk integrasjon i 1993 
Maastricht-traktaten åpner som nevnt innledningsvis for fleksibel integrasjon. Dette vil si at integrasjonen foregår i forskjellige hastigheter (Knutsen: 53). Selv om det overnasjonale preget ble utvidet med flere samarbeidsområder og det indre marked formelt etablert, ble det strukturert på en måte som gjorde at land ikke nødvendigvis ble bundet til å være med på alle bestemmelser (ref. Søylesamarbeidet). Søylene som omhandler ulike samarbeidsområder gjør det faktisk mulig å balansere motsetninger mellom føderalister og de som ikke ønsker et tettere overnasjonalt samarbeid. Både Danmark, Storbritannia og Nord-Irland er unntatt fra bestemmelsen om tredje fase av ØMU, og Storbritannia ønsket heller ikke et tettere sosialpolitisk samarbeid. Når det er sagt er nivået på økonomisk og politisk integrasjon svært høy i 1993, sammenliknet med i 1950. Av ”type integrasjon” kan man si at traktaten omfatter både Frihandelsområde, Tollunion, Fellesmarked, Økonomisk union, Monetær union og Politisk union. Organisasjonen har føderale trekk, men er ingen føderasjon. Videre omfatter den til en viss grad de fleste politikkområder, med unntak av felles regjering. 

Som vi har sett ble Schuman-erklæringen til i kjølvannet av andre verdenskrig. Deler av bakgrunnen kan derfor være et uttrykk for frykt for en ny verdenskrig i form av fransk sikkerhetspolitikk, ettersom Frankrike var initiativtakere til forslaget. Hvis enkeltpersoner kan være av betydning i historiske begivenheter vil noen peke på Robert Schumans rolle som en avgjørende brikke, kanskje med tanke på hans bakgrunn som franskmann og tysker, men i det minste som personen som hadde ”mot” til å iverksette en såpass radikal plan. Etter to verdenskriger var tilbakelagt rådet det dessuten et generell motstand mot krig og autarki, og idealistiske motiv om fred skal ikke fraskrives som en del av bakgrunnen for erklæringen. Erklæringen kan dessuten ses på som et uttrykk for franske økonomiske interesser og dens avhengighet av import av tysk kull i den nye, franske etterkrigsplanen. USA hadde også en finger med i spillet, og tidspunktet for erklæringen, altså timingen, skal ha vært i amerikansk regi. Konteksten var kald krig, og frykten for kommunisme og usikkerhet kan ha skapt et behov for ytterligere kontroll over Tyskland gjennom et samarbeid. Schuman-erklæringen var altså starten på den europeiske integrasjonen, som hadde kommet langt når Maastricht-forhandlingene begynte i 1991. Av historisk bakgrunn er høyrebølgen i Europa av betydning, med Margaret Thatcher som en av de mest kritiske ledere i Europa mot mer overnasjonalitet. Det er derimot verdt å merke seg at den britiske statsministeren går av i 1990, og det største hinderet mot unionsplaner og større grad av overnasjonalitet var borte. Likevel beholdt britene sin skepsis mot mer overnasjonalitet, og ordet ”føderasjon” var ikke å finne i Maastricht-traktaten når det ifølge dem var å regne som ”The F-word”. Maastricht-traktatens overnasjonale utvidelse, blant annet med avtalen om en pengeunion (ØMU) og sosialpolitikk kan historisk sett forklares tilbake til blant annet 1980-tallet. Frankrike endret sin økonomiske politikk og ønsket et samarbeid med Tyskland, og hadde behov for ytterligere europeisk integrasjon. Når forslaget om en pengeunion kom på bordet, passet det greit inn i Mitterands planer at Berlinmuren hadde falt, og tyskerne trengte europeisk ”godkjennelse” av et gjenforent Tyskland. Det kan derfor tenkes at Tyskland ble med i pengeunionen i bytte mot legitimitet og anerkjennelse som suveren stat. Konklusjonen blir at hele veien fra Schuman-erklæringen til Maastricht er de sentrale landene Tyskland og Frankrike, og det virker som disse to statenes interesser har spilt den avgjørende rolle for den europeiske integrasjonens videre virke. Nivået på integrasjonen hva gjelder innhold er vesentlig annerledes i 1993 enn det var i 1950. Den europeiske integrasjonen er mer kompleks, og inneholder flere samarbeidsområder enn 1950-tallets kull-og stål-samarbeid. Man kan si at den europeiske integrasjon har gått i overnasjonal retning, men den har samtidig utviklet seg til å bli både fleksibel og kanskje lite konsekvent. Og kan vi egentlig snakke om EU i dag som et overnasjonalt organ når landene kun går inn med 1 % av sin BNP i EU-budsjettet, som vil si at 99% av landenes penger går til nasjonale formål? 

Litteraturliste
Knutsen, Paul (1998): Penger stål og politikk – en problemorientert innføring i EUs historie, Oslo: Fagbokforlaget. 
Forelesninger 
Austvik, Ole Gunnar, Paul Knutsen: Hellas og euro-krisa (25.08.2015)
Knutsen, Paul: EUs historie i fugleperspektiv (27.08.15)
Knutsen, Paul: Schuman-erklæringen 9.mai 1950 – et vendepunkt i det 20.århundres historie? (27.08.2015). 
Knutsen, Paul, Fra euro-sklerose til ny dynamikk: Spranget mot Maastricht (28.08.2015). 

Internettkilder
Ef. (2015, 29. april). I Store norske leksikon. Hentet 9. september 2015 her.
European Economic Community. (15. august 2015) Hentet 9.september 2015 her. 
Greve, Tim & Knudsen, Olav Fagelund. (2014, 4. mai). Det Europeiske Kull Og Stålfellesskap. I Store norske leksikon. Hentet 9. september 2015 her. 
Knudsen, Olav Fagelund. (2015, 17. august). EUs Historie. I Store norske leksikon. Hentet 8. september 2015 her. 
Munthe, Preben. (2014, 9. juni). Kartell. I Store norske leksikon. Hentet 8. september 2015 fra https://snl.no/kartell. 
Tvedt, Knut Are & Knudsen, Olav Fagelund. (2012, 3. februar). Maastricht Traktaten. I Store norske leksikon. Hentet 9. september 2015 her.